På den pakistanske landsbygda jobber fortsatt hele familier for godseiere under slaverilignende forhold.
«Jeg visste ikke at jeg hadde lov til å dra. Hadde jeg visst det, hadde jeg gått for mange år siden»
70-år gammel mann
Ghulam Fatima (t.v.), fra organisasjonen APBMU, prøver å bekjempe «bonded labour». Her står hun samen med Shahzan Ghulam (t.h.) som måtte selge en nyre for å redde sønnen Ajomal (bak til venstre). Riaz (i midten), Riazan, Jamil og Waqir (bakerst) ble sper |
Mellom en halv og en million pakistanere lever i et slaverilignende forhold til sin arbeidsgiver. De er ikke ansatt, og får ikke normal lønn. De mottar en sum penger for et avtalt arbeid. De fleste av dem kommer i et gjeldsforhold til arbeidsgiver, og blir dermed bundet til godseieren med hele sin familie.
Betegnelsen på slike slaverilignende arbeidsforhold er «bonded labour». Rundt 9,5 millioner mennesker er ofre for dette. De fleste bor i India, men man regner med at mellom en halv og en million ofre bor i Pakistan.
Offisielt avskaffet landet «bonded labour» i 1992, men slaveriet økte i ly av loven, som knapt noen landsens politimann kjenner til.
Kulturelt «æresdrap»
Ghulam Fatima fra organisasjonen APBMU (All Pakistan Bhatta Mazdoor Union/Pakistans union for regelfestet arbeid) arbeider mot «bonded labour». Hun trekker fram noen eksempler på saker organisasjonen jobber med:
* Ajomal Ghulam, en ungdom i attenårsalderen, ble regelrett kidnappet og sperret inne av arbeidsgiveren i Kasure, nær Lahore. Familien hadde gjeld til ham. Ingen bønner hjalp, og moren Shahnaz ble så desperat at hun tilbød seg å selge en nyre for å få gutten ut.
* Fire unge menn i Chiniot: Riaz, Riazat, Jamil og Waqir, ble kidnappet av sin godseier etter en uoverenstemmelse, og sperret inne på ukjent sted. De ble slått, mishandlet og alt hår på hodet og i ansiktet ble skåret bort – en form for kulturelt «æresdrap»
* I Gujrat er 27 personer blitt sperret inne av godseier og den lokale nazim (ordfører) Fateh Mohammed. Han har suverent oversett et påbud fra Lahores høyeste domstol om å sette dem fri. Politiet er på hans side, og forsøk fra domstolen på å få de 27 løs, førte til væpnet motstand.
I de to første tilfellene ble de kidnappede sluppet fri, mye takket være aktiv inngripen fra Ghulam Fatima og hennes organisasjon. Men politiet aksepterer ingen anmeldelse. I det siste tilfellet kom saken opp i retten igjen mandag 27. mars.
– Visste ikke jeg hadde lov
Mursteinsproduksjon i Pakistan er den bransjen hvor det er mest «bonded labour». Bare 10 prosent av de 5-6000 mursteinsprodusentene i landet er registrert hos myndighetene. Resten driver uregistrert. I mange tilfeller bor hele familien til mursteinsarbeideren i en jordhytte ved produksjonsstedet fordi de ikke har råd til transport, og tvinges til ulønnet arbeid for eieren. Samlet lønn for en dags arbeid kan være helt ned i 78 rupees – 8,50 per familie.
Mange pakistanske organisasjoner og fagforeninger har tatt opp kampen mot «bonded labour». Tidligere kjøpte veldedige organisasjoner fri de gjeldsbundne slavene. Men nå har de fleste som jobber med disse sakene gått over til å bruke loven, overtalelse eller de hjelper personene til å flykte.
I. A. Rehman, nestleder i Pakistan Human Rights Commission (PHRC), forteller om en eldre mann på nesten 70 år som en januardag i år bestemte seg for å flykte. Han forlot sin arbeidsgiver og slavedriver og sin gjeld – som han hadde arvet fra sin far.
«Men hvorfor gikk du ikke før,» spurte Rehman. «Jeg visste ikke at jeg hadde lov,» svarte 70-åringen. «Hadde jeg visst det, hadde jeg gått for mange år siden.»
ILO-rapport
Under store deler av seminaret på Verdens Sosiale Forum sto de fire ungdommene bak scenen, dystre med sine skamklipte hoder, og holdt et banner med slagord mot «bonded labour». Både deres sak og andre tilfeller begynner å få spalteplass i pakistanske aviser.
Det mest problematiske med «bonded labour» er nemlig at også den vanlige mann og kvinne på landsbygda tror det skal være sånn. De vet ikke at det er forbudt, og melder følgelig ikke fra. Mange familier er gjennom generasjoner kjent som patheras (mursteins-slaver). På den klassedelte pakistanske landsbygda har det vært sikrest å holde kjeft og passe på sitt. Gjennom målrettet informasjonsarbeid håper man nå på en mentalitetsendring.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.