Thea Stabell går ikke nødvendigvis i kirka julaften, men en gang hun gjorde det, fikk hun en sterk opplevelse.

Presten ba noen av kirkegjengerne komme opp foran alteret. På forhånd hadde hun, presten, gjort en avtale med en som hadde en tre måneders gammel baby. Hun brakte babyen fram og la den i armene til en av kirkegjengerne, som så ga den videre til de andre som sto der framme.

Det gjorde sterkt inntrykk på Stabell – kroppene deres, omsorgen.

– Jeg merker at det nyfødte barnet, det som er selve hjertet i julefeiringen, berører meg. Barnet er et symbol på alle mulighetene, men også den totale sårbarheten og avhengigheten. I kjernen av julefeiringen ligger begynnelsen på noe nytt.

Glimt av ro

Vi møter henne like før jul, like før den kollektive dødlinja som julaften er. Det er tett med ting å gjøre, og Stabell er opptatt av nettopp det trykket julestria skaper.

– Jeg har rappet et begrep fra komposisjonens verden som heter trangføring. Det er når et musikkstykke øker intensiteten, tonene presses sammen og det tetner seg til, og så kommer man ut av denne trangføringen og inn i et roligere parti som nettopp er et resultat av dette trykket. Julen er fryktelig mye. Det er ensomhet, stress, følelsen av udugelighet, skuffelse, veldig mange og praktiske ting, vaske golv, pynte tre og alt det der. Mange ganger tenker jeg: Herregud, kunne vi ikke bare slippe jula. Likevel har den en slags egenverdi. Nettopp fordi den munner ut i et glimt av ro, fred, forsoning eller håp. I hvert fall i et øyeblikk eller to. Jeg tror alt som er verdt noen ting har det der presset.

På flyttefot

Faren til Thea Stabell jobbet i utenrikstjenesten og moren var amerikansk. Derfor flyttet hun mye som barn. I Amerika og Frankrike feiret de jul både julaften og morgenen første juledag. I Belgia fikk de til og med St. Nicholas-feiringen med på kjøpet. En del av oppveksten bodde hun i USA hvor hun gjennom en svært religiøs bestemor fikk møte det amerikanske religiøse mangfoldet. Samtidig rådet embetsmannens rasjonalitet grunnen hjemme.

– Foreldrene mine syntes religion var litt usmakelig. Det var for uintelligente mennesker som ikke visste bedre. Samtidig måtte noen leve opp til min bestemor, så jeg ble sendt i mange forskjellige kirker, både protestantiske og katolske. Jeg har vært borti mange forskjellige former for religiøsitet, men da jeg begynte å få beina på jorda så var jeg bare rasende på alt. Jeg var rasende på Kirkens moralisering som gir mange skyldfølelse. I tillegg var jeg sint på den hierarkiske strukturen, sier Stabell.

I 1992 ble hun vervet til en nordisk forestilling om kvinner og Bibelen som hun jobbet med i to år.

– Det konkrete jeg hadde med meg fra barndommen var fortellingene: Jonas og hvalen, Sara som fikk barn da hun var hundre år, Jesus som går inn i tempelet og jager de som holder på med handel. Det var spennende å skulle gå inn i disse tingene og finne ut hva som ligger bak. Det ble en veldig rar og fin forestilling som vi oppførte i Helsingfors i 1994. Da jeg kom tilbake kjente jeg at jeg satt igjen med mange følelser og spørsmål jeg måtte finne ut av.

Måtte oversette

Stabell gikk i Torshov kirke. Mange ganger satt hun og skalv av raseri og gråt av sinne på benkeraden.

– Jeg syntes at hele språket, hele formidlingsmåten var så forulempende. Jeg måtte finne en måte å forstå denne sjargongen på. Så jeg begynte å oversette. For eksempel: Hva er tro? Tro er å stille seg til disposisjon for sin nysgjerrighet, oversatte jeg. Akkurat som når man tror på kjærligheten, så stiller man seg til disposisjon for å finne ut av noe med et annet menneske. Å tro er vanskelig, men å stille seg til disposisjon for å gå inn i en åndelig verden for å undersøke hva det er for noe, det kan jeg forstå. Det har jeg behov for.

– Vil du si at du har en tro i dag?

– Ja, på min måte. Jeg er ikke så sint lenger, men jeg har veldig store spørsmål. Samtidig opplever jeg at veldig mange har dype eksistensielle spørsmål, sorger og lengsler, som man ikke kan få undersøkt noe annet sted enn i en religiøs sammenheng. Det opptar meg. Alle dem som går for lut og kaldt vann fordi de ikke finner noe annet sted enn sitt lille mørke hjørne hjemme, innerst i kroken.

Hellige rom

Thea Stabell satt i komiteen for Kirkens kulturmelding «Kunsten å være kirke». Komiteen skulle blant annet se på hvordan kunst kan være med på å gi dem som kommer til Kirken et møte med det hellige.

– Hva er det hellige?

– Selve ordet betyr å sette noe adskilt, trekke noe ut av den rennende hverdagen. Alt som gir en slags respekt, som skaper stillhet rundt og setter til side. Jeg vil at det skal være mulig å gå inn i sånne rom. For eksempel vet jeg om en organisasjon som har laget et slikt stillhetens rom for prostituerte.

– Er teateret hellig?

– Nei, det er et åsted for dialog. Teateret kan fortelle en undertekst. Det som foregår mellom ordene, som man også møter i en begravelse eller en barnedåp. Jeg tror det er mye teateret kan bevisstgjøre Kirken om når det gjelder å formidle denne underteksten. I vår del av verden er det som foregår i en gudstjeneste knyttet opp til ordet. Den lutherske kirken som skulle frigjøre menneskene fra åndelig staffasje ved å snakke til folks hjerne, har kanskje blitt litt tappet for forståelsen av at det er mange dimensjoner rundt det ordet kan og skal si.

Sjenert

Det var en ambivalent opplevelse for Stabell å jobbe med teaterstykket om Bibelen og å samarbeide med Kirken, aller mest på grunn av sin egen sjenanse i forhold til religiøsitet og tro.

– Jeg har en stor bluferdighet rundt dette. Det finnes tabuer i Norge knyttet til sex, døden og mange andre ting, men det største tabuet i landet vårt er religiøsitet. Når du reiser til Afrika eller USA, spør de hvilken kirke du går i. Det er et nødvendig skritt å ta for å bli kjent. Men her ville jeg aldri gjøre det. Jeg er veldig befengt med sjenanse når det kommer til disse spørsmålene, og jeg kjenner denne sjenansen veldig dypt, sier Stabell.

Kanskje er følelse av skam og skyld uløselig knyttet til religionen. Stabell tror i alle fall at skam spiller en stor rolle i det trykket man opplever før jul.

– Jeg må tilbake til det bildet jeg har funnet meg: trangføringen. Det største trykket har med skam å gjøre. Skammen man føler når man har sviktet, når det er noe man ikke forstår. Den byrden som skam er, manifesterer seg alltid sterkest i situasjoner når andre omkring en tilsynelatende får det til, eller hvis det blir tydelig at det er så mye man burde få til. Jula er kunstgjødsel for skam.

Hun ler.

– Vi tror at hvis vi ikke får det til, hvis noe er vanskelig, hvis du har en stor sorg eller du ikke har en kjæreste eller du skal skilles, så er det ikke sånn det skal være. Men det er jo nettopp en del av det – en del av denne her trangføringen.

– Og så kommer julaften, terminen, som ved en fødsel?

– Ja, for hva er det som er på andre siden av denne trangføringen? Det er bare én ting, og det er det nyfødte barnet.