Så nå er det karikaturer av profeten Mohammed med en turban formet som en bombe.

Ambassadører er trekt tilbake fra Danmark. Saudierne og syrerne klager, Golf-stater rensker hyllene for danske produkter og revolvermenn truer Den europeiske unionen og utenlandske journalister på Gaza. I Danmark annonserer Fleming Rose, «kulturredaktøren» i den skrikende avisa som publiserte disse idiotiske karikaturene – forrige september, for guds skyld – at vi er vitne til «sivilisasjonenes sammenstøt» mellom sekulære vestlige demokratier og islamske samfunn. Dette regner jeg med beviser at danske journalister følger tradisjonen fra Hans Christian Andersen. Oh lordy, lordy.

Det vi er vitne til er sivilisasjonenes barnslighet.

La oss starte med Departementet for hjemlige sannheter. Dette er ikke et spørsmål om sekularisme versus Islam. For muslimer er profeten den mannen som mottok de hellige ordene direkte fra Gud. Vi ser våre helgener og profeter som svakt historiske figurer, på kant med våre høyteknologiske menneskerettigheter og friheter, nesten som karikaturer av seg selv.

Faktum er at muslimer lever sin religion. Vi gjør ikke det. De har bevart sin tro gjennom uttallige historiske omveltninger. Vi har mistet vår tro helt siden Matthew Arnold (britisk dikter, 1822-1888, red.anm.) skrev om sjøens «lange tilbaketrekkende brus». Det er derfor vi snakker om «Vesten versus islam» i stedet for «kristendommen versus islam» – fordi det ikke er så veldig mange kristne igjen i Europa. Vi kan ikke komme unna dette ved å opprøre alle andre verdensreligioner og spørre hvorfor vi ikke skal ha lov til å gjøre narr av Muhammed.

Vi kan dessuten teste vår egen skinnhellighet over religiøse følelser. Det har seg slik at jeg husker hvordan filmen «Last Temptation of Christ», for en mer enn et tiår siden, viste Jesus som elsket med en kvinne. I Paris tente noen på en kino som viste filmen, og drepte en franskmann. Jeg husker også et viktig universitet i USA som inviterte meg til å holde en forelesing for tre år siden. Jeg gjorde det. Tittelen var «11. september 2001: Spør hvem som gjorde det, men spør for guds skyld ikke hvorfor». Da jeg kom fram fant jeg ut at ledelsen ved universitet hadde fjernet frasen «for guds skyld» fordi «vi ikke vil støte visse følelser». Aha, så vi har «følelser» vi også.

Mens vi krever at muslimer skal være gode sekulære når det gjelder ytringsfriheten – eller billige karikaturer – kan vi med andre ord bekymre oss like mye over tilhengere av vår egen dyrebare religion. Jeg nøt også de pompøse påstandene fra europeiske statsledere om at de ikke kunne kontrollere ytringsfriheten og avisene. Dette er også nonsens. Hadde karikaturen av profeten i stedet vist en sjefsrabbi med en bombeformet hatt ville vi ha fått «antisemittisme» skreket inn i ørene våre – helt rettmessig – slik vi ofte hører israelere klage over antisemittiske karikaturer i egyptiske aviser.

Videre er det i enkelte europeiske land – Frankrike er et, Tyskland og Østerrike er blant de andre – forbudt ved lov å fornekte folkemord. I Frankrike er det for eksempel forbudt å si at det jødiske Holocaust eller det armenske Holocaust ikke fant sted (bare vent på Tyrkias problemer med det siste om landet noen gang kommer inn i EU). Så det er faktisk utillatelig å komme med enkelt utsagn i europeiske land. Jeg er fortsatt usikker på hvorvidt disse lovene oppnår målene sine: uansett hvor mye du foreskriver fornekting av Holocaust vil antisemitter alltid forsøke å finne en vei rundt det.

Poenget er for øvrig at vi knapt kan jobbe med våre egne politiske begrensninger eller lover for å forhindre antisemittiske karikaturer eller Holocaustfornektere, og deretter å skrike opp om sekularisme når vi oppdager at muslimer protesterer mot vårt provokative og fornærmende bilde av profeten.

For mange muslimer er den «islamske» reaksjonen på hele denne skitne affæren sjenerende. Det er svært gode grunner til å tro at muslimer gjerne hadde sett noen elementer av reform introdusert i religionen deres. Om disse karikaturene hadde ført til framskritt for saken til de som ønsker en debatt om dette – om det hadde vært åpent for en seriøs dialog – ville ingen ha brydd seg. Men de var helt klart ment å være provokative. Det var så opprørende at det bare skapte reaksjoner. Og dette er ikke det beste tidspunktet for å fyre opp under det gamle søppelet fra Samuel Huntington om «sivilisasjonenes sammenstøt». Iran har nå igjen en geistlig regjering. Det samme har, til alle overlegg, Irak (som ikke var ment å ende opp med en demokratisk valgt geistlig administrasjon, men det er det som skjer når du velter diktatorer).

I Egypt vant Det muslimske brorskapet 20 prosent av setene i det siste parlamentsvalget. Nå har vi Hamas ved makten i «Palestina». Det er en beskjed her, er det ikke? At USAs politikk – «regimeskifte» og «demokrati» i Midtøsten – ikke oppnår sin hensikt. Disse millionene av velgere foretrakk islam foran de korrupte regimene vi påla dem. Å dumpe de danske karikaturene på toppen av denne brannen er svært farlig.

Når det kommer til stykket handler ikke dette om hvorvidt profeten burde bli tegnet. Koranen forbyr ikke bilder av profeten selv om millioner av muslimer gjør det. Problemet er at disse karikaturene portretterte Muhammed som et bin Laden-aktig bilde av vold. De portretterte islam som en voldelig religion. Det er den ikke. Eller ønsker vi å gjøre den til det?