– Jeg lurer av og til på om vi har noen selvstendighet i det hele tatt, sukker professor Jon Haarberg ved Universitetet i Oslo (UiO).

Han blir ikke overrasket når Klassekampen konfronterer ham med at en rekke nye litteraturforskningsprosjekter ved Universitetet i Oslo (UiO) setter historie, virkelighet og kultur i sentrum, framfor problemstillinger som tar for seg litterære tekster som tekst.

For: Den såkalte autonomiestetikken, tanken om at litteraturen best lar seg studere løsrevet fra forfatteren, leseren og den historiske kontekst, står tydeligvis ikke lenger høyt i kurs. Dette innebærer at litteraturens inngripen og betydning i samfunnet blir viktigere enn studier av teksters tvetydighet, paradokser og indre spenninger. Kritikken mot auonomiestetikken har de siste årene blitt stadig sterkere, og Klassekampen har vært i kontakt med en rekke litteraturforskerne som alle er samstemte i sitt engasjement:

Nå vil de knytte litteraturen til virkeligheten og kaste autonomiestetikken på båten.

Moter

– Det er svært viktig at autonomiestetikken er blitt utfordret, fordi denne ideen har vært et hinder for vitenskapelig mangfold, sier litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen til Klassekampen.

I stedet viser en presentasjon på UiOs nettsider at kommende forskningsprosjekter på litteraturfeltet dreier seg om kunstens integrasjon i hverdagslivet, utvekslingsforholdet mellom litteratur og virkelighet, sykdom som kulturelt fenomen og litterært uttrykk, samt tekst og historie.

Men er endringen et uttrykk for skiftende moteretninger? For et par år siden skildret den danske litteraturforskeren Hans Hauge sin opplevelse av skiftende moteretninger innen forskningen på denne måten i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift:

«Det synes i Danmark å være enighet om at realisme er godt, og alle former for dekonstruksjon og poststrukturalisme er ondt. Det er som om mange mener man har vært gjennom en periode som het Theory eller Post da alt forsvant: Historien, subjektet, teksten, kjønnet. Nå er vi på vei ut av mørket».

Jon Haarberg sier seg enig i at forskere i stor grad lar seg påvirke av rådende trender:

– Det vi kaller allmenn litteraturvitenskap, og som i Norge har eksistert omkring 50 år, har i stor grad vært knyttet til et hegemonisk snevert vitenskapsbegrep orientert rundt litterær form. Jeg tilhører den typen litteraturforskere som aldri har vært formalist, selv om jeg har latt meg presse langt i den retningen, og det finnes mange som meg.

Haarberg mener dette har hegemoniskifter å gjøre; skifter i oppfatninger av hva som er «det viktige nå».

– Men det har hele tiden eksistert en form for litteraturforskning som beveger seg utenfor det som handler om litteraturens form, selv om dette har preget faget de siste 30-40 årene. På 1970-tallet var det for eksempel en sterk ideologikritisk strøm med utgangspunkt i marxistisk teori. Vi skal heller ikke glemme feminismen, som forfekter en politisk litteraturvitenskap.

Penger

– Hvordan kommer dagens samfunnsrettede paradigme til uttrykk?

Haarberg understreker at de fast ansatte i prinsippet kan sysle med hva de vil og at paradigmenes makt dermed først og fremst rammer stipendiater: Forskningsrådet deler ikke lenger ut penger til enkeltstudier, bare til store paraplyprosjekter. Skal en forsker være fri og ubundet, må vedkommende søke fakultetene, men også her påvirkes man av det som er i vinden, sier han.

Også professor Arne Melberg mener fakultet og Forskningsrådet følger moten:

– Hva slags forskning får gjennomslag? Der har det skjedd en ganske dramatisk forskyvning i interesser slik du beskriver. De som gir penger er ekstremt konjunkturbestemte, sier han.

Enighet

– Dersom man lager prosjekter med honnørord som flerkulturell, postkolonialistisk, historie og så videre, har man alltids en sjanse til å få økonomisk støtte fra fakultetet og Forskningsrådet. Men vil man studere rim og rytme, behøver man ikke gjøre seg særlige forhåpninger. Man kan også lese det ut av de store internasjonale forlagskatalogene. Nasjonalt kommer vi diltende etter og jatter med så godt vi kan.

Haarberg understreker at de fast ansatte i prinsippet kan sysle med hva de vil og at paradigmenes makt dermed først og fremst rammer stipendiater: Forskningsrådet deler ikke lenger ut penger til enkeltstudier, bare til store paraplyprosjekter. Skal en forsker være fri og ubundet, må vedkommende søke fakultetene, men også her påvirkes man av det som er i vinden, sier han.

Også professor Arne Melberg mener fakultet og Forskningsrådet følger moten:

– Hva slags forskning får gjennomslag? Der har det skjedd en ganske dramatisk forskyvning i interesser slik du beskriver. De som gir penger er ekstremt konjunkturbestemte, sier han.

Blant de ansatte ved UiO Klassekampen har vært i kontakt med, er Drude von der Fehr, som jobber innenfor området sykdom i litteraturen. Hun mener denne forskningen må stenge for enhver tendens til å lese litteratur først og fremst som uavhengig tekst.

Irene Iversen som i en årrekke har orientert seg omkring feministisk litteraturforskning, merker godt stemningsskiftet og peker på at dette er en internasjonal trend. – I norsk sammenheng var det et sterkt signal da Arne Melberg, som tidligere har vært sterkt orientert mot skjønnlitteraturen, motsa at det gikk an å trekke et skille mellom skjønnlitteraturen og andre sjangre, hevder hun.

Stipendiat Inger Østenstad har kritisert den såkalte autonomiestetikkens dominans i litteraturstudentenes pensumutvalg i en hovedoppgave ved UiO. Hun mener også at endringer har funnet sted, men legger at endringene i beskrivelser av forskningsprosjekter kan vise seg å være tilsynelatende: Man må gå inn i hvert enkelt forskningsprosjekt for å få noe godt svar på hvor radikale endringene er.