Mandag 6. mars 2006
Liten by, store kunstnere
Hva har Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen, Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland til felles? De er Mandals store kunstnersønner.

«Den lille byen med de store kunstnerne», er mottoet for sørlandsbyen Mandal.

Og det er en karakteristikk byen absolutt kan tåle, mener kunsthistoriker og mandalitt Tone Klev Furnes. Hun har skrevet boka «Én by – fem kunstnere» om de fem store kunstnerne Mandal fostret i 60-årsperioden 1814-1875: Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen, Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland.

– Som kunstby har Mandal ingen betydning. Alle fem gikk en lang vei fram til anerkjennelse. Hva var det som gjorde at disse fem fikk utvikle seg til å bli så betydelige i kunsthistorien, spør Klev Furnes.

Sjøfartsby

Det første svaret Klev Furnes finner, er skipstrafikken. Mandal var en sjøfartsby, og havna Kleven var alt fra 1500-tallet et regionalt knutepunkt for den internasjonale skipstrafikken.

– Havna gjorde byen til et pulserende handelssentrum, og ulike kunstuttrykk, som teater, billedkunst og litteratur, fikk dermed spillerom. Alle fem var i havna som unge og snakket med sjøfolk om den store verden der ute, forteller Klev Furnes.

Nære bånd til Danmark hadde også sitt å si.

I 1837 dro Adolph Tidemand (1814-1876) til Düsseldorf, og var med det den første av en lang rekke skandinaviske malere som dro til Rhinbyen for å utdanne seg ved det anerkjente kunstakademiet.

– Med årene fulgte de andre fire i hans spor. Både Amaldus Nielsen og Olaf Isaachsen kom under Tidemands beskyttende vinger da de i 1850-årene søkte seg til akademiet i Düsseldorf. Da var Tidemand en anerkjent kunstner i europeisk målestokk. Han banet vei for de andre, og viste dem at en kunstnerkarriere var mulig. Han ga dem råd og støtte i vanskelige situasjoner, forteller Klev Furnes.

Tidemand og Düsseldorf

Historiemaleriet var düsseldorfskolens rådende sjanger på 1830-tallet. Tidemands spesialitet var imidlertid folkelivsskildringen; framstillingen av dagliglivet gjennom hverdagslige episoder. Etter reiser både til München og Roma, dro Tidemand på studiereise i norske bygder, og gjorde suksess med bildene sine. Vel tilbake i Düsseldorf fikk han en ledende posisjon blant malerne, og i 1848 sto mesterverket «Haugianerne» ferdig.

Nå innledet han samarbeidet med den 11 år yngre Hans Gude, som studerte i Düsseldorf i landskapsmaleriets æra. Begge var interessert i det særegne norske, og «Brudeferden i Hardanger» fra 1848 er et eksempel på en vanlig maleform i Düsseldorf, der kunstnere hjalp hverandre og samarbeidet om verk. Tidemand malte figurene, Gude landskapet.

– Tidemand fikk mange utmerkelser og en solid posisjon i samtida. I 1869 fikk han honorær professortittel ved kunstakademiet i Düsseldorf. Det hadde ikke minst stor betydning for norske kunstnere – det hevet norsk kunst opp på et europeisk nivå, forteller Klev Furnes.

Sår skikkelse

Den samme glansen kunne Olaf Isaachsen (1835-1893) ikke smykke seg med i sin samtid.

– Nei, Isaachsen er en av de såreste skikkelsene i norsk kunst. Han var en sart og følsom mann, noe som også kommer til uttrykk gjennom bildene. Men han var sta, han fulgte sin egen stemme snarere enn å følge tidas tendenser, sier Klev Furnes.

Amaldus Nielsens barndomskamerat dro først til Christiania, siden til Düsseldorf der han tegnet under veiledning av Tidemand. Drømmen var å bli historiemaler, men Isaachsen kom til Düsseldorf da historiemaleriet var på hell. Siden bar det til Paris, der han gikk i lære hos blant andre realisten Gustave Courbet. Innflytelsen fra Courbet synes tydelig i Isaachsens landskaper og portretter. Også impulser fra den franske impresjonismen kan spores hos Isaachsen.

– I motsetning til de andre kunstnerne flyttet Isaachsen hjem igjen til Sørlandet. Han bodde på Klep i Setesdal og på familiegården Kjos ved Christiansand, var innesluttet og holdt seg unna kunstmiljøet. Han ønsket først og fremst å lage historiske bilder, men malte også portretter, landskap og folkelivsmotiver fra Setesdal. Men da Christiania Kunstforening stanset sine innkjøp og kunstkritikerne vendte tommelen ned, fikk han problemer med å fø kone og fire barn, forteller Klev Furnes.

Etter at Isaachsen mister sin kone i tuberkulose, ber mora kunstnerkollegaene Tidemand og Nielsen om en uttalelse om Isaachsens bilder, slik at salget kan ta seg opp. Men ingen av de to bysbarn gir noe godt skussmål til historiemaleren Isaachsen.

En stund livnærer han seg på portrettbestillinger fra familien. Siden mister han datteren i difteri. Han lever i fattigdom med sine tre sønner.

Ett år etter at Isaachsen dør på Kjos, kjøper Nasjonalgalleriet inn hele 14 av hans bilder. Isaachsens tolkninger av setesdalskulturen og kystlandskapet i sør, gjør ham i dag til en betydelig norsk kunstner.

Lysets maler

Lysets maler er Amaldus Nielsen (1839-1932) kalt. Hans malerier fra den norske vest- og sørlandskysten er velkjent, og han forblir i hele sin karriere tro mot sitt program: naturalismen. Amaldus Nielsen er også regnet som Norges første friluftsmaler.

Nielsen bosatte seg i Christiania og la ut på studiereiser om somrene. Evnen til å fange atmosfærens omskiftelighet og fargenyansene som oppstår gjennom kontakten vann, lys og luft, er typisk for Nielsen.

– Bildet «Mellem Bygerne» viser den dirrende stemningen og de små solgløtt mellom to sommerlige regnskyld over fjorden. Hans berømte «Morgen i Ny-Hellesund» viser sundet badet i rød morgensol. Siden har han malt det samme sundet i både morgen og aftenlys. Når du ser bildene skjønner du at de bare kunne males utendørs, sier Klev Furnes.

Amaldus Nielsen var anerkjent i sin samtid. Da Erik Werenskiold, Christiand Krohg og Fritz Thaulow vedte hjem fra Paris rundt 1880 med den nye naturalismen som fanesak, så var det Amaldus Nielsen de søkte seg til. Og i forbindelse med kunstnerens 94-årsdag hedret Mandal kunstneren med en byste, utført av – selvfølgelig – Gustav Vigeland.

Drift og død

Skulpturen ble hovedmediet til Gustav Vigeland (1869 -1943) – aller først etter inspirasjon fra treskjærermiljøet i familien og i hjembyen. Senere var danske Bertel Thorvaldsens klassiske og idealiserende form et forbilde. Dernest den moderne og følelsesladede franske skulpturen, representert ved billedhoggeren Auguste Rodin.

Etter studieopphold i Berlin og Firenze etablerte Vigeland seg i Norge, og som 30-åring hadde han befestet sin stilling som landets mest lovende og spennende billedhugger.

– Brødrene Vigeland delte en oppvekst preget av farens alkoholisme, og fram til 1896 holdt de to sammen. På dette tidspunktet hadde imidlertid lillebror bestemt seg for å bli maler, og etter Emanuels første separatsustilling mente Gustav at arbeidene hadde mye til felles med hans egen kunst. Fra da av var de to ikke på talefot. Gustav Vigeland kom stadig på kant med folk på grunn av sin sterke emosjonelle personlighet, forteller Klev Furnes.

Hun skildrer ham som en kunstner med vitalitet og voldsom og fantasirik skaperevne. Viljen og pågangsmotet kom også til uttrykk i det mangeårige engasjementet for sitt livsverk, Vigelandsparken.

Viljesterke Vigeland

Som sin bror malte Emanuel Vigeland (1875-1948) i et symbolistisk formspråk, men det var som monumentalkunstner han skulle utmerke seg. Studiereiser til Europas museer, gallerier og kirker gjorde inntrykk, og særlig var det antikken og renessansens freskoteknikk som opptok ham. Fresken og glassmaleriet var sjangrene han fordypet seg i, og Emanuel Vigeland står bak en rekke kirkeutsmykninger, med Oscarskyrkan i Stockholm som den mest kjente. Hovedverket er likevel Emanuel Vigelands museum på Slemdal i Oslo, som også rommer hans urne.

Freskene, som dekker vegger og tak i museet, fikk navnet «Vita». «Vita» handler om erotikk og menneskets driftsliv og avbilder nakne kropper som elsker til Guds ære. I bakgrunnen ser vi et mørkt og bunnløst univers, sparsomt opplyst av den livgivende, guddommelige sol – men også av helvetes flammer.

– Brødrene Vigeland har sin helt spesielle stil. Ikke minst har de en helt annen mentalitet enn de andre kunstnerne. Særlig kommer dette til uttrykk i ønsket om å sette spor etter seg: Gustav med Vigelandsparken, Emanuel med mausoleet. Allerede i sin levetid, til og med tidlig i karrieren, foreslo Vigelandbrødrene at deres livsverk burde overtas av det offentlige. Til sammenligning foreslo den beskjedne Amaldus Nielsen at Gustav Vigelands byste av ham til nød kunne settes opp på kirkegården. Den ble plassert på det som i dag heter Amaldus Nielsens plass i Mandal by, sier Klev Furnes.

– Hvor mye betyr det egentlig at de fem kunstnernes har samme fødeby?

– At de fem tilhører Norges ypperste kunstnere skyldes selvfølgelig andre forhold enn at de var fra Mandal. Forutsetningen for kunstnernes suksess må søkes i deres kontakter og impulser, og i kunstnernes iboende talenter og vilje. Men det var neppe helt tilfeldig heller, at de kom fra Mandal. Adolph Tidemand satt både byen Mandal og Norge på det kunsthistoriske kartet, han brakte med seg et sus av den store verden, og representerte både drøm og virkelighet på én gang. 30 år senere hadde Vigelandsbrødrene en helt annen mulighet til å realisere sitt kunstnerskap. Samlet representerer Mandalskunstnerne et unikt spenn fra nasjonalromantikk til art noveau.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.34
Lørdag 23. juni 2018
Minst én av fire elever ved St. Sunniva skole går på kulturskolen, mens andelen er 0 ved andre skoler i Oslo. – Vi må ta skeivfordelingen på alvor, sier Anders Rønningen i Norsk kulturskoleråd.
Fredag 22. juni 2018
I bydel Sagene i Oslo går rundt én av fire elever på kultur­skolen. På Stovner er andelen én av tjue.
Torsdag 21. juni 2018
Pedagogikkforsker Kirsten Sivesind mener de nye læreplanene i norsk skole er altfor ­opptatt av å teste elevene.
Onsdag 20. juni 2018
Både Vårt Land og Dagsavisen går trolig på milliontap i årets fordeling av pressestøtten. Nå skal de gjøre seg mindre avhengig av statlige midler.
Tirsdag 19. juni 2018
Opposisjonen på Stortinget er kritiske til at Lovdata tar 12.500 kroner for tilgang til alle høyesterettsdommer på nett. – Vi ber regjeringen utrede hva det vil koste å få tjenesten gratis, sier Jenny Klinge (Sp).
Mandag 18. juni 2018
Litteratur- og ­kulturdelen i engelskfaget skal reduseres. Professor Aud Solbjørg Skulstad frykter at tanken om engelsk som et dannelsesfag er i ferd med å forsvinne.
Lørdag 16. juni 2018
Jakob Weidemann lot seg tydelig begeistre av modernismens helter. I en ny utstilling følger vi hans reise fra prøvende aktmaler til abstraksjonens pioner.
Fredag 15. juni 2018
Skal Høyesteretts avgjørelser være gratis tilgjengelig på nett? Det er kjernen i en konflikt mellom Lovdata og ytringsfrihetsaktivister.
Torsdag 14. juni 2018
Frustrasjonen over de store forlagenes markedsmakt vokser. Arve Juritzen og flere andre mindre forleggere opplever at det ikke er likebehandling.
Onsdag 13. juni 2018
Nesten halvparten av barne- og ungdomsbøkene som løftes fram som nye og populære på Ark.no, kommer fra eierforlaget Gyldendal.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk