Mandag 25. april 2005
Mellom utopi og dystopi
Fascinasjonen i Arne Ekelands bilder ligger i spennet mellom skjønnheten og oppbruddet, mener kunsteneren Håkon Bleken.

Arne Ekeland (1908-1994) kan karakteriseres som en av de største norske kunstnere i forrige århundre. Med en slående visuell regi, en fargebruk på tvers av hva som ellers var godtatt i samtidas kunstkretser og med spenningsfylte og samfunnsengasjerte motiver, stikker han seg ut som en særegen norsk maler.

Men som kanskje ikke har fått den plassen han fortjener?

- Han fikk i alle fall ikke de utsmykningsoppdragene han fortjente, på grunn av sin politiske overbevisning som kommunist og sine programmatiske bilder. Da den store hallen i Oslo Rådhus skulle smykkes ut på slutten av 1930-tallet, ble hans forslag avvist, på tross av at det ble premiert og var klart best, sier professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke.

At Arne Ekeland var for kritisk til Arbeiderpartiet, som han mente hadde gitt opp klassekampen, kan være én av årsakene til at oppdraget ble gitt til den mindre kontroversielle Henrik Sørensen. At han var for lite framtidsoptimistisk, på tross av at fascismen spøkte i Europa, var en annen. Kunstneren selv ble svært skuffet. Det er i det offentlige rom kunsten hører hjemme, ikke i privatsfæren, mente han. Slik kunne mennesker fra alle samfunnssjikt nyte kunsten og føle tilhørighet. Noen år før kunstnerens død fikk imidlertid ett av maleriene, «Frihetens søstre», en plass i Stortingets inngangshall. SV-eren Erik Solheim var blant kritikerne. Han syntes bildet var for totalitært.

Dyrket fram

Arne Ekeland ble født på Bøn ved Eidsvoll i en arbeiderfamilie, som én av seks søsken. Som liten ble han dyrket fram på grunn av sin særbegavelse for tegning. Etter middelskolen gikk han en tid ved Kunst- og håndverksskolen og hospiterte ved Statens Kunstakademi, men familien hadde aldri råd til å la sønnen få noen formell utdannelse. Ekeland tilhørte den såkalte Revoldskolen, etter læreren Axel Revold, som påvirket den unge kunstneren i kubistisk retning. Senere dro Ekeland flere ganger til Paris, der han videreutviklet det kubistiske formspråket.

- Ekelands utgangspunkt var det modernistiske uttrykket; surrealisme og kubisme. Hans tredje formale bein var renessansemaleriet, med Botticelli og Michelangelo som forbilder. Du ser det i de blasse, bleke fargene, i de langstrakte kroppene og i måten å fortelle på: ulike historier utspiller seg over den store billedflaten. Ekeland forener modernismen med den klassiske arven, sier Storm Bjerke.

Likevel er det ikke enkelt å definere Ekelands stil, han endrer seg kontinuerlig. Det siste han ville var å male «Arne Ekeland-malerier» bare fordi det ville gjøre lykke hos publikum.

- Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre. Ekeland led hele livet av depresjoner, og når han fikk et utbrudd stoppet han å male, gjerne midt i arbeidet med et bilde. Siden begynte han på et helt nytt prosjekt, forteller kunsthistorikeren.

Seksualitet og klassekamp

To gjennomgående motiver hos Ekeland er likevel seksualiteten og klassekampen.

Den surrealist-inspirerte kunstneren var ingen utpreget feminist i moderne forstand, men var fascinert av Sigmund Freud og Wilhelm Reichs ideer.

- Kvinnen er noe som for Ekeland forbindes med fruktbarhet, hun er en skikkelse som står nærmere naturen enn mannen, og som drar mannen ned i det dyriske, ned i mørket, slik det kommer til uttrykk i bildet «Fire mennesker rundt et bord» (1934). I Ekelands verdensbilde var mannen det politiske menneske, sier Storm Bjerke.

Og Arne Ekeland var også den stolte eier av NKPs medalje for 40 års medlemsskap. Han var flere ganger i Moskva, beundret Stalin og malte i en femårsperiode sosialrealistiske bilder, selv han mente de eksemplene på retningen som han så i Sovjet etter krigen var «noe dritt». Senere skammet han seg over denne perioden.

Det politiske manifesterer seg i historiefortellingen i Ekelands bilder. Det var ikke enkeltpersoners historier han var ute etter, med de allmenne problemstillingene.

- Særlig maktstrukturer, som herre-slave-forholdet. I bildet «Søndag ved fabrikken» (1939) ser vi hvordan arbeideren er lenket til sin arbeidsplass. Om han har fri på søndagen, er det bare for å kunne bli en enda bedre arbeider i uka. Fabrikkarbeideren er ifølge Ekeland den moderne slaven, sier Storm Bjerke.

Det Munch-inspirerte bildet «Treenigheten» (1937/38) viser sammensvergelsen mellom kapital, kirke og militærvesen, mot folkets interesser.

Dystopisk krig

Da krigen kom, ble ikke Ekeland mindre politisk. Han vekslet mellom utopiske fredsbilder og dystopiske skildringer av okkupasjon, konsentrasjonsleire og flukt, ifølge Storm Bjerke.

Stalin og Hitlers ikke-angrepspakt var vanskelig å svelge, men det var ingen tvil hos kunstneren om at hensynet til folket og nasjonen måtte veie tyngst. Etter krigen blomstrer imidlertid beundringen for Sovjet og Stalin opp igjen.

I 1966 dro Ekeland til Maos Kina og ble sterkt grepet.

- Etter denne reisen maler han visjonsbilder der mennesker og maskindeler smelter sammen i en slags lykkelig symbiose, i andre bilder ødelegges menneskene av teknikken. Etter hvert som årene går, svinner håpet og dystopien tar overhånd. I et av Ekelands siste verker maler han en kvinne omgitt av troll - fordi han mente han ikke så annet enn troll rundt seg. Det største trollet av alle var Gorbatsjov, som ødela den siste utopi. Ja, han var i høyeste grad kompromissløs, humrer Storm Bjerke.

Politisk maleri

- Hva har Ekeland betydd for norsk malerkunst?

- Mye. Han var en anerkjent maler i sin samtid, med store utstillinger, innkjøpt av Nasjonalgalleriet og av alle viktige private samlere, selv om han mislikte det siste. I 1958 ble han invitert som æresutstiller på Høstutstillingen, han fikk kunstnerlønn, Prins Eugens medalje og St. Olavs orden. Så selv om han ikke fikk noen store offentlige utsmykningsoppdrag, er det uriktig å si at han ble satt på sidelinja. Han fikk tilbud om en stor utstilling under OL på Lillehammer, noe han bryskt avviste på slutten av sitt liv. Ekeland påvirket kunstnere som den unge Jakob Weidemann, Kai Fjell og Håkon Bleken. Ikke minst har han vært viktig for å fremme maleriet som et politisk medium. Arne Ekeland var en engasjert kunstner som gikk inn i sin tid, uten å ta strategiske eller populistiske hensyn, avslutter Storm Bjerke.

Arne Ekeland (1908-1994)

  Født på Bøn ved Eidsvoll

  På grunn av sitt tegnetalent ble han anmodet om å søke Statens Kunstakademi, der Axel Revold ble hans lærer

  Debuterte i Kunstnerforbundet i 1930, antatt på Høstutstillingen samme år

  Opptatt av politikk og fagforeningsarbeid, noe som kommer til uttrykk i hans bilder

  Et annet viktig tema er menneskers ubevisste følelser og lengsler

  Var anerkjent i sin samtid, men mistet viktige utsmykningsoppdrag på grunn av sin kommunistiske overbevisning

@sitat:«Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre»

Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker

@@sitat:«Han var i høyeste grad kompromissløs»

Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker

@

Arne Ekeland (1908-1994) kan karakteriseres som en av de største norske kunstnere i forrige århundre. Med en slående visuell regi, en fargebruk på tvers av hva som ellers var godtatt i samtidas kunstkretser og med spenningsfylte og samfunnsengasjerte motiver, stikker han seg ut som en særegen norsk maler.

Men som kanskje ikke har fått den plassen han fortjener?

- Han fikk i alle fall ikke de utsmykningsoppdragene han fortjente, på grunn av sin politiske overbevisning som kommunist og sine programmatiske bilder. Da den store hallen i Oslo Rådhus skulle smykkes ut på slutten av 1930-tallet, ble hans forslag avvist, på tross av at det ble premiert og var klart best, sier professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke.

At Arne Ekeland var for kritisk til Arbeiderpartiet, som han mente hadde gitt opp klassekampen, kan være én av årsakene til at oppdraget ble gitt til den mindre kontroversielle Henrik Sørensen. At han var for lite framtidsoptimistisk, på tross av at fascismen spøkte i Europa, var en annen. Kunstneren selv ble svært skuffet. Det er i det offentlige rom kunsten hører hjemme, ikke i privatsfæren, mente han. Slik kunne mennesker fra alle samfunnssjikt nyte kunsten og føle tilhørighet. Noen år før kunstnerens død fikk imidlertid ett av maleriene, «Frihetens søstre», en plass i Stortingets inngangshall. SV-eren Erik Solheim var blant kritikerne. Han syntes bildet var for totalitært.

Dyrket fram
Arne Ekeland ble født på Bøn ved Eidsvoll i en arbeiderfamilie, som én av seks søsken. Som liten ble han dyrket fram på grunn av sin særbegavelse for tegning. Etter middelskolen gikk han en tid ved Kunst- og håndverksskolen og hospiterte ved Statens Kunstakademi, men familien hadde aldri råd til å la sønnen få noen formell utdannelse. Ekeland tilhørte den såkalte Revoldskolen, etter læreren Axel Revold, som påvirket den unge kunstneren i kubistisk retning. Senere dro Ekeland flere ganger til Paris, der han videreutviklet det kubistiske formspråket.

- Ekelands utgangspunkt var det modernistiske uttrykket; surrealisme og kubisme. Hans tredje formale bein var renessansemaleriet, med Botticelli og Michelangelo som forbilder. Du ser det i de blasse, bleke fargene, i de langstrakte kroppene og i måten å fortelle på: ulike historier utspiller seg over den store billedflaten. Ekeland forener modernismen med den klassiske arven, sier Storm Bjerke.

Likevel er det ikke enkelt å definere Ekelands stil, han endrer seg kontinuerlig. Det siste han ville var å male «Arne Ekeland-malerier» bare fordi det ville gjøre lykke hos publikum.

- Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre. Ekeland led hele livet av depresjoner, og når han fikk et utbrudd stoppet han å male, gjerne midt i arbeidet med et bilde. Siden begynte han på et helt nytt prosjekt, forteller kunsthistorikeren.

Seksualitet og klassekamp
To gjennomgående motiver hos Ekeland er likevel seksualiteten og klassekampen.

Den surrealist-inspirerte kunstneren var ingen utpreget feminist i moderne forstand, men var fascinert av Sigmund Freud og Wilhelm Reichs ideer.

- Kvinnen er noe som for Ekeland forbindes med fruktbarhet, hun er en skikkelse som står nærmere naturen enn mannen, og som drar mannen ned i det dyriske, ned i mørket, slik det kommer til uttrykk i bildet «Fire mennesker rundt et bord» (1934). I Ekelands verdensbilde var mannen det politiske menneske, sier Storm Bjerke.

Og Arne Ekeland var også den stolte eier av NKPs medalje for 40 års medlemsskap. Han var flere ganger i Moskva, beundret Stalin og malte i en femårsperiode sosialrealistiske bilder, selv han mente de eksemplene på retningen som han så i Sovjet etter krigen var «noe dritt». Senere skammet han seg over denne perioden.

Det politiske manifesterer seg i historiefortellingen i Ekelands bilder. Det var ikke enkeltpersoners historier han var ute etter, med de allmenne problemstillingene.

- Særlig maktstrukturer, som herre-slave-forholdet. I bildet «Søndag ved fabrikken» (1939) ser vi hvordan arbeideren er lenket til sin arbeidsplass. Om han har fri på søndagen, er det bare for å kunne bli en enda bedre arbeider i uka. Fabrikkarbeideren er ifølge Ekeland den moderne slaven, sier Storm Bjerke.

Det Munch-inspirerte bildet «Treenigheten» (1937/38) viser sammensvergelsen mellom kapital, kirke og militærvesen, mot folkets interesser.

Dystopisk krig
Da krigen kom, ble ikke Ekeland mindre politisk. Han vekslet mellom utopiske fredsbilder og dystopiske skildringer av okkupasjon, konsentrasjonsleire og flukt, ifølge Storm Bjerke.

Stalin og Hitlers ikke-angrepspakt var vanskelig å svelge, men det var ingen tvil hos kunstneren om at hensynet til folket og nasjonen måtte veie tyngst. Etter krigen blomstrer imidlertid beundringen for Sovjet og Stalin opp igjen.

I 1966 dro Ekeland til Maos Kina og ble sterkt grepet.

- Etter denne reisen maler han visjonsbilder der mennesker og maskindeler smelter sammen i en slags lykkelig symbiose, i andre bilder ødelegges menneskene av teknikken. Etter hvert som årene går, svinner håpet og dystopien tar overhånd. I et av Ekelands siste verker maler han en kvinne omgitt av troll - fordi han mente han ikke så annet enn troll rundt seg. Det største trollet av alle var Gorbatsjov, som ødela den siste utopi. Ja, han var i høyeste grad kompromissløs, humrer Storm Bjerke.

Politisk maleri
- Hva har Ekeland betydd for norsk malerkunst?

- Mye. Han var en anerkjent maler i sin samtid, med store utstillinger, innkjøpt av Nasjonalgalleriet og av alle viktige private samlere, selv om han mislikte det siste. I 1958 ble han invitert som æresutstiller på Høstutstillingen, han fikk kunstnerlønn, Prins Eugens medalje og St. Olavs orden. Så selv om han ikke fikk noen store offentlige utsmykningsoppdrag, er det uriktig å si at han ble satt på sidelinja. Han fikk tilbud om en stor utstilling under OL på Lillehammer, noe han bryskt avviste på slutten av sitt liv. Ekeland påvirket kunstnere som den unge Jakob Weidemann, Kai Fjell og Håkon Bleken. Ikke minst har han vært viktig for å fremme maleriet som et politisk medium. Arne Ekeland var en engasjert kunstner som gikk inn i sin tid, uten å ta strategiske eller populistiske hensyn, avslutter Storm Bjerke.

Arne Ekeland (1908-1994)

  Født på Bøn ved Eidsvoll

  På grunn av sitt tegnetalent ble han anmodet om å søke Statens Kunstakademi, der Axel Revold ble hans lærer

  Debuterte i Kunstnerforbundet i 1930, antatt på Høstutstillingen samme år

  Opptatt av politikk og fagforeningsarbeid, noe som kommer til uttrykk i hans bilder

  Et annet viktig tema er menneskers ubevisste følelser og lengsler

  Var anerkjent i sin samtid, men mistet viktige utsmykningsoppdrag på grunn av sin kommunistiske overbevisning

@sitat:«Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre»
Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker
@@sitat:«Han var i høyeste grad kompromissløs»
Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker

@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Mandag 24. september 2018
Arbeiderpartiet støtter Postens ønske om å halvere antall postdager. Men verken partiet eller kulturminister Trine Skei Grande (V) har noen klar løsning for avisene.
Lørdag 22. september 2018
Aviser i Sogn og Fjordane og i nord rammes hardest dersom antall postdager kuttes, viser Klassekampens gjennomgang.
Fredag 21. september 2018
Et ekspertutvalg vil kutte statsstøtten til private høyskoler med færre enn 500 studenter. Nå er flere skoler i ferd med å bli kjøpt opp av Høyskolen Kristiania.
Torsdag 20. september 2018
Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) mener medie­bransjen må forstå at staten ikke kan betale hundrevis av millioner kroner for å få delt ut aviser over hele landet.
Onsdag 19. september 2018
Kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) vil opprette en egen pressestøtteordning for Oslo-aviser. – Vi ønsker en bredere offentlighet av hensyn til lokal­demokratiet, sier hun.
Tirsdag 18. september 2018
60 aviser risikerer å gå dukken dersom Stortinget åpner for postomdeling annenhver dag, advarer Landslaget for lokalaviser. – Dette forslaget er helt vanvittig, sier Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk.
Mandag 17. september 2018
Filmskaper Deeyah Khan har reist hjem til amerikanske høyreekstremister for å intervjue dem. Hun mener det er en dårlig idé å nekte folk en talerstol.
Lørdag 15. september 2018
Hvor kommer det fra, ønsket om å nekte folk en talerstol? Forskere peker på identitets­politikk, populisme og «hyperfølsomhet» som forklaringer.
Fredag 14. september 2018
Filmparken ber regjeringen oppheve tidligere vedtak om å selge til høystbydende. Dramaserier som «Heimebane» har blåst nytt liv i det nedleggingstruede filmstudioet.
Torsdag 13. september 2018
Museene i Akershus overtar gjerne den kuriøse samlingen til kunstner Guttorm Guttormsgaard. Men det vil koste millioner å ta imot 30.000 bøker, kunstverk og bruksgjenstander.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk