Den franske dagsavisa France Soir trykket i går de omstridte tolv karikaturene av profeten Mohammed.

– Modig, mener Dagen-redaktør Odd Sverre Hove.

– Endelig, sier Finn Jarle Sæle i Norge idag, som karakteriserer franskmennene som de eneste gjennværende intellektuelle i Europa.

– Ikke bare har vi blitt muslimer, men vi har blitt sunnimlimer, poengterer han og henviser til at det er kun sunnimuslimene som opererer med billedforbud.

– Du mener altså at karikaturene ikke kan betegnes som blasfemiske?

– Bildene kan knapt kalles karikatur. De viser profeten Muhammed i ulike situasjoner og kan ikke kalles nedlatende på noe vis, sier Sæle.

Han mener bildene er politiske, og derfor ikke blasfemiske. Når to idealer kolliderer på denne måten blir det definisjonsdebatt, mener Norge idag-redaktøren. Vi snakker om de siste ukenes uenighet om hva som kan betegnes som blasfemi og hvor grensen for ytringsfrihet går.

Sæle skrev i egen leder den 17. januar at han ville trykke bildene som støtte mot drapstruslene på Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk mens han samtidig oppfordret alle andre norske medier til å gjøre det samme. Hittil er ikke bildene trykket i vanlig format.

– Hadde situasjonen sett annerledes ut dersom norske redaktører hadde tatt din utfordring?

– Det er klart det er enklere å skyte mot noen som står alene, sier Sæle til Klassekampen.

Økonomiske motiv

Den franske dagsavisa France Soir trykket i går de omstridte tolv karikaturene av profeten Mohammed.

– Modig, mener Dagen-redaktør Odd Sverre Hove.

– Endelig, sier Finn Jarle Sæle i Norge idag, som karakteriserer franskmennene som de eneste gjennværende intellektuelle i Europa.

– Ikke bare har vi blitt muslimer, men vi har blitt sunnimlimer, poengterer han og henviser til at det er kun sunnimuslimene som opererer med billedforbud.

– Du mener altså at karikaturene ikke kan betegnes som blasfemiske?

– Bildene kan knapt kalles karikatur. De viser profeten Muhammed i ulike situasjoner og kan ikke kalles nedlatende på noe vis, sier Sæle.

Han mener bildene er politiske, og derfor ikke blasfemiske. Når to idealer kolliderer på denne måten blir det definisjonsdebatt, mener Norge idag-redaktøren. Vi snakker om de siste ukenes uenighet om hva som kan betegnes som blasfemi og hvor grensen for ytringsfrihet går.

Sæle skrev i egen leder den 17. januar at han ville trykke bildene som støtte mot drapstruslene på Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk mens han samtidig oppfordret alle andre norske medier til å gjøre det samme. Hittil er ikke bildene trykket i vanlig format.

– Hadde situasjonen sett annerledes ut dersom norske redaktører hadde tatt din utfordring?

– Det er klart det er enklere å skyte mot noen som står alene, sier Sæle til Klassekampen.

Gammel debatt

– Ingen har sett bildene, men allikevel er det blitt en kjempedebatt, sier Sæle.

Sæle mener kun ekstreme muslimer kan la seg provosere av dette, og at økonomiske motiver må ligge bak den massive støtten fra andre muslimske miljøer. Han påstår det finnes en misjonsretning finansiert av saudiarabiske penger som gir støtte til bygging av moskeer, over hele Europa og også USA.

– Dette er den samme gruppen som stod for sandblåsing av all gammel kunst i Kosovo, for å få fjerne alle bilder av Muhammed. Dette kan sammenliknes med Talibanregimets sprengning av buddhastatuene i Afganistan.

Odd Sverre Hove mener det ikke blir blunket for å vise blasfemiske parodier som latterliggjør Jesus og nattverden, mens harselering med den islamske tro ikke aksepteres. Også han mener at sammenlignet med kristus-karikaturer, framstår tegningene som veldig uskyldige.

På lederplass igår skriver han at Jyllandsposten og Magazinet er modige som har turt å trykke bildene.

– Pressen er som regel de første til å kapitulere når det gjelder motstandskraft, sier Hove.

– Under okkupasjonen den 9. april var det ingen motstand å hente. Og nå skjer det igjen. Han omtaler den norske pressens håndtering av saken som mediefeighet.

– Du har forsvart både yttringsfriheten og blasfemiloven. Hva når disse to kolliderer?

– Dette er jo en gammel debatt, sier Hove, og trekker fram da Arnulf Øverland ble anklaget og senere frikjent for blasfemi etter at han talte kristendommen bokstavelig nok midt imot i et foredrag han holdt i 1933, sier Hove.

Han poengterer at det finnes en grense mellom idealer, og når de kolliderer må denne grensen skyves, enten i favør mot ene eller den andre.

Finn Jarle Sæle mener dette må inngå som definisjonsdebatt. – Blasfemidefinisjonene utvides. Vi trenger blasfemivern, men den kan ikke omhandle enhver form for politisk kritikk. Vi kan ikke begynne å skjelve bare muslimene nyser, avslutter han.