10 mill. for Gud og imperiet

«Storbritannias historie er en lang historie om forbrytelser mot menneskeheten»
Mark Curtis, historiker

FAKTA 1954: Kenya * Britene setter inn en offensiv for å knuse den antikoloniale Mau Mau-geriljaen. Rundt 5000 blir drept. Til sammen 100.000 kikuyuer dør i britiske fangeleire og såkalte «befestede landsbyer», som isolerte lokale fra opprøret. 1962: Vietnam * Britiske enheter sendes til Vietnam for å bistå amerikanerne med opplæring av den sørvietnamesiske hæren. Britene bidro også til opprettelsen av isolerte befestninger, etter erfaring fra sine tidligere kolonier. Rundt tre millioner blir drept i krigen. 1965: Indonesia * Storbritannia bidrar sammen med CIA til destabiliseringen av president Sukarnos regime, og til et militærkupp som bringer diktatoren Suharto til makten. Mellom 500.000 og én million angivelige kommunistsympatisører massakreres. 1971: Uganda * London støtter Idi Amins kupp mot Milton Obote, som hadde truet med å nasjonalisere britiske kommersielle interesser i Uganda. Britene sponser Amins terrorregime med 10 millioner pund. Regimet tar livet av 300.000 mennesker. 2003: Irak * Tony Blair tar Storbritannia til krig mot Irak som USAs fremste allierte, etter at sanksjoner hadde drept over én million irakere. Anslagene over drepte i Irak varierer, men det medisinske tidsskriftet Lancet anslår rundt 100.000 døde – hittil.

FAKTA * Mark Curtis er historiker og forfatter av boka Unpeople: Britain's Secret Human Rights Abuses. * Han har blant annet arbeidet med journalisten og dokumentarskaperen John Pilger. * Curtis har vært ansatt i Royal Institute of International Affairs, og leder i dag World Development Movement.

Skriv ut Tips en venn

«Husk at du er en engelskmann, og at du derfor har vunnet førstepremien i livets lotteri», sa den tedrikkende kolonisatoren Cecil Rhodes.

Det er lenge siden Rhodes døde. Han har ikke lenger et afrikansk land oppkalt etter seg. Britene har lært av sin egen kolonihistorie, og det er nye tider nå.

Eller?

– Det finnes fremdeles en sterk forestilling om at britisk utenrikspolitikk er forankret i en slags grunnleggende velvilje, sier historiker Mark Curtis til Klassekampen.

– Dette er en enorm myte.

10 millioner døde

Forfatteren av boka «Unpeople: Britain's Secret Human Rights Abuses» hevder at britisk utenrikspolitikk siden 1945 har gjort britene medskyldige i 10 millioner dødsfall verden over.

– Jeg understreker at tallet ti millioner er et svært forsiktig anslag. Jeg har bevisst vært tilbakeholden, påpeker han. På bakgrunn av nedgraderte dokumenter og uavhengige granskningsfunn har han kommet fram til at britiske myndigheter direkte eller indirekte har medvirket til mellom 8,6 og 13,5 millioner dødsfall, avhengig av hvilke anslag man velger.

– Dette viser at Storbritannias historie er en lang historie om forbrytelser mot menneskeheten, slår Curtis fast.

«Nødvendig hardhet»

Februar 1963: Mens unge Tony Blair ennå ikke har fylt ti år, tar det irakiske Baath-regimet makten gjennom et blodig kupp. En ung baathist ved navn Saddam Hussein var blant kuppdeltakerne.

Samtidig som 5000 mennesker ble massakrert, de fleste medlemmer av Iraks kommunistparti, skrev den britiske ambassadøren i Bagdad et notat: «Vi burde støtte [det nye regimet] og gi det langsiktig hjelp til å etablere seg», skrev ambassadør Roger Allen, «slik at denne kommunisttrusselen gradvis kan forsvinne». Om massakrene skrev en britisk diplomat at «en slik hardhet kan godt ha vært nødvendig».

Kenyansk blod

Baath-kuppet i Irak er én av flere eksempler Curtis trekker fram. Et annet er Storbritannias kolonihistorie i Kenya.

– Britenes konsentrasjonsleire i Kenya på femtitallet var like brutale som japanerne og tyskernes fangeleire. Og likevel forsvarte en rekke regjeringer, Labour som konservative, britenes rolle i Kenya som et sivilisatorisk oppdrag, sier han.

– Men bak denne sivilisatoriske fernissen skjuler det seg altså en lang, brutal historie. Og den videreføres i dag, tilslørt av PR-kampanjer og

regelrett propaganda.

Villedning

For britene har en lang historie i villedning og bedrag, mener Curtis.

– Et godt eksempel på dette er igjen Kenya på 1950-tallet. Da klarte britene å gi et bilde av seg selv som fredsforkjempere, mens Mau Mau-opprørerne utelukkende var en gjeng usiviliserte, psykopatiske stammekrigere. Dette oppnådde britene blant annet gjennom fabrikkerte historier og planting av nyheter i mediene. Dette er standard britisk prosedyre, sier Curtis, som mener Blair-regjeringens anklager mot Irak før krigen var et mislykket forsøk på slik villedning.

– Regjeringens villedningskampanje rundt Irak-krigen savner sidestykke, og det er en åpenbar grunn til dette: De hadde ingenting som kunne rettferdiggjøre krigen. Dermed kom de opp med de mest eksotiske fabrikkeringer, sier han.

Lang tradisjon

Irak-krigen faller ifølge Curtis inn i en rekke av angloamerikanske intervensjoner og kriger i moderne tid: Iran 1953. Irak 1963. Indonesia 1965.

– Kuppet mot Indonesias president Sukarno var hovedsakelig en CIA-operasjon, men britene var også involvert – i det skjulte. De fabrikkerte informasjon, plantet historier i media, og støttet også opprørere ute på øyene. Dette var en samlet angloamerikansk operasjon, mener Curtis. Han forklarer at lignende skjedde i Kambodsja, og i Nicaragua.

Og Vietnam.

– Den offisielle versjonen er at Storbritannia aldri bidro med styrker i Vietnam-krigen. Sannheten er at britene sendte en hemmelig styrke som samarbeidet med amerikanske styrker i Vietnam. Harold Wilson privat støttet Vietnam-krigen. Jeg mener at Vietnam-krigen var en angloamerikansk krig, der Storbritannia var tungt innblandet, sier Curtis.

Fortsettelse

40 år etter Baath-kuppet i Irak har Blair vært med på å fjerne regimet hans forgjengere hjalp på plass. Curtis mener at Blair-regjeringens utenrikspolitikk i essens er en fortsettelse av en lang britisk tradisjon, men at Blair nå leder an i en ny fase med «global militær intervensjonisme».

– Blair-regjeringen får Margaret Thatcher til å se forsiktig ut i forhold. Vi har ikke lenger forsvarsdepartement, men et angrepsdepartement. Og ingen tidligere regjeringer har vært så åpne om dette som Blair-regjeringen, sier han.

– Jeg tror Irak-krigen fikk mange til å åpne øynene og se britisk utenrikspolitikk i sin sammenheng. Men det er fremdeles en utbredt myte at Storbritannia holder amerikanerne moralsk etter ørene. Det er fullstendig nonsens, og det er denne myten jeg prøver å utfordre med boka.