Dansk traume

Skriv ut Tips en venn

* Den danske integreringsdebatten har tatt et nytt steg i negativ retning. I går gjorde regjeringen det klart at den ikke ville ha noe mer med imamene i Islamisk Trossamfund å gjøre. Årsaken ligger i nye avsløringer i dansk presse om at imamene under feiden med Jyllands-Posten «feilinformerte» land i Midtøsten. Nå vil den danske regjeringen i stedet gjenopprette «dialogen» med mer «moderate» imamer. Mange setter for eksempel sin lit til et nystartet nettverk kalt «Moderate Muslimer». «Det er vejen frem og skal bakkes fuldt op,» skriver danske Information. Spørsmålet er bare hvor langt man kommer hvis man bare kan ha dialog med «verdige» muslimer.

* Til tross for den alvorlige og vanskelige situasjonen vil vi likevel advare mot tendenser til å framstille Danmark som et helt spesielt land, helt forskjellig fra for eksempel fra Norge. De fleste ingrediensene i den danske integreringsdebatten finnes også her hjemme. Det er en blanding av tilfeldigheter og bevisst politisk og interreligiøst arbeid som gjør at situasjonen i dag er ulik i de to landene. Men det kan fort snu. Man skal heller ikke underslå at det faktisk har vært ført en ganske dyptgående debatt i Danmark om nasjonal identitet, innvandring, globalisering og integrering. Men et eller annet sted gikk debatten av sporet. Og det er ikke vanskelig å se at Anders Fogh Rasmussens valgseier i 2001 var et avgjørende vendepunkt.

* Med støtte fra Dansk Folkeparti strammet den nye regjeringen inn innvandringspolitikken og sluttet entusiastisk opp om USAs angrepskrig mot Irak. Samtidig ble det lansert en «kulturkamp» mot alt som kunne smake av venstreradikalisme. Et underlig fenomen var Fogh Rasmussens oppgjør med den danske samarbeidspolitikken under krigen, som aktivt ble brukt som begrunnelse for den offensive retorikken mot islam og støtten til Bush. Man skulle ikke drive «ettergivenhetspolitikk» à la Chamberlain! Nå ser det imidlertid ut som danskene igjen får bekreftet sitt nasjonale traume om at det ikke lønner seg å stikke hodet fram i storpolitikken, en lærdom som brente seg fast i det kollektive minnet etter nederlaget i krigen mot Prøyssen og Østerrike i 1864.