Samtlige oljeselskap som har samarbeidet med de marokkanske okkupasjonsmyndighetene, er nå ute av den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara som er anerkjent som selvstendig stat av Afrikaunionen (AU). For to dager siden varslet det amerikanske oljeselskapet Kerr-McGee (KMG) at de trekker seg ut av området som Marokko invaderte og annekterte i 1976.

Det innebærer et politisk og økonomisk nederlag for Marokko, men kongehuset i Rabat har så langt vært urokkelige overfor internasjonalt press og har trenert FN-planen om en folkeavstemning fra 1991.

– Tjuveri av Vest-Saharas naturressurser er ett av hovedmotivene bak okkupasjonen, sier leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara, Ronny Hansen.

Han understreker at dette ikke er noen liten seier.

– Nå har vi rammet okkupanten der det svir mest, sier Hansen.

«De multinasjonale selskapene har ikke annet valg enn å kapitulere. Fram til i dag har dette kostet kongeriket fire store selskap involvert i utvinningen av olje,» skrev den marokkanske avisa Le Journal-Hebdomadaire allerede 27. juli i fjor med henvisning til kampanjen fra den norske støttekomiteen som per i dag har 18 medlemmer.

Ut etter tur

Flere hundre aksjonærer fra 30 land har blitt informert om annekteringen og den brutale undertrykkingen. Det norske Petroleumsfondet solgte seg i fjor ut av Kerr-McGee, og selskapet ble svartelistet av europeiske aksjeanalytikere. Etter hvert som andre selskaper forsvant, ble amerikanerne stående igjen med den etiske belastningen.

Norske TGS-Nopec hoppet av i 2003, nederlandske Fugro NV, britisk Wessex Exploration og franske Total forsvant i 2004, mens danske Thor Offshore trakk seg ut i fjor.

– Det har paralysert den marokkanske oljeindustrien i Vest-Sahara. Selskapene er blitt nødt til å forlate det okkuperte landet med halen mellom beina, i tur og orden, sier Hansen.

I januar gikk frigjøringsfronten Polisario offensivt til verks med å lyse ut olje- og gasslisenser i egenskap av å være regjering i Den saharawiske arabiske demokratiske republikken (SADR). Invitasjonen gjelder leting etter olje og gass på fastlandet, på den vestsahariske sida av grensa i Tindouf-bassenget og ved Aaiun.

Ny FN-plan

Konflikten som rundet 30 år i februar, virker derimot like fastlåst. Kong Mohammed VI har ikke rikket seg en tomme siden han kom med sin kategoriske proklamasjon i 2002:

– Vi avviser kategorisk ethvert prosjekt som har som mål å skade Marokkos terroriale integritet og suverenitet over dets sørlige provinser, Vest-Sahara. Marokko vil ikke oppgi én tomme av dets sørlige provinser, fastholdt monarken som et ekko av sin far, kong Hassan II.

6. april varslet FNs generalsekretær Kofi Annan at det vil bli utarbeidet en ny plan for å løse striden. Han betegner selv planen som «forsiktig», som i klartekst kan bety ytterligere konsesjoner til Marokko.

Polisario godtok FN-planen, men Marokko flyttet inn hundretusener av bosettere. Deretter skreddersydde USAs tidligere utenriksminister James Baker en overgangsplan for Marokko som Rabat likevel sa nei til. Nå skal Marokko angivelig selv arbeide med en autonomiplan som fullstendig utelukker en folkeavstemning.

I fjor blusset det opp nye demonstrasjoner i de okkuperte områdene. Det førte igjen til omfattende arrestasjoner og sultestreik blant de politiske fangene.

Norge er verdens ledende importør av fiskeolje fra Vest-Sahara som ennå har store sardinforekomster, selv om de marokkanske farvannene har vært utsatt for rovfiske fra spanske trålere i EU-regi.