En roman på vaskeekte Rinkebysvensk!

Det sa det svenske forlaget Nordstedts stolt om Jonas Hassen Khemiris første bok, «Et øye rødt». Det er kode for innvandrerroman – akkurat en slik roman Khemiri ikke ville skrive. I boka møtte leserne unge Halim, som romantiserte en arabisk identitet som en motvekt til presset om å bli mest mulig svensk – i andreromanen «Montecore – en unik tiger» er det en fiksjonalisert Jonas Hassen Khemiri vi møter, som forfatter i ferd med å skrive sin andre roman.

Han benytter anledningen til å lange ut mot anmeldere – og forlag – som på grunn av deres forsøk på å gjøre Khemiri til «innvandrerforfatter» friskt blir kalt Horstedts.

– Du kan si at Jonas i boka er litt barnsligere enn meg, humrer Khemiri på telefon fra Stockholm.

Det er han. I boka er Jonas «sjuuuukt osugen» på å skrive andreromanen, men lar seg overtale av Kadir, en energisk og eksentrisk gammel venn av Jonas' far Abbas. Kadir sender Jonas intrikat formulerte henvendelser, og vil at de sammen skal skrive boka om farens liv – en vellykket fotograf og larger than life-skikkelse som har forsvunnet ut av Jonas' liv.

Språkmakt

I sin debutroman lot Khemiri innvandrer-karakterer snakke gebrokkent på boksidene – personene brukte bevisst «innvandrerspråk» som strategi for å motstå presset til å bli mest mulig svensk. I «Montecore» spiller språket en like viktig rolle – men tunisiske Kadir forsøker ikke å drive noen motstandskamp mot det svenske:

– Halim i «Et øye rødt» forsøker hele tida å snakke feil, til tross for at han kan snakke korrekt svensk. Det Kadir gjør i «Montecore» er annerledes, han broderer språket inn i det absurde – uten helt å vite hvordan brodere på best måte, sier Khemiri.

Kadir holder seg til selvlagde språkregler, hvor det første prinsippet er at svensk er lånets språk.

– Han sier: Hver gang du er usikker på hvilket ord du skal bruke; ta i bruk motsvaret i engelsk eller fransk. Derfor har han et språk som klinger både moderne og litt 1700-talls-aktig.

Han er ikke farens «gamle» venn, men hans «antike venn», og han signerer høytidelig sine brev med nesten dype bukk av typen «din uopphørlige venn Kadir».

Historien som panser

I Khemiris bok får Kadir, ikke forfatteren Jonas, siste ordet, dessuten nærmest narres leseren av at fortellerstemmene blandes og tematikken og konstruksjonen i boka stadig kommenteres. Denne måten å skrive på kan minne om amerikanske Dave Eggers' fortelling om tapet av sine foreldre i boka «A heartbreaking work of staggering genius». Der kommenterer både forfatteren og karakterene i boka hvordan historien utfolder seg, og de litterære grepene rammer inn en sår historie.

Slike bøker har lett for å bli kalt fikse. Selv har Khemiri pekt på det hjerteskjærende i konstruksjonen av romanen: Det at historien er brukt som panser, kan si leseren noe om hvor vanskelig historien er å fortelle.

– Vet du, det var Dave Eggers jeg tenkte på da jeg sa det. Akkurat i den boka fantes det noe. Noen kritikere så hans bok som et formalistisk eksperiment, men jeg syntes det var hjerteskjærende at fortellerstemmen måtte gjøre det slik for å holde historien på avstand. Alle krumspringene er der fordi historien er for ladd til å fortelle rett ut. Sånn er «Montecore» også. Det svir for mye å bare fortelle. Det betyr ikke at boka handler om meg og min far, men historien vrir seg i meg, sier Khemiri.

Tigeropprør

Khemiri er opptatt av autensitet i sine bøker, hva forestillingene om det «ekte» gjør med hvordan vi behandler andre. Hva har Montecore, «den unike tigeren» i Khemiris tittel, med romanen å gjøre? Jo: «Google indikerer,» skriver Kadir i boka på sitt omstendelige vis, at Montecore er tigeren til Roy, kjent fra paret Siegfried & Roy. Vi lar Google lære oss mer om Siegfried & Roy, underholdningsduoen som opptrer med tigere:

– Jeg besøkte hjemmesida deres. Jeg trodde ærlig talt det var en slags stilig 1920-talls aura over dem, men de er utrolig vulgære?

– Ja, det er helt ufattelig. Det er noe av det mest bisarre som fins. De er to tyskere som dro til Las Vegas, den mest absurde byen i verden, og som lever den amerikanske drømmen, sier Khemiri.

Men det stopper ikke der. Den unike tigeren Montecore i Khemiris tittel er den samme tigeren som dyretemmer og entertainer Roy ble angrepet av for noen år siden.

– Tigeren gjør altså en dag opprør og angriper temmeren sin. Jeg ser for meg en tigerklo som spjærer romanen, karakterene er som tigeren – som får nok: Du er ikke nok verdt, din forfatter. Så de gjør opprør.

Makt over identitetene

Hos Khemiri gjør ikke bare romankarakterene opprør mot forfatteren, men også mot rollene de får utdelt av samfunnet. «Innvandrer? Jeg er vel ikke innvandrer. Hvor lenge skal jeg vandre,» lurer faren i romanen, som har slått seg til ro i Sverige.

– Mange tar det for gitt at man kan definere seg selv, men det er en kamp. Innvandrere forventes å være mer sanne mot sin etnisitet, kultur eller arv enn alle andre. Det Abbas i romanen opplever er å bli redusert til etnisitet, det er det samme som jeg skulle møtt svensker i utlandet og blitt skuffet over at de ikke gikk i folkedrakt med knätofsar, fnyser Khemiri.

– Hvor kommer den ambisjonen fra, ønsket om å nagle fast mennesker og å tvinge visse mennesker til å være uforanderlige? Den politiske konsekvensen av å være et menneske som stadig gjenoppfinner seg selv, er at de kan være unnvikende. Da kan du ikke brukes som identitetsmotpol, du kan ikke defineres som «den Andre». Da kreves det mer tenkning – verden blir mindre forenklet.

Romanens Jonas fortviler over forenklet rasisme i det svenske samfunnet. Plakater på T-banestasjonene spør i sensasjonsstil: «Vill DU att DINA barn ska vända sig mot MECKA?». Det er naturlig å spørre hva Khemiri synes om aggresjonsnivået i kjølvannet av Muhammed-karikaturene.

– Det er ekkelt at konflikten kretser rundt bilder, for bilder har makt, sier Khemiri – Jonas' far i «Montecore» er fotograf.

– Alt som gjør radikalere på begge sider fornøyd gjør meg trist. De som gjør verden svart-hvitt kommer til orde og alle de stemmene som ikke sementerer vårt bilde av verden er, om ikke tause, så bare viskende.

Makten om pennen

I «Montecore» snakker romanens Jonas også om de som formidler virkeligheten, blant annet en «kompetent, kvinnelig journalist» fra Norge. «Vakta din rygg, min nästa bok kommer heta Bokprånglaren i Kabel-tv och handla om DIG!» er beskjeden forfatter-Jonas har om henne. «Prånglar» viser seg å være en masete selger som står på torget og skråler for å selge.

– Du kommer ikke til å skrive noen Åsne Seierstad-roman?

– Det kan jeg jo ikke avsløre, sier Khemiri:

– Jonas ser ut til å ha problem med en del ting. Ettersom jeg kjenner litt til ham: Han blir utrolig provosert av mennesker som tolker andres historier uten å stille spørsmål ved sin egen situasjon, som påberoper seg en form for usynlighet. Bare tanken er en gudelik ambisjon som jeg provoseres av. Shah Muhammad Rais har gjort opprør mot Seierstads versjon av hans liv. Det er ganske likt det opprøret som Kadir gjør mot forfatteren i «Montecore». Å ta tilbake makten over ordene er viktig, og å synliggjøre at det alltid er en kamp om hvem som holder pennen.

Les anmeldelse av Khemiris roman på side 18.