Statens pensjonsfond har aksjebeholdninger med en samlet markedsverdi på 3,5 milliarder kroner i de franske selskapene Suez og Vivendi, de to største private vannselskapene i verden.

Selskapene er svært omstridte på grunn av sine lobbyroller i privatiseringen av vannsektoren i en rekke u-land, og fordi de har drevet opp vannavgiftene i land der de har sikret seg kontrakter. Både Suez og Vivendi har også blitt siktet for korrupsjon etter anklager om bestikkelser for å skaffe selskapene vannkontrakter.

Selskapene har ikke minst gått til milliardsøksmål mot myndigheter i fattige vertsland for tapt fortjeneste etter selv å ha avbrutt inngåtte kontrakter.

– Undergraver

Så sent som i fjor høst trakk den rødgrønne regjeringen Bondevik-regjeringens omstrdite krav til u-land om å liberalisere vannsektoren, under forhandlinger om den såkalte Generalavtalen om handel med tjenester (Gats) innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Elise Christensen, styremedlem i Foreningen for Internasjonale Vannstudier (Fivas), sier til Klassekampen at dette gjør det spesielt beklagelig at Norge investerer i vannselskaper som Suez og Vivendi,

– Land i Sør ser nå på Norge som et foregangsland i kampen for vannsuverenitet. Men ved å pøse så mye oljepenger inn i nettopp de vannselskapene som fremmer privatisering, er man med på å undergrave den politiske handlingen rundt tilbaketrekningen av Gats-kravene, sier hun.

Christensen er en av medforfatterne bak en ny rapport om vannprivatisering og offentlig-privat samarbeid i vannsektoren, utgitt av Forum for utvikling og miljø. Her dokumenteres en rekke eksempler av feilslåtte vannprivatiseringer i u-land (se egen sak).

Sterk lobby

Selskapene Suez og Vivendi dominerer i dag 70 prosent av det globale vannmarkedet, og er kjent for å øve svært aktivt press overfor myndigheter i Europa, EU-kommisjonen, Verdensbanken og regjeringer i u-land.

– Suez og Vivendi drev blant annet sterk lobbyvirksomhet for at EU-kommisjonen skulle kreve markedsåpning innenfor vannsektoren i 72 land i sammenheng med Gats-forhandlingene. Selskapene er med i hele prosessen der slike forslag utarbeides i EU, mens de samme forslagene ble kjent for sivilsamfunnet først gjennom en lekkasje, sier Christensen

Selv om vannselskapene jobber for en betydelig overføring av makt fra det offentlige til det private, sikrer de seg samtidig offentlige midler til sine prosjekter, blant annet gjennom bistand og risikogaranti, påpeker hun:

– Det er et paradoks at det offentlige må subsidiere det private i denne sektoren. Offentlige midler bør ikke støtte selskaper som begår overtredelser mot folks rett til rent vann og miljø.

Etiske krav

I pensjonsfondets etiske retningslinjer heter det at fondet ikke skal foreta investeringer som «utgjør en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger eller unnlatelser», som «krenkelser av grunnleggende humanitære prinsipper, grove krenkelser av menneskerettighetene, grov korrupsjon eller alvorlige miljøødeleggelser.»

Statens pensjonsfond har tidligere trukket seg ut av flere våpenselskaper fordi slike investeringer strider mot fondets etiske retningslinjer. Nå etterlyser Christensen en utdyping av retningslinjene, til også å omfatte grunnleggende rettigheter som tilgang på vann.

– Disse vannselskapene bryter pensjonsfondets etiske krav om bærekraftig utvikling i økonomisk, økologisk og sosial forstand, sier Christensen.

– Selskapene bryter også menneskeretten til tilgang på rent vann. Dette har vi sett fra deres adferd blant annet i Argentina, Filippinene og Bolivia.

Usynlige ofre

I dag dør det 6000 hver dag av sykdommer som skyldes mangel på reint vann. Mangel på tilgang til vann dreper flere mennesker enn kriger gjør. Men det er de fattigste og de usynlige som er ofrene i denne kampen, sier Fivas' Eline Christensen:

– Det er et generelt problem at sivile politiske rettigheter settes høyere enn sosioøkonomiske rettigheter. Det er på tide at pensjonsfondets etiske retningslinjer sier klart at man også skal respektere folks sosioøkonomiske rettigheter. Her kan Norge bli et foregangsland ved å innføre rett til vann som prinsipp, og opprette sanksjonsmuligheter overfor vannselskaper som bryter dette prinsippet.

Dermed kommer Christensen nå med en oppfordring til regjeringen:

– Det vil være en viktig symbolsk handling fra Norge om regjeringen trakk ut investeringene fra disse selskapene. Norge har nå en mulighet til å gjøre banebrytende arbeid for å sikre land i Sør både tilgang på rent vann – og ikke minst egenrådighet over vannet, avslutter hun.