Den 2. november 2004 ble den nederlandske regissøren Theo van Gogh drept på åpen gate av en muslimsk ekstremist. Til kroppen hans var det festet et brev med følgende budskap:

«Ayaan Hirsi Ali er det neste offeret».

Hirsi Ali kommer opprinnelig fra Somalia og er i Nederland kjent som parlamentsmedlem for det høyreliberale regjeringspartiet VVD; Folkepartiet for frihet og demokrati – og som islam-kritiker. Det var hun som skrev manus til Theo van Goghs kortfilm «Submission I», som skildrer familievold mot muslimske kvinner.

Nå er hun aktuell på norsk med boka «Krev din rett!», en samling artikler om kvinner og islam. Her går hun hardt ut mot radikale og venstreliberale i Europa; angsten for å krenke den muslimske minoritetsbefolkningen fører til at urettferdighet og menneskelig lidelse opprettholdes, mener hun.

Flyktet fra ekteskap

Hirsi Ali har flyktet fra sin religiøse familie og fra tvangsekteskap. Lillesøsteren flyktet etter, men fikk i Nederland sterke psykoser, forfølgelsesvanvidd og sluttet å spise. Fire år etter at hun ankom Nederland, døde hun.

«Jeg er blitt beskyldt for å ha et negativt bilde av islam på grunn av egne traumer. Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt en rosenrød oppvekst, men jeg har overlevd. Det ville være egoistisk å holde erfaringene og erkjennelsene jeg har tilegnet meg for meg selv,» skriver hun.

Og videre: I islam er «kvinnen i alt sitt vesen redusert til jomfruhinnen. Sløret fungerer som en permanent påminnelse om denne kvelende moralen som gjør muslimske menn til kvinnens eier.»

Det de europeiske radikale kulturrelativistene ikke ser, ifølge Hirsi Ali, er at når de unngår kritikk av ikke-vestlige kulturer, lukker de kulturbærerne inne i egen stagnasjon.

«La oss ikke i stikken,» ber hun.

Bjørnetjeneste

Anne Sofie Roald er religionshistoriker ved Høyskolen i Malmö. Hun er tidligere aktiv i Kvinnefronten, og for 20 år siden konverterte hun til islam. Roald mener Hirsi Ali har rett i mye, men at hun lader for skarpt:

– Hirsi Alis budskap er klart: Hun er lei av at vestlige radikale stadig tenker i kollektive termer, ikke ser muslimer som individer og som likeverdige samtaleparter, som kan kritiseres slik alle andre kan. Slik gjøres muslimene til ofre det er synd på. Dette er å gjøre muslimer til «de andre», og det er en bjørnetjeneste, sier Roald.

Roald er enig i at det finnes en tendens blant intellektuelle og radikale til å akseptere altfor mye i religionsfriheten og toleransens navn:

– Men problemet til Hirsi Ali er at hun er for hard, hun er unyansert, uvitenskapelig og noen ganger anti-intellektuell. Gang på gang slår hun fast at islam er sånn eller sånn, men hvordan islam «er», kommer an på menneskene som tolker tekstene.

Utfordringen må være å tolke tekstene på måter som er mer i samsvar med vår tid og i forhold til et ideal om likeverd mellom menneskene, mener Roald.

– Hirsi Ali utdefinerer seg selv ved å være så kritisk. Da når hun bare fram til de som allerede er enig med henne. Hun skaper ingen dialog, og hun vil ikke få noe gjensvar fra muslimer.

Maktperspektiv

I 2002 gikk Hirsi Ali fra det nederlandske arbeiderpartiet PvdA til det høyreliberale VVD. PvdA's unnvikende adferd plaget henne. «Partiet har lukket øynene for det voksende ubehaget i samfunnet. Kvinneundertrykkelse er knapt et tema for dem. Jeg savnet engasjement,» skriver Ali.

– Har islam-kritikk blitt høyrekreftenes domene, og hva fører det eventuelt til at de får råde denne grunnen alene?

– Det fører til islamofobi, bare se på det som skjer i Danmark nå. Vi får provokasjoner som Muhammad-tegningene, som bare demmer opp under konflikten mellom minoritetsbefolkning og majoritetsbefolkning. Vi trenger en venstreside som tør å diskutere islam, men som er bevisst på maktperspektivet både mellom majoritet og minoritet og maktforhold innenfor begge kulturer, sier Roald.

I boka gjengis et intervju Hirsi Ali har gjort med en annen feministisk islam-kritiker, Irshad Manji (forfatteren av «Hva er galt med islam?»). Her rettes kritikken også mot muslimske kvinner i vest: Hvorfor har de vært så unnvikende i hijab-debatten, undrer Manji. Muslimske vestlige kvinner sier ofte at å bruke hodeplagget er deres eget frie valg, men Manjis svar er: Hvorfor kjemper du ikke for de som må bære hijab og som ikke har noe valg. «Profeten Muhammad har selv sagt: Religionen er måten vi oppfører oss mot hverandre på. Kort og godt: Hvis man feier sitt eget ansvar under teppet, er man ingen muslim.»

– Dette er et eksempel på at jeg mener boka er for ensidig. Ja, vi må kjempe for de som tvinges til å gå med hijab, men da må vi også kjempe for muslimske kvinner i vest som nektes å bruke skaut også. Jeg er uenig i Hirsi Alis nærmest religionsfiendtlige utgangspunkt. Jeg er mer opptatt av hvordan vi kan reformere islamske tanker, sier Roald.

Lite truffet

Også Ayaan Hirsi Ali ønsker en reform av islam – med vestlige liberaleres hjelp. Kristin Engh Førde, redaktør i feministtidsskriftet Fett, tror liberale muslimer i hovedsak må gjøre jobben selv.

– Ikke-muslimske verken kan eller bør forsøke å «frigjøre» de undertrykte muslimene. Vi har sett det igjen og igjen, også i forhold til hvite feminister som engasjerer seg på vegne av innvandrerkvinner – å kjempe andres kamper har aldri vært vellykket. Samtidig er det viktig at feminister bygger allianser på tvers av for eksempel religion. En viktig postmodernistisk lærdom har vært at når feminismen har inkludert flere perspektiver enn den hvite heteroseksuelle middelklassekvinnen, står den mye bedre rustet til å engasjere seg i det som jo angår oss alle. Slik brytes skillet mellom «oss» og «dem» ned, sier Førde.

Som feminist føler hun seg lite truffet av Hirsi Alis kritikk:

– Feministbevegelsen har i liten grad latt seg styre av kulturrelativismen. Jeg er enig med Hirsi Ali i at kulturrelativismen er en helt ubrukelig moralsk posisjon; jeg kan ikke godta noe for andre som ikke er godt nok for meg selv. Men jeg er optimist: I mine miljøer er det masse diskusjon om og interesse for disse temaene. Fetts nummer om desi-feminisme skapte for eksempel entusiasme blant feminister av alle farger. Høyresiden råder på ingen måte denne grunnen alene.