Onsdag 22. mars 2006
Kostymedrama med krumspring
1700-tallsromanen «Herr Tristram Shandys liv og meninger» var postmoderne lenge før moderniteten. Men hva betyr det?

For flere hundre år siden skrev Laurence Sterne et underlig verk: Den fiktive selvbiografien til en mann ved navn Tristram Shandy. Tristram Shandy forteller om sitt eget liv i boka – helt fra begynnelsen, da han «så dagens lys i denne vår lurvete og ulykksalige verden» i 1718. Boka tar for seg omstendighetene og virvaret rundt Tristrams fødsel, hans sjenerte onkel Toby som ustanselig snakker om slagene han har deltatt i, hans fars hang til vitenskap og filosofi, og forvirrende mye mer.

For det fortelles på ingen måte enkelt og greit fra begynnelse til slutt. Tristram roter seg inn i lange avsporinger, hopper fram og tilbake i tid, og lager iblant kapitler som bare er én setning lange.

Komplett umulig å lage film av, har vært den gjengse dommen. Nå kommer filmen likevel, også på norske kinoer. Først ute er filmfestivalen «Kosmorama» i Trondheim i neste uke som viser «A cock and bull story», filmatiseringen av 1700-tallsromanen. Eller, filmatiseringen om filmatiseringen, burde man kanskje si: For den britiske regissøren Michael Winterbottom har, som forfatteren Laurence Sterne gjorde, valgt å ikke fortelle historien rett fram.

Løsningen har blitt dels überbritisk kostymedrama og dels et fiktivt blikk på filmatiseringen av romanen, hvor vi blir med skuespillere og regissør i deres veivalg.

Tøys og rot

Hvis du klikker deg inn på hjemmesidene til den nye filmen, får du ikke bare se den offisielle filmplakaten. I tillegg popper det opp en hel masse interne e-poster fra filmfolket. Der diskuterer de seg i mellom hvordan filmen skal presenteres. I én av e-postene ligger det en voicemail:

« Hey Nevin, this is Veroni-caa,» sier en erkeamerikansk stemme.

Vi vet ikke helt hvem Veronica er, men hun har tatt affære. Hun ringer for å fortelle om at noe må ha gått forferdelig galt, for når hun klikker seg inn på filmens offisielle side ser hun, som vi, alle e-postene og alt rotet:

«All of these e-mails between Bob and you and Marian show up. As well as, like, my computer, a few other – you'll see it,» forklarer Veronica som best hun kan.

Det er ikke rart Veronica stusser. Hva er poenget med å rigge opp en nettside som er full av tøys og rot, med personlige e-poster hvor filmskaperne diskuterer hvordan filmen skal presenteres? Jo, tøyset og rotet i seg selv.

Er du ekstra nysgjerrig, kan du selv rote rundt i e-postene på nettsida: I søppelmappa ligger slettede e-poster som, hvis man leser dem, «avslører» at nettsideløsningen opprinnelig kom fra den som åpenbart er lavest på rangstigen: assistenten. Hun er den som foreslår å presentere filmen ikke bare ved en offisiell filmplakat, men også ved å vise fram diskusjonene blant filmfolket.

Men e-postene røper også at assistentens idé er refusert. Hun bjeffer tilbake et bittert «Leit at du ikke likte ideen min. Jeg får fortsette med å flikke på bildestørrelser i Photoshop.»

DVD-løsning

Assistentens bitterhet kan vanskelig tolkes som noe annet enn fiksjon. Det betyr ikke at assistentens flik av historien er irrelevant, siden Winterbottom har valgt å lage en film hvor han viser fram situasjonen i det å lage en film. I den delen av «A cock and bull story» hvor vi blir med skuespillerne bak scenene, figurerer irriterende journalister, folk forelsker seg på filmsettet, skuespillerne har mareritt om å henvises til usle biroller – mye av livet rundt filmsettet kommer for en dag.

Metaperspektiv er det litt tørre ordet på denne fortellerteknikken: Historien fortelles ikke rett fram, men med blunk og nikk til det å fortelle en historie. Et annet ganske tørt ord er prosessuelt: Det ferdige produktet får ikke lov til å stå der og skinne blankpusset og ferdig, man velger i stedet å vise fram arbeidet, kaoset og prosessene som ligger bak.

Da DVD-formatet avløste VHS, ble de fleste filmer komplettert med tilleggsstoff, som «bak scenen-intervjuer» med skuespillerne, eller man fikk muligheten for å se filmen om igjen, med regissørens kommentarer løpende gjennom filmen. Denne formen for ekstrastoff er så vanlig at unntakene, hvor bare filmen gis ut på DVD, i sin enkelhet kalles vanilje.

Alle sidekommentarene og at fokus forflyttes fra ferdig produkt til prosess er faktisk helt i tråd med Sternes roman. I hans bok finnes et motto: «Dette er ikke en digresjon fra verket, men verket selv».

Sidekommentarer

Bokvennen forlag har gitt ut boka om Tristram Shandy i norsk oversettelse, og utstyrt den med forklarende fotnoter. Det er nesten like morsomt å lese oversetter Bjørn Axel Herrmanns fotnoter som det er å lese Sternes verk. I fotnotene finnes det tilleggsinformasjon om Laurence Sternes liv – blant annet får vi forklart at Sterne bygger en del av karakterene i romanen på en venn som beskrives som «en notorisk slask» og «forfatter av obskøne dikt».

Fotnotene er ikke bare morsomme, men også nødvendige, for Sterne rapper en del historisk materiale til direkte bruk i romanen. Han gjengir for eksempel et autentisk dokument fra en håndbok i fødselslære. Og Sterne etterlikner hollandske kritikere, som han tydeligvis bare hadde forakt for: Forfatteren langer ut mot dem med et egenkonstruert ord, og oversetteren strever sammen med leseren i en fotnote: «Hvis ordet betyr noe som helst, må det være noe i retning av 'superkjedelig kjøtthue'».

I filmversjonen har skuespillerne oversetterens rolle: De diskuterer romanens betydning og strever seg i mellom med sine tolkninger og for å følge romanens løp.

Forfatter på vift

Selv om det sies at romanen er umulig å filme, tar romanen ikke bare ord i bruk, men også visuelle virkemidler. Fortelleren prøver blant annet å kartlegge historiens krumspring og digresjoner. Tanken var, skriver han til leseren, å fortelle historien i en rett linje, men så ble den full av stikkveier og avveier – og midt i teksten tegner han hvordan historiens kronglete linje ser ut:

[faksimile]

Det er ikke eneste gangen forfatteren tar i bruk virkemidler ut over språket. Forfatteren satt også inn noen svarte sider – som når karakteren Yorick dør. Når Tristrams onkel Toby snakker med en korporal, gjør korporalen en feiende sving med stokken, og den nedtegnes på sidene, slik:

[faksimile]

Og midt i verket legger fortelleren ut sitt eget verk på anbud, og annonserer et tilbud som han diskuterer («åpent og ærlig med dere Storfolk») midt i sin egen roman. For hvis noen har behov for en stram, elegant dedikasjon, er den nemlig bestemt til salgs.

Dette ligger ikke så forferdelig langt unna Georg Johannesens krumspring i «Rhetorica Norvegica». Der sier Johannesen midt i sitt eget verk at det ikke er noen verdens ting i veien med å kopiere stoff fra boka, den kan «mangfoldiggjøres mot et passende økonomisk bidrag til J.W. Cappelens Forlag A/S, til LNU (som bestilte denne boka) og til Georg Johannesen (4900 SØNDELED, Postgirokonto nr.: 4 24 1527)».

«Den var postmoderne før det var noe som helst modernitet å være post i forhold til,» sier hovedrolleinnehaver Steven Coogan om Laurence Sternes bok.

Den rotete romanen egner seg kanskje overraskende godt til filmatisering.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.34
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk