I april 1992 døde 22 måneder gamle Fredrik på Rikshospitalet. Han hadde en alvorlig lungesykdom, og døde under eksperimentell undersøkelse med en lungefunksjonsmåler. Foreldrene hadde ikke gitt samtykke og var ikke informert om forskningsprosjektet. Faren var alene med Fredrik da gutten sluttet å puste.

I 1998 konkluderte en svensk ekspert med at undersøkelsen av Fredrik ikke fulgte vanlig etisk standard, og at den var uten medisinsk og forskningsmessig verdi. Det var professor Ola Didrik Saugstad, en av Norges ledende barneleger, som hadde varslet om at noe måtte ha gått galt under undersøkelsen.

Baktalt og truet

– For å ha sagt ifra, ble han baktalt av sine kolleger, omtalt som hevngjerrig og forsøkt frosset ut av sin arbeidsplass. Han ble beskyldt for løgn av dekanet ved Det medisinske fakultet og refset av Rikshospitalets ledelse. Han ble truet med søksmål, anklaget for forskningsjuks og utsatt for en helt spesiell prosess i regi av Forskningsrådet. I tillegg ble han fortalt at hans karriere som internasjonal forsker ville bli ødelagt, skriver Klassekampen-journalist og forfatter Jon Hustad i forordet til boka «Varsleren», som kom ut i går.

«Varsler» er blitt fellesnavnet på dem som sier fra om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass eller i egen bransje. Hustads bok føyer seg til samlingen av eksempler på at varslerne sjelden møter annet enn ubehag og problemer, selv om det tilsynelatende er stor enighet om at varslerrollen bør beskyttes og oppmuntres.

Maktmisbruk og selvbeskyttelse forekommer i de fleste bransjer, men ikke minst i forskningsverdenen.

Akademisk ukultur

– Det er i Norge en meget betydelig akademisk ukultur, med stor mangel på forståelse for habilitetsproblemer, sier jussprofessor Carl August Fleischer på spørsmål fra Klassekampen. Han har skrevet etterord til boka, under tittelen «Forskningsfusk, faglig svikt og kameraderi».

Saugstad viser til at liknende skandaler som den han selv har vært med å avdekke, har ført til granskinger og en bred debatt i land som Danmark og Storbritannia. Han mener det er stor kulturell forskjell mellom Norge og en del andre land på dette området, og sier at det ikke er tatt noe oppgjør med holdningene hos den sittende ledelsen ved for eksempel Rikshospitalet. I Norge er Saugstad selv den eneste som er blitt utsatt for sanksjoner, som Hustad sier.

Boka beskriver en mangeårig dragkamp mellom Saugstad og hans få støttespillere og Systemet – særlig i form av Rikshospitalets ledelse og Forskningsrådets nå nedlagte Uredelighetsutvalg, som behandlet klager mot Saugstad for forskningsfusk. Han ble også anklaget for injurier av legene som undersøkte Fredrik før barnets død.

Behandlingen førte til en fullstendig renvasking av Saugstad, men han forteller om enorme faglige og personlige påkjenninger mens det hele sto på.

Skremmer alle

– Jeg så det som min plikt som professor i barnesykdommer å si fra om det jeg oppfattet som fatale feil. Jeg håper jeg ville vært i stand til å gjøre det samme om igjen. De reaksjonene jeg ble møtt med, kunne skremme vettet av alle som ønsker å ta opp betente saker i helsevesenet. Det kunne legge alle slike saker døde for lang tid framover, sier Saugstad.

– Når en faglig kapasitet som Saugstad ble forsøkt kneblet på en så brutal måte, kan en knapt tenke seg hvor belastende det er for personer lengre ned i systemet å true de etablerte strukturene ved å varsle, sier Fleischer.

Boka er et partsinnlegg med ensidig kildebruk, i den forstand at Saugstads motparter ikke har ønsket å uttale seg til Hustad, og boka bygger i stor grad på Saugstads versjon. Men titusenvis av offentlig tilgjengelige dokumenter ligger til grunn, der alle parters syn kommer fram.