Den 47 år gamle professoren Tiina Rosenberg har i år personifisert det nystiftede partiet Feministisk Initiativs oppstartsproblemer. Er Rosenberg for kontroversiell for svenskene? For når den svenske avisa Aftonbladet spør Rosenberg – med glimt i øyet, får vi tro – hva hun setter høyest, «Barbie eller Ken?», så svarer Rosenberg: «Barbie i Kens kläder.»

Debatten dreier seg om queerfeminisme, der HBT-spørsmål – Homo-, bi- og transspørsmål – supplerer kvinnekampen. Feminisme skal ikke bare være en millimeterfeminisme der husarbeid og lønn skal fordeles likt mellom menn og kvinner. Selve heteronormativiteten skal utfordres: Samfunnets prioritering av og oppdelingen i kategoriene kvinne og mann. Det holder ikke bare å kjempe for homofiles rettigheter, er argumentet: Det er selve troen på stabile seksuelle identiteter som «kvinne» og «mann» som skal kullkastes.

Større backlash

Tiina Rosenberg – og flere av hennes partifeller – har møtt kritikk for hvor mye plass queerfeminismen vies i partiet, men har også mottatt dødstrusler. Til tider har også Securitas-vakter holdt vakt når Rosenberg har holdt sine forelesninger, og Rosenberg har blitt anklaget for å bedrive plagiat i sin forskning. I det presset ble for stort, allerede i oktober, trykte Rosenberg et innlegg i Dagens Nyheter med en erklæring om å trekke seg tilbake fra politikken.

Det harde debattklimaet Rosenberg ved flere anledninger har fortvilt over, har sammenheng med Svensk TVs mye omtalte dokumentar «Könskriget», der lederen for den svenske krisesenterorganisasjonen uttalte de katastrofale ordene «Alla män är djur» under en samtale om Valerie Solanas SCUM-manifest [Society for Cutting up Men]. I likhet med det svenske feministikonet Nina Björk som nylig argumenterte emosjonelt mot barnehager, har reaksjonene på ROKS-lederens uttalelser og mediekjøret mot Rosenberg blitt tolket som del av et gjennomgripende backlash for den svenske feminismen.

Folk eller elite?

Men det er ikke bare utenfra kritikken har kommet. Ebba Witt-Brattström trakk seg fra sin sentrale posisjon i Feministisk Initiativ i protest mot blant annet Tiina Rosenberg. For et nav i debatten er om Fi klarer å ha en dobbelt ambisjon eller om de må velge: Bør de først og fremst gripe sjansen til å nå bredt ut og endre vilkårene som kvinner flest lever under, eller har de en forpliktelse til å drive visjonær politikk?

Det er særlig to saker hvor Feministisk Initiativ har møtt kritikk for å skyve potensielle velgere fra seg: FI vil jobbe for at navneloven endres, slik at alle mennesker har rett til å ta et fornavn som ikke styres av biologisk kjønn. Denne retten skal også gjlede for foreldre som navngir sine barn. FI vil også arbeide for at ekteskap og partnerskap skal erstattes av en ny ordning, der to eller flere personer som lever sammen med felles økonomi skal kunne inngå «samlevnad». Susanna Popova har i samarbeid med tenketanken Timbro, som er godt plassert på høyresida, i år fulgt opp sin debattbok «Elitfeministerna» med en rapport der skytset også denne gangen rettes mot kjønnsforskerne. Radikalfeministisk norm som er langt fra folkets ønsker om likestilling, er Popovas linje.

Det kan uansett slås fast at Feministisk Initiativ har gått kraftig tilbake på meningsmålinger, og til neste år – det svenske valgåret 2006 – må partiet ta valgkampen med en queerfeminist mindre på laget: 15. januar tiltrer Tiina Rosenberg sin nye stilling som professor i genusvitenskap ved Universitetet i Lund, fordi hun sier hun anser det som sin plikt å arbeide på universitetet når kjønnsforskningen står under press.