– Først bedro de seg selv, så bedro de verden.

Det sier Hans Blix, pensjonert leder for FNs våpeninspektører. Med adresse til de politiske lederne i Washington og London som for tre år siden ga ordre til invasjonen av Saddam Husseins Irak.

Fra sitt hjem i Stockholm forteller Hans Blix om sorgen over å oppleve et Irak ødelagt som en konsekvens av en falsk påstand fra USA og Storbritannia om truende masseødeleggelsesvåpen. Og om følelsen av déjà vu når han i dag hører de samme beslutningstakerne trappe opp truslene mot Iraks naboland, Iran.

– Sorgen skyldes at man i begynnelsen av 2003 ikke ga oss noen måneder ekstra til inspeksjoner i Irak. Da invasjonen ble innledet natten til 20. mars, hadde vi utført rundt 700 inspeksjoner på 500 steder. Deriblant 36 steder som var utpekt av etterretningstjenestene, forteller Blix.

Våpeninspektørene fra UNMOVIC fant som bekjent ingen forbudte våpen i Irak.

– Vi hadde informert etterretningstjenestene og Sikkerhetsrådet om at vi ikke hadde funnet masseødeleggelsesvåpen på noen av disse 36 stedene. På dette grunnlaget må de ha trukket den konklusjonen at deres informasjoner var utilstrekkelige. Hadde vi hatt ytterligere to-tre måneder, hadde vi kunnet inspirere alle steder de kunne foreslå. Da hadde de måttet erkjenne at deres kilder var dårlige, og det ville ha gjort det vanskeligere å sette i gang invasjonen. Så i lys av det som siden har skjedd i Irak, føler jeg først og fremst sorg over at vi ikke fikk lov til å fortsette.

Hans Blix mener både den amerikanske og britiske ledelsen forførte seg selv og siden andre regjeringer og deler av verdensopinionen.

– Det var som en heksejakt på 1600-tallet. Man så for seg en «heks», og så samlet man alt som kunne brukes som bevis. For meg som gammel akademiker var fraværet av kritisk tenkning den grunnleggende feilen. Jeg forstår godt at regjeringer ofte må ta beslutninger før de har alle fakta, men det man i det minste kan forlange, er at de foretar en kritisk granskning av fakta som foreligger. Så når George Bush og Tony Blair har opplevd tap av troverdighet, så er det velfortjent.

Skandaløst spinn

– Invasjonen ble, spesielt i ettertid, utlagt som en måte å bytte ut Saddams Husseins undertrykkende regime med et demokrati etter vestlig oppskrift?

– Amerikanerne framførte mange argumenter, og innføringen av demokrati i Irak var ett av dem. Teoretikere som viseforsvarsminister Paul Wolfowitz hadde visjonen om at USA skulle kjempe for demokratiets utbredelse fordi det med demokrati fulgte fred, på samme måte som man skulle utradere terrorismen og fremme menneskerettighetene. Men ikke noe av dette kunne man selge krigen på. Bush og Blair kunne bare gjøre seg håp om å selge krigen ved å hevde at Saddams masseødeleggelsesvåpen var en umiddelbar trussel mot freden. Blair gikk jo så langt som å si at Irak kunne klargjøre masseødeleggelsesvåpen til avfyring i løpet av 45 minutter. Det var skandaløst spinn, sier Hans Blix, som er bitter på den internasjonale pressen, som etter hans mening i utpreget grad forsømte å granske den svake dokumentasjonen for påstandene om masseødeleggelsesvåpen.

Déjà vu i Iran

Tre år etter invasjonen, som har etterlatt Irak i noe som ligner en oppløsningstilstand med politisk lammelse, eskalerende vold, forkrøplet infrastruktur, korrupsjon og krenkelse av menneskerettigheter, truer USA nå Iraks nabo Iran med inngrep for å bremse landets påståtte vei mot atomvåpen.

– Det er en følelse av déjà vu over det som nå skjer med Iran, sier Hans Blix.

FNs sikkerhetsråd har saken på dagsordenen og det forventes at rådets formannskap avgir en erklæring som gir Iran en kort tidsfrist til å demonstrere samarbeidsvilje overfor IAEA.

– Iranerne vil ikke vise imøtekommenhet innenfor en tidsfrist på to uker, eller hva de nå får, hevder Blix.

– Hvis man ikke ser framskritt, er planen tydeligvis å stramme skruen ytterligere med en resolusjon fra Sikkerhetsrådet. På et eller annet tidspunkt vil Russland og Kina og kanskje andre medlemmer av Sikkerhetsrådet sannsynligvis si nei til å trappe opp presset. I så fall kommer det ingen reaksjon fra FN, og hva skjer da? Da vil USAs FN-ambassadør John Bolton konstatere at Sikkerhetsrådet «som vanlig» er impotent og udugelig, så derfor må andre gjøre noe.

– Hvis USA bestemmer seg for å sende krysserraketter eller noe annet mot kjernefysiske anlegg i Irak, så kan Bolton og presidenten si: «Vi forsøkte først med FN, men det gikk ikke.»

– Dette er bare ett tenkelig scenario. USAs utenriksminister Condoleezza Rice har nylig sagt at militær intervensjon ikke står på dagsordenen, men det betyr jo bare at det ikke er relevant akkurat nå. USA fastholder bruk av makt som trussel, og det tror jeg er kontraproduktivt.

Hengemyr

– USA sitter fast i den irakiske hengemyra. Det er en forskjell i forhold til 2003 og taler vel mot en militær intervensjon i Iran?

– Det er klart. Det er neppe noen som tror at USA vil gå inn med bakkestyrker. Det tror ikke jeg heller. Og det er krefter i USA som også advarer mot luftangrep. Man vet jo at Irans president Ahmadinejad ikke har støtte fra et flertall av befolkningen, men hvis USA sender krysserraketter mot mål i Iran, vil en samlet befolkning stille seg bak presidenten og det sterkt konservative regimet.

Hans Blix tror USAs egentlige prosjekt er et regimeskifte i Iran. Han viser til at Det hvite hus nettopp har vedtatt å investere 75 millioner dollar til radiosendinger som skal oppildne iranerne til å sette seg opp mot det nåværende styret.

– Man kan spørre seg hvor effektivt slikt er. Jeg er skeptisk til ideer om å gjennomføre regimeskifter utenfra. Hvordan skal man kunne komme i forhandlinger med et regime hvis man samtidig signaliserer at man i virkeligheten forsøker å få det styrtet? Det virker ikke særlig klokt.

Irans sikkerhet

Den erfarne diplomaten mener at man i forhandlingene til nå har forsømt å tilby Iran noe som er tilstrekkelig attraktivt.

– Jeg har jo samme standpunkt som Vesten. Det er ønskelig at Iran avstår fra å anrike uran og forske på det, fordi det vil heve temperaturen i hele Midtøsten. I forsøket på å overbevise Iran om at landet skal avstå, har europeerne lagt en del gulrøtter på bordet. Økonomiske investeringer og hjelp til utvikling av sivil atomkraft i Iran. USA har tilsvarende sagt at de vil støtte at Iran blir tatt opp i Verdens handelsorganisasjon, WTO, og tillate salg av reservedeler til Boeing, men det de ikke har sagt noe om er sikkerhet. De har ikke gitt garantier for Irans sikkerhet, sier Hans Blix og påpeker:

– I forhandlingene med Nord-Korea, som allerede har atomvåpen, inneholdt det siste utspillet et løfte om ikke-angrep, samt opprettelse av diplomatiske forbindelser med USA og Japan hvis man inngår en atomavtale. Men USA har ikke snakket med Iran siden 1980, og de har ikke i sinne å gjøre det nå heller.

– Ser man på Irans sikkerhet, er situasjonen at landet har 130.000 amerikanske soldater som nabo i Irak. USA har baser i Pakistan, i Afghanistan og formodentlig også nord for Iran. Så hvem truer hvem?

– Den største mangelen er altså at man ikke snakker om å garantere Irans sikkerhet. Mitt poeng er at den beste måte å unngå risiko for iranske atomvåpen er å fjerne årsaken til at Iran ønsker seg dem.

Ikke-spredningsavtaler?

Mange kritikere har pekt på at det er dobbeltmoralsk at USA nettopp har inngått en atomavtale med India, som tillater landet å kjøpe uran og uranbrensel utenfra, mens Iran ikke en gang får lov til å framstille veldig små mengder anriket uran. Hans Blix mener parallellen til Israel er mer ondartet.

– Israel har ikke underskrevet ikke-spredningsavtalen og har derfor ikke overtrådt noen regler. De kan fritt framstille utbrent atombrensel og skille ut plutonium til atomvåpen. De står helt fritt til å framstille materiale som er egnet til våpen, mens Iran ikke kan ta det første skritt mot det de selv sier er å framstille brensel til et sivilt atomkraftverk som allerede står ferdigbygget. Spørsmålet er om man ikke kunne foreslå en felles forpliktelse, en gjensidig avtale for alle stater i Midtøsten, inkludert Israel, Syria, Saudi-Arabia og Egypt, om å avholde seg fra å framstille plutonium eller anriket uran. En avtale om at ingen i Midtøsten framstiller materiale til bruk i atomvåpen, hindrer ikke Israel i å bevare sin nåværende våpenkapasitet, men det vil kunne være et beskjedent skritt i retning av en atomvåpenfri sone i Midtøsten.

– Det er vel et forslag ingen tidligere har framført?

– Nei, de jeg snakker med sier at det virker umulig. Det er jo veldig oppmuntrende, sier Blix og ler.

Selger demokrati for olje

– Hva har verden lært tre år etter Irak-invasjonen om forestillingen om å spre demokrati og vestlige verdier på den amerikanske måten?

– Akkurat som det med masseødeleggelsesvåpen var en måte å selge krigen på, tror jeg det med demokrati er det. Amerikanerne tror kanskje i en eller annen forstand på det selv, men jeg mener det er en falsk begrunnelse. Det handler mye mer om olje, sier Hans Blix.

– Jeg har ikke sett det på denne måten hele tiden, men jeg er etterhvert kommet til den overbevisning at det i Irak handlet om å holde oljeveiene åpne til det amerikanske og europeiske markedet. Paul Wolfowitz sa på et tidspunkt at man i lengden ikke kan beholde amerikanske baser i Saudi-Arabia fordi det var et uvelkomment miljø. Og hva er da mer naturlig enn å forsøke å flytte dem til landet med verdens neststørste oljereserver, som på det tidspunktet var et sekulært samfunn. USA hadde ikke tilstrekkelig med baser i Bahrain og Qatar eller tilstrekkelig mange hangarskip i Golfen. Derfor vil man også ha baser i Iran, sier Hans Blix.

– Man bør se invasjonen av Irak i et langsiktig sikkerhetsperspektiv som i høy grad handler om adgangen til energi i en verden der Kina og India er sterkt voksende oljeforbrukere, og der konkurransen om oljen i Irak, Iran og andre steder er sterkt økende.

Intervjuet sto på trykk i den danske avisa Information 18. mars.