Troen på De forente nasjoner

De var sekkepipeblåsere i skotske ruter, hundrevis av soldater som i ekte Sandhurst-ånd (krigsakademi i England, red. anm.) smalt hælene sammen i giv akt, med et banner som erklærte «Tjeneste inntil døden» – noe som kunne ha vært tittelen på et kapittel i en av de forferdelige G. A. Henty-romanene om imperiet som foreldrene mine tvang meg til å lese.Jeg måtte klype meg i armen på torsdag for å komme på at dette hjørnet av det britiske imperiet faktisk var det sørlige Libanon. Men det var ikke noe ubritisk over Assam-regimentet, med fanebånd fra 1842 og med regimentssølv som fremdeles bærer navnene på den britiske Rajs viktorianske oberster. Det var Malcolm Muggeridge som en gang observerte at de eneste engelskmennene som var igjen, var inderne.Assam-regimentets 15. bataljon er Indias bidrag til FNs fredsbevarende styrke langs den israelske grensen – Israels lytteposter var satt opp tvers over den brune snøen på Golan-høyden over oss på torsdag – og bataljonens soldater, fra de sju nordøstlige delstatene i India, har av to enkle grunner vist seg å være blant de mest populære blant FN-enhetene. De hjelper til med mye av det veterinære arbeidet blant de fattige bøndene, og – som en avskygning av den nye høyteknologiske byen Hyderabad – de reparerer alle datamaskinene i de lokale skolene.Ikke-vestligeMen det var særlig ett fremtredende trekk med bataljonens medaljeparade på lørdag; nesten samtlige av de enhetene som hadde sendt sine offiserer var ikke-vestlige.Det var fijianske og nepalske og ghanesiske soldater, men bare en ubetydelig andel franske og bare en og annen sjelden australsk FN-observatør. Da FNs midlertidige styrke i Libanon – Unifil – var på sitt sterkeste under den israelske okkupasjonen, pleide soldatene å komme fra rike land: fra Irland, Norge, Finland og Frankrike. I dag er det de fattigere landenes soldater som er spredd over åsene mellom Tyr og Golan.Indias hær er også å finne på post i Den demokratiske republikken Kongo, og snart i Sudan og i Etiopia. Nesten samtlige av dem har kjempet i Kashmir – de fleste av mennene i den 15. bataljon hadde på seg den røde og grønne medaljen fra Kashmir på brystet på torsdag, selv om dette ikke ble påpekt offisielt. De fleste libaneserne er tross alt muslimer. FNs globale rekkevidde synes dermed å avhenge mer og mer av styrker utenfor Nato. Jeg mistenker våre overlegne vestlige armeer for å være mer fornøyde med å være i Bosnia eller med å gjennomføre en ulovlig invasjon av Irak. Lord Blair av Kut al-Amara kommer ikke til å kaste bort sine menn på den israelske grensen. Kypros er mer enn nok for britene.Bedre fredsbevarere?Men alt dette reiser et viktig spørsmål: Er nasjoner i det vi en gang kalte «den tredje verden» bedre fredsbevarere? Ville det ikke være mer gunstig – hvis dette ikke allerede skjer – å ha soldater som forstår seg på fattigdom til å bevare freden i fattige land? Da irene først ble sendt til Libanon i 1978, var Irland fremdeles en relativt fattig nasjon, og soldatene skapte umiddelbart et nært forhold til de sjiamuslimske bøndene og deres familier, som levde av sine småbruk i de steinete åsene og dalene. Jeg må minne meg selv om at Irland i dag har en hel bataljon i Liberia, og irske soldater er å se i Kabul, Pristina og Monrovia.Og i det inderne ble tiltalt av sine ledere på torsdag, dukket det opp navn fra Somalia, Kambodsja og Angola. Jeg kan huske nå hvordan den smarteste og mest disiplinerte kontingenten midt blant fordervelsen og frykten i de bosniske og kroatiske krigene ikke viste seg å være franskmennene eller kanadiere, men den jordanske bataljonen på den serbiske grensen.Det var en gang i 2002, da George W. Bush truet FN – slik han fremdeles gjør med sitt idiotiske valg av John Bolton som den neste amerikanske ambassadøren til FN – da jeg ble spurt i New York om jeg «trodde på FN». Det var som å bli spurt om man trodde på Gud eller djevelen, noe jeg er sikker på at George W. Bush gjør. Men jeg må innrømme at mens jeg ikke er sikker på Gud i det hele tatt – eller i alle fall ikke Bushs utgave av ham – svarte jeg at ja, jeg trodde på FN. Det gjør jeg fortsatt.Kunne unngått krig Det var i Bosnia at jeg hadde en lang diskusjon med en kanadisk FN-offiser om betydningen av FN. Vi var under ganske mye granatild, noe som sannsynligvis skjerpet sinnet vårt. Teorien hans var ganske enkel. Hvis vi hadde hatt et FN i 1914, kunne det ha hindret 1. verdenskrig.– Jeg tror ikke det ville vært noe Somme eller Verdun hvis FN hadde vært der, sa han.– Og til tross for alt som har gått galt i Bosnia, kunne det ha blitt mye verre – mer som 2. verdenskrig – hvis FN ikke hadde vært der.Katastrofen i Somalia underbygger nok knapt dette synet, men har amerikanerne gjort det noe bedre i Irak? Så snart FN ble avsatt, gikk den amerikanske hæren og Lord Blairs gutter inn, og nå sitter de med et opprør som stadig vokser i intensitet i hendene, med en situasjon der ingen vestlige – eller irakere for den saks skyld – kan gå eller kjøre i Bagdads gater uten frykt for umiddelbar død.Tjeneste inntil døden passer kanskje den indiske bataljonen i Libanon, men jeg tviler på om mange amerikanske soldater ville ha gjort dette til motto for sine regimenter. Av en eller annen grunn tror vi at våre vestlige armeer tar seg av de tøffeste kampene, men jeg er ikke sikker på dette er sant. Den indiske hæren tjenestegjorde i Sri Lanka, med selvmordsbombere som ville ha fått de irakiske drapsmennene til å framstå som tamme.– Man måtte kjøre overalt i 160 kilometer i timen, fortalte en av Indias Sri Lanka-veteraner meg en gang.– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjempet mot en styrke som deres.FN i Irak?Så her kommer et djevelsk spørsmål. Hva om FN hadde sendt en multinasjonal styrke inn i Irak tidlig på våren 2003? Hva om vi kunne hatt indiske styrker og nepalesiske soldater som beveget seg opp Tigris og Eufrat under blått banner, framfor USAs første infanteridivisjon? Kunne det ha blitt et verre kaos enn vi har i Irak i dag? Hvis Saddam Hussein kunne ha fått sine masseødeleggelsesvåpen tilintetgjort av FN – og de ble tilintetgjort av FN, ble de ikke, for vi vet at det ikke var noe der da vi invaderte? – kunne ikke FN også vært i stand til å sette inn militære enheter etter at Saddam hadde blitt tvunget til å oppløse sitt regime?Nei? Vel, hvorfor vakler i så fall regimet i Syria under FNs sikkerhetsråds resolusjon 1559? Selv Jamil Sayyed – den pro-syriske lederen med ansvar for Libanons sikkerhet, og en skikkelse med mer makt og som ganske sikkert er mer lyssky enn den libanesiske presidenten – gikk av i går, sammen med en av sine like pro-syriske underordnede.Det stemmer at det var franskmennene og amerikanerne som presset på for resolusjon 1559. Men hvor mange av oss kommer til å stå opp i dag og innrømme at det FN gjør i Libanon er det USA har mislykkes å gjøre i Irak?@sitat:«FNs globale rekkevidde synes å avhenge mer og mer av styrker utenfor Nato»@@sitat:«Hvor mange av oss kommer til å innrømme at det FN gjør i Libanon er det USA har mislykkes å gjøre i Irak?»@

De var sekkepipeblåsere i skotske ruter, hundrevis av soldater som i ekte Sandhurst-ånd (krigsakademi i England, red. anm.) smalt hælene sammen i giv akt, med et banner som erklærte «Tjeneste inntil døden» – noe som kunne ha vært tittelen på et kapittel i en av de forferdelige G. A. Henty-romanene om imperiet som foreldrene mine tvang meg til å lese.Jeg måtte klype meg i armen på torsdag for å komme på at dette hjørnet av det britiske imperiet faktisk var det sørlige Libanon. Men det var ikke noe ubritisk over Assam-regimentet, med fanebånd fra 1842 og med regimentssølv som fremdeles bærer navnene på den britiske Rajs viktorianske oberster. Det var Malcolm Muggeridge som en gang observerte at de eneste engelskmennene som var igjen, var inderne.Assam-regimentets 15. bataljon er Indias bidrag til FNs fredsbevarende styrke langs den israelske grensen – Israels lytteposter var satt opp tvers over den brune snøen på Golan-høyden over oss på torsdag – og bataljonens soldater, fra de sju nordøstlige delstatene i India, har av to enkle grunner vist seg å være blant de mest populære blant FN-enhetene. De hjelper til med mye av det veterinære arbeidet blant de fattige bøndene, og – som en avskygning av den nye høyteknologiske byen Hyderabad – de reparerer alle datamaskinene i de lokale skolene. Ikke-vestligeMen det var særlig ett fremtredende trekk med bataljonens medaljeparade på lørdag; nesten samtlige av de enhetene som hadde sendt sine offiserer var ikke-vestlige.Det var fijianske og nepalske og ghanesiske soldater, men bare en ubetydelig andel franske og bare en og annen sjelden australsk FN-observatør. Da FNs midlertidige styrke i Libanon – Unifil – var på sitt sterkeste under den israelske okkupasjonen, pleide soldatene å komme fra rike land: fra Irland, Norge, Finland og Frankrike. I dag er det de fattigere landenes soldater som er spredd over åsene mellom Tyr og Golan.Indias hær er også å finne på post i Den demokratiske republikken Kongo, og snart i Sudan og i Etiopia. Nesten samtlige av dem har kjempet i Kashmir – de fleste av mennene i den 15. bataljon hadde på seg den røde og grønne medaljen fra Kashmir på brystet på torsdag, selv om dette ikke ble påpekt offisielt. De fleste libaneserne er tross alt muslimer. FNs globale rekkevidde synes dermed å avhenge mer og mer av styrker utenfor Nato. Jeg mistenker våre overlegne vestlige armeer for å være mer fornøyde med å være i Bosnia eller med å gjennomføre en ulovlig invasjon av Irak. Lord Blair av Kut al-Amara kommer ikke til å kaste bort sine menn på den israelske grensen. Kypros er mer enn nok for britene. Bedre fredsbevarere?Men alt dette reiser et viktig spørsmål: Er nasjoner i det vi en gang kalte «den tredje verden» bedre fredsbevarere? Ville det ikke være mer gunstig – hvis dette ikke allerede skjer – å ha soldater som forstår seg på fattigdom til å bevare freden i fattige land? Da irene først ble sendt til Libanon i 1978, var Irland fremdeles en relativt fattig nasjon, og soldatene skapte umiddelbart et nært forhold til de sjiamuslimske bøndene og deres familier, som levde av sine småbruk i de steinete åsene og dalene. Jeg må minne meg selv om at Irland i dag har en hel bataljon i Liberia, og irske soldater er å se i Kabul, Pristina og Monrovia.Og i det inderne ble tiltalt av sine ledere på torsdag, dukket det opp navn fra Somalia, Kambodsja og Angola. Jeg kan huske nå hvordan den smarteste og mest disiplinerte kontingenten midt blant fordervelsen og frykten i de bosniske og kroatiske krigene ikke viste seg å være franskmennene eller kanadiere, men den jordanske bataljonen på den serbiske grensen.Det var en gang i 2002, da George W. Bush truet FN – slik han fremdeles gjør med sitt idiotiske valg av John Bolton som den neste amerikanske ambassadøren til FN – da jeg ble spurt i New York om jeg «trodde på FN». Det var som å bli spurt om man trodde på Gud eller djevelen, noe jeg er sikker på at George W. Bush gjør. Men jeg må innrømme at mens jeg ikke er sikker på Gud i det hele tatt – eller i alle fall ikke Bushs utgave av ham – svarte jeg at ja, jeg trodde på FN. Det gjør jeg fortsatt. Kunne unngått krig Det var i Bosnia at jeg hadde en lang diskusjon med en kanadisk FN-offiser om betydningen av FN. Vi var under ganske mye granatild, noe som sannsynligvis skjerpet sinnet vårt. Teorien hans var ganske enkel. Hvis vi hadde hatt et FN i 1914, kunne det ha hindret 1. verdenskrig.– Jeg tror ikke det ville vært noe Somme eller Verdun hvis FN hadde vært der, sa han.– Og til tross for alt som har gått galt i Bosnia, kunne det ha blitt mye verre – mer som 2. verdenskrig – hvis FN ikke hadde vært der.Katastrofen i Somalia underbygger nok knapt dette synet, men har amerikanerne gjort det noe bedre i Irak? Så snart FN ble avsatt, gikk den amerikanske hæren og Lord Blairs gutter inn, og nå sitter de med et opprør som stadig vokser i intensitet i hendene, med en situasjon der ingen vestlige – eller irakere for den saks skyld – kan gå eller kjøre i Bagdads gater uten frykt for umiddelbar død.Tjeneste inntil døden passer kanskje den indiske bataljonen i Libanon, men jeg tviler på om mange amerikanske soldater ville ha gjort dette til motto for sine regimenter. Av en eller annen grunn tror vi at våre vestlige armeer tar seg av de tøffeste kampene, men jeg er ikke sikker på dette er sant. Den indiske hæren tjenestegjorde i Sri Lanka, med selvmordsbombere som ville ha fått de irakiske drapsmennene til å framstå som tamme.– Man måtte kjøre overalt i 160 kilometer i timen, fortalte en av Indias Sri Lanka-veteraner meg en gang.– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjempet mot en styrke som deres. FN i Irak?Så her kommer et djevelsk spørsmål. Hva om FN hadde sendt en multinasjonal styrke inn i Irak tidlig på våren 2003? Hva om vi kunne hatt indiske styrker og nepalesiske soldater som beveget seg opp Tigris og Eufrat under blått banner, framfor USAs første infanteridivisjon? Kunne det ha blitt et verre kaos enn vi har i Irak i dag? Hvis Saddam Hussein kunne ha fått sine masseødeleggelsesvåpen tilintetgjort av FN – og de ble tilintetgjort av FN, ble de ikke, for vi vet at det ikke var noe der da vi invaderte? – kunne ikke FN også vært i stand til å sette inn militære enheter etter at Saddam hadde blitt tvunget til å oppløse sitt regime?Nei? Vel, hvorfor vakler i så fall regimet i Syria under FNs sikkerhetsråds resolusjon 1559? Selv Jamil Sayyed – den pro-syriske lederen med ansvar for Libanons sikkerhet, og en skikkelse med mer makt og som ganske sikkert er mer lyssky enn den libanesiske presidenten – gikk av i går, sammen med en av sine like pro-syriske underordnede.Det stemmer at det var franskmennene og amerikanerne som presset på for resolusjon 1559. Men hvor mange av oss kommer til å stå opp i dag og innrømme at det FN gjør i Libanon er det USA har mislykkes å gjøre i Irak?@sitat:«FNs globale rekkevidde synes å avhenge mer og mer av styrker utenfor Nato»@@sitat:«Hvor mange av oss kommer til å innrømme at det FN gjør i Libanon er det USA har mislykkes å gjøre i Irak?»@

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg