Tirsdag 17. januar 2006
Total og betingelsesløs frihet
Luis Buñuel er surrealismens representant i filmhistorien, men arbeidet hans er mye mer enn avansert filmkunst.

I januar og februar presenterer Cinemateket i Oslo et bredt utvalg av Luis Buñuels filmer. Den spanske filmkunstneren, som tilbrakte majoriteten av sine leveår i eksil, er en av europeisk films mest innflytelsesrike filmskapere, og er også den regissøren som sterkest har latt seg inspirere av et bestemt kunstnerisk program; surrealismen.

Dypest sett er ikke surrealismen bare en retning i kunsthistorien, men desto mer et moralsk og filosofisk standpunkt, en intellektuell holdning i møte med et samfunn surrealistene oppfatter som individuelt og emosjonelt nedbrytende. Selv om ikke hele hans filmografi er like sterkt preget av denne grunnleggende livsanskuelsen og kunstneriske estetikken, står Buñuel likevel igjen som den store filmsurrealisten når hans samlede arbeid skal vurderes.

Begynnelsen

Luis Buñuel (1900–1983) ble født i lille Calanda i Aragón-regionen i Spania, og vokste opp blant sju søsken. Han ble oppdratt katolsk, og tilbrakte flere år blant munker ved en jesuittskole, før han flyttet til Madrid for å studere i 1917. Han ble stadig sterkere influert av medstudentenes interesse for kunst og litteratur, og framprovoserte snart morens tårer ved å bryte med religionen og hoppe av ingeniørstudiet. For hovedstadens studentboliger Residencia de Estudiantes oste av kunstnerisk energi, og det var her Buñuel stiftet bekjentskap med maleren Salvador Dalí og forfatterne Federico García Lorca og Ramón Gómez de la Serna.

Kunstinteressen førte Buñuel og Dalí til Paris, der de snart fant seg politisk og kunstnerisk tiltrukket av surrealistbevegelsen, som begynte som et slags opplivingsforsøk på en annen avantgardistisk kunstretning; dadaismen. Etter at Buñuel og Dalí fikk filmen «En andalusisk hund» oppført på Paris' kinoer i 1929, ble surrealistbevegelsens leder, poeten André Breton, så begeistret at han straks tilbød spanjolene medlemskap i «Le Groupe Surréaliste». Gruppa elsket film, og Breton mente det ferske mediets evne til å skape urealistiske og emosjonelle bilder var en kunstnerisk revolusjon. Film inneholdt et element av erotikk som fascinerte, og den mystikken film kan uttrykke appellerte til poetenes sans for det irrasjonelle. Surrealistene forelsket seg i salens mørke, og inntrykket av virkelighetsflukt fengslet dem.

Surrealismen uttrykker ønsket om å bryte med fornuften, fordi fornuften ved retningens opprinnelse hadde ødelagt en hel generasjon ved krig, og fordi kunstnerne opplevde at samfunnet og borgerlig moral holdt humane impulser som seksualitet fanget. Med filmteoretikeren Martin Drouzys ord: «Surrealismen er en streben med alle mulige midler etter en ny vei til erkjennelse. Den retter sin oppmerksomhet mot alt som kan få mennesket til å gå ut over sin egen begrensning».

Før Buñuel besto surrealistenes filmatiske forsøk av fotograf Man Rays kortfilmer og filmatiseringer av manusene til maleren Francis Picabia og teaterfornyeren Antonin Artaud, men de levde ikke opp til Bretons definisjon av surrealistismen.

«Gullalderen»

«En andalusisk hund» er en 16 minutter lang ikke-narrativ film som kan oppfattes som både ekstrem subjektiv realisme eller ren drømmelogikk; en stumfilm der klassisismens prinsipper blir angrepet og brutt behørlig. Dalí og Buñuel skrev manuset sammen, mens Buñuel regisserte og spiller mannen som i åpningen kutter et øyeeple i to. Dette er det første Buñuel gjorde kunstnerisk, men det kan representere alt han sto for som kunstner. Det er som han med scenen sier: «Jeg begynner slik, og fra nå av skal jeg sjokkere dere til min død».

«En andalusisk hund» ble møtt med overveldende begeistring i presse og kunstelskende, borgerlige miljøer. Dette gjorde Buñuel rasende, og inspirerte ham til aldri mer å søke aksept for kunsten sin.

Resultatet av Buñuels forakt etter mottagelsen av debuten er en lydfilm fra 1930, «Gullalderen»; hans siste film i Paris for denne gang. Igjen bidro Dalí til manuset, men den troende katolikken Dalí likte ikke «Gullalderens» illsinte, blasfemiske scener, og dette skulle bli deres siste samarbeid. Filmen er som et surrealistisk manifest, og tar for seg en manns (Gaston Modot) begjær etter å elske med sin kvinne (Lea Lys). Mannen blir stadig avbrutt i sine forsøk, noe som gjør ham forbannet og voldelig – en klar hyllest til den franske «l' amour fou» («den gale kjærligheten») – som surrealistene dyrket.

Filmen bryter også stadig med sin grunnhistorie, og det er her Buñuels ateisme og hat til kirka kommer fram. I sluttscenen alluderer Buñuel den pornografiske forfatteren Markis de Sades «120 dager i Sodoma» (1785). Buñuel presenterer Jesus som de Sadens hovedperson, hertugen av Blangis – en kannibal og morder. Fascistiske organisasjoner lagde opptøyer ved premieren, og filmen ble forbudt. Buñuel var strålende fornøyd, Dalí var skuffet, mens Breton elsket filmen og fikk gruppa til å lage et opprop mot forbudet.

Men snart ble surrealistkretsen oppløst, blant annet på grunn av uenighet om Bretons krav om at gruppa kollektivt skulle melde seg inn i det franske kommunistpartiet. Buñuel dro tilbake til Spania og lagde dokumentarfilmen «Land uten brød» (1933), et usminket og stygt portrett av folkets lidelser i en av Spanias fattigste provinser. Buñuel tok republikanernes side under den spanske borgerkrigen, og skulle aldri returnere bofast til sitt fødeland. Han regisserte ikke noen ny film før hans meksikanske debut «Gran Casino» i 1947.

Studiotid i Mexico

Buñuel dro til USA og arbeidet en tid ved Museum of Modern Art, men ble stemplet som kommunist og flyttet til Mexico. Han ble statsborger i 1948, og regisserte raskt to suksesser, noe som ga ham kunstnerisk frihet med sin tredje film i sitt nye hjemland, den neorealistisk-inspirerte «Los Olvidados» (1950). Filmen er et naturalistisk portrett av gatebarn i Mexico By, kanskje tidenes grimmeste skildring av barn. Ned i ti-tolvårsalderen presenterer Buñuel gateguttene som mordere og tyver med seksuelle følelser, men hovedpersonen Pedro er samtidig søkende etter morskjærlighet og fellesskap. Meksikanske myndigheter reagerte med sinne og indignasjon på «Los Olvidados», som er forutsetningen for at brasilianske filmer som «Pixote» (1981) og «City of God» (2002) har blitt produsert.

Buñuel fikk fortsette i Mexico, men med noe strammere sjanger- og innholdsmessig kontroll. Likevel er enkelte filmer krydret av surrealistiske elementer som drømmesekvenser og psykoanalytiske projiseringer av barndom, der «El» (1952) og «The Criminal Life of Archibaldo de la Cruz» (1955) skiller seg ut som avanserte analyser av maskulinitetens problem, noe Buñuel returnerte til med sublim, surrealistisk symbolikk i sin siste film «Begjærets dunkle mål» (1977). Han kunne også spille på skjulte, subversive holdninger gjennom bruk av overdrivelser, men majoriteten av de 21 filmene i Mexico er komedier og melodrama, og Buñuel måtte noen ganger finne seg i å regissere andres manus.

Mexico-filmene er alle, med unntak av «Morderengelen» (1962), laget med den klassiske filmens vekt på kontinuitet i klipping og kausalitet og psykologisk motivasjon i karakterportrett. Den nærmest anarkistiske stilen i Paris-filmene så ut til å være et tilbakelagt kapittel, og etter tiden i Mexico var Buñuels filmstil asketisk, og tiltrakk seg sjelden oppmerksomhet.

Retur til surrealismen

Som Spanias fremste filmnavn ble Buñuel invitert til å lage Spanias offisielle bidrag til Cannes-festivalen i 1961. Nå fikk Buñuel frihet, og «Viridiana» er en retur til hans religionskritiske, surrealistiske auteurmisjon: Den unge nonnen Viridiana (Silvia Piñal) forlater klosteret for å pleie sin syke onkel Don Jaime (Fernando Rey), men godheten blir belønnet med seksuelt overgrep fra onkelen, som deretter begår selvmord. Nå kan ikke Viridiana returnere til klosteret, men forsøker å bruke formuen hun arver til å hjelpe fattige og utstøtte, noe som fører til at hun blir plyndret og voldtatt på ny, i en scene som parodierer da Vincis maleri «Den siste nattverd». Filmen vant Gullpalmen, noe som gjorde Franco så rasende at han sparket hele den nasjonale filminstitusjonen som hadde vanæret hans katolske diktatur med denne blasfemiske filmbomben.

Deretter lagde Buñuel «Morderengelen», der han i motsetning til i «Viridiana», som er formmessig klassisk, begynte å innføre narrativ og karakterbasert forvirring som fortellergrep, samt en sterkere tematisk manifestasjon av forakt for kirka og borgerskapet.

Idéen i «Morderengelen», en gruppe mennesker som aldri får fullført et måltid, ble gjentatt i «Borgerskapets diskre sjarm» (1972), som er en sublim, parodiert forløper til kultursosiologen Pierre Bourdieus sosiologiske funn i «Distinksjonen».

Buñuel var som Breton svært opptatt av Freud, ikke bare av «Drømmetydning», men også av doktorens arbeid om spøkens funksjon, paranoia og femininitet. Sistnevnte tar han og forfatteren Jean-Claude Carrière for seg i «En kammerpikes dagbok» (1964) og «Dagens skjønnhet» (1967), der de franske stjernene Jeanne Moreau og Catherine Deneuve skinner i hver sine ekstremt komplekse psykologiske roller med surrealistisk snitt. Deneuve spilte også i den urovekkende «Tristána» (1970), og i disse tre filmene var kvinners seksualitet Buñuels hovedanliggende.

Nå var Buñuel inne i sin avsluttende, franske periode, der han på slutten av sitt liv fikk total frihet til å eksperimentere med surrealistiske grunnverdier. Disse seks filmene ble til i manussamarbeid med Carrière, og inkluderer også «Melkeveien» (1969) og Buñuels aller vanskeligst tilgjengelige mesterverk, «Frihetens fantom» (1974), som tar utgangspunkt i Goyas maleri «Den tredje mai 1808». I denne filmen er ikke engang karakterene de samme filmen igjennom; «historien» forløper seg som en stafett av karakterer, en episodisk struktur med sterk handlingsmessig forvirring. Buñuel avslutter med en scene hvor demonstranter roper slagordet «ned med friheten!», og politiet svarer med å åpne ild. Med denne filmen tok arbeidet en full sirkel og returnerte til en avantgardistisk framstilling av en politisk idé.

Ut- og innadvendt

Gjennom alle sine 32 filmer kan man se den enhetlige linja i Buñuels arbeid, der inspirasjonen fra Freud, Jung, Edgar Allan Poe, de Sade, José Zorrillas «Don Juan Tenorio» og den pikareske romanen utgjør noe av det som binder den surrealistiske livsanskuelsen til den ønskede kunstneriske stilen. Målet var total, betingelsesløs frihet for menneskene, noe som betyr religionens fall og etablering av det klasseløse samfunnet.

For politisk ekstrovert og kunstnerisk introvert film, opplev Luis Buñuels syn på verden.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.34
Lørdag 18. november 2017
Ansatte i akademia får ingen spørsmål om seksuell trakassering i arbeids­miljøundersøkelse. Det kan bidra til at slike saker går under radaren, frykter fagforeningsleder Ellen Dalen.
Fredag 17. november 2017
For ett år siden varslet en rapport at flere ansatte skal ha sluttet ved Det juridiske fakultet i Oslo som følge av seksuell trakassering. Dekanen vil heller «se framover» enn å granske saken.
Torsdag 16. november 2017
Midlertidig ansatte er mer utsatt for seksuell trakassering enn faste, viser rapport. I NRK opplever klubbleder Richard Aune at det spesielt er vikarene som vegrer seg for å melde fra.
Onsdag 15. november 2017
«Smålig.» «Kulturfiendtlig.» Det er noen av reaksjonene på at kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ikke vil dele ut et eneste stats­stipend i år.
Tirsdag 14. november 2017
I september i år hadde ikke VG og Dagbladet en eneste kunstanmeldelse på trykk. – Det svekker refleksjonen rundt kunst, advarer Hilde Tørdal i Norske Billedkunstnere.
Mandag 13. november 2017
EUs personvern­lov er godt nytt for den enkeltes personvern, sier Attac-leder Petter S. Titland. Men han frykter at Tisa-avtalen kan komme i veien for loven.
Lørdag 11. november 2017
Antallet anmeldelser i norske aviser er mer enn halvert på ti år. – Et demokratisk problem, mener lederen av Kritikerlaget.
Fredag 10. november 2017
I en ny søknad foreslår arkitektfirmaet Snøhetta en rekke endringer for å få det omdiskuterte prosjektet «A House to Die In» godkjent. Byantikvaren i Oslo er positiv til endringene.
Torsdag 9. november 2017
EUs nye regelverk for personvern vil gi Datatilsynet tilgang til intern informasjon i redaksjonene. Det kan føre til at kilder blåses, varsler presseorganisasjonene.
Onsdag 8. november 2017
Videooverføring av teater er ikke nevnt med ett ord i regjeringens kultur­budsjett. – Vi er dramatisk akterutseilt, sier Riksteatrets sjef Tom Remlov.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk