– Ja, du snakker med julenissen.

Mannen i telefonen klukkler.

– Skal jeg få audiens hos Klassekampen? Det var hyggelig.

I anledning jula møter vi Ahsan til en samtale om livets store spørsmål på kontoret til Ressurssenteret for pakistanske barn, som Ahsan leder. Han viser oss til en stor, dyp sofa mens han selv lager kaffe, pusler rundt og småprater. Stadig vekk ringer mobilen hans. Det er mennesker som vil bidra til den tradisjonelle julefeiringen for ensomme og eldre som Aslan arrangerer for 16. gang på Triaden hotell på Lørenskog.

Fremmed tanke

Et innslag på radioprogrammet «Sånn er Livet» en januarformiddag for 17 år siden vekket Ahsans engasjement for nordmenn som ikke har noen å feire julaften med.

– Det var en eldre dame som fortalte om sin opplevelse av jula. Hun hadde ingen familie å gå til, hun hadde ikke klart å pynte eller lage mat. Hun var deprimert og la seg i sengen, men fikk ikke sove. Så drakk hun til hun sovnet og våknet uten å vite helt hvilken dag det var. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, forteller Ahsan.

Like mye inntrykk gjorde undersøkelsene programlederen hadde gjort. Han la fram statistikk om at mange tok livet sitt i løpet av julehøytiden.

– Det hele var veldig veldokumentert, sier Ahsan alvorlig.

Der og da bestemte han seg for å invitere den eldre damen hjem til seg selv neste jul. Ahsan er jo muslim og hadde ikke noe annet å gjøre den kvelden enn å se på fjernsyn. Han var i kontakt med NRK og de lovte å videreformidle telefonnummeret hans til damen, men hun tok aldri kontakt. Likevel forsvant ikke ideen om å gjøre noe for de ensomme julekvelden. Ahsan utarbeidet en prosjektbeskrivelse på sju sider som han tok med seg til sine kontakter i Arbeiderpartiet. Dette var på slutten av 1980-tallet og Ahsan hadde allerede markert seg som landets første innvandringspolitiker.

– Jeg gikk først til kommunalministeren og så til en rekke andre politikere og statsråder med forslaget mitt. De skjønte ingenting.

– Var det en fremmed tanke for dem å arrangere jul for ensomme?

– Nei, men de skjønte ikke at jeg kunne gjøre det, jeg som var muslim. Det er mer naturlig at Frelsesarmeen gjør sånt. De har jo tross alt samme religion og kultur og et nettverk til å gjennomføre det. Folk trodde det hadde gått rundt for meg, ler Ahsan.

Oppringt av rasister

Til tross for hoderistingen blant sine partikamerater, klarte Ahsan å skaffe til veie lokaler, penger til julemiddagen, sjåfører som ville hente og bringe julegjestene, og frivillige til å pynte lokalet og servere. Nå gjaldt det bare å gå ut i media for å gjøre tilbudet kjent. Han fikk avtale med en journalist i Aftenposten, som fikk lese hele prosjektbeskrivelsen og tok seg god tid til å intervju Ahsan.

– Jeg var veldig fornøyd, men neste dag ble jeg meget overrasket. Over en hel side sto det: «Ahsan skal lage jul for sine landsmenn.»

En flau Aftenposten-journalist måtte innrømme at han ikke hadde forstått at han som muslim faktisk ville lage feiring for kristne nordmenn, og oppslaget ble dementert neste dag med et nytt intervju. Da begynte snøballen og rulle. Ahsan ble blant annet invitert til radioprogrammet «På kirkebakken».

– Jeg fortalte i detalj om konseptet; at det skulle være gratis, at det skulle være en feiring i kristen tradisjon. I min naivitet oppga jeg telefonnummeret mitt på direkten og oppfordret interesserte til å ta kontakt. Det skulle jeg aldri ha gjort.

Telefonen ringte i ett sett hjemme hos familien Ahsan. Bortsett fra et par hederlige unntak, var det rasister som ringte.

– På den tiden var Arne Myrdal i aktivitet og rasistene drev med aktivt politisk arbeid. Noe imot om jeg røyker litt?

Aslam Ahsan trekker fram en elegant pipe og stapper dem omhyggelig. Han smiler.

– Og så var det en med sørlandsdialekt som ringte. Han var veldig anstendig. Presenterte seg selv og sa han var prest. Jeg har ingenting imot innvandrere, sa han.

Ahsan tenner pipa.

– De er veldig søte med sørlandsdialekten, sier han og blunker før han trekker inn tobakksrøyken.

– Jeg har ikke noe imot innvandrere og muslimer, sa presten, men først tok dere jobbene våre og boligene våre. Så tok dere kvinnene våre. Det eneste vi har igjen er Jesus Kristus – og nå tar du ham òg.

– Stakkars mann, han var jo redd. Jeg kommer aldri til å glemme ham. Det han sa var ganske illustrerende for manges holdninger.

Kristen feiring

«Vi feirer familien, ikke Jesus», sa forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) Anne Borch til Dagsavisen tirsdag. Ifølge SIFO mener sju av ti at den viktigste grunnen til å feire jul er at de vil være sammen med familie og venner. Det viser seg også at flere muslimer også feirer jul med juletre, gaveutdeling og julemat. Ahsan vil ikke kalle det feiring når muslimene samles i julehøytiden, men en markering. Han står fast på at julefeiringen er kristen. Selv visste han ikke hva jula innebar før han kom til Norge, og da han bestemte seg for å starte et julearrangement, la han stor vekt på undersøkelser.

– Jeg snakket med mange veldig forskjellige personer om hva jul er, og landet på det at det er en religiøs høytid. Det handler om Jesus og det som hendte da han ble født. Fra dag én la jeg vekt på at det skulle være en kristen høytidsdag. Jeg kunne godt lage et kulturarrangement hvor folk kunne få litt julestemning med god mat, gaver og danseband og sånn. Mange foreslo at jeg kunne gjøre det. Men jeg tror det betyr mer for de ensomme at de møter originalversjonen av jula. Samfunnet har utviklet seg i mer sekulær retning, og jula er blitt utvannet, men jeg ville finne den opprinnelige versjonen. Jeg er jo muslim, så hvis jeg skal gjøre noe, må det ha en religiøs forankring, sier Ahsan.

Han understreker at han bare tilrettelegger. Han ønsker ikke selv å sette sitt preg på feiringen.

– Det er egentlig presten som har hovedrollen julaften. Han har to timer på seg til å gå rundt og snakke med folk, så synger vi julesanger og han leser juleevangeliet. Etterpå leder han gangen rundt juletreet, sier Ahsan.

Høvding

Måten Aslam Ahsan forsto at det var jul på det første året han var i Norge, var at naboen på Skedsmo dro et stort grantre inn i huset. Først skjønte han ingenting. Men bøndene forklarte at det var juletradisjon. Ahsan bor fortsatt blant bønder på Lørenskog. Til forfatteren av Lørenskogboka har han sagt at han føler seg mer knyttet til Lørenskog enn mange norske innflyttere. «De bare bor her. De lever ikke livet i Lørenskog.»

Han er vant til livet på landet fra bondesamfunnet i Punjabi, der han kommer i fra. I landsbyen hadde han en sosial posisjon som høvding. Han ble oppdratt til å ta ansvar i lokalsamfunnet og passe på at alle fant seg til rette. Religionen var en integrert del av hverdagslivet. Først da han kom til Norge ble han bevisst sin muslimske tro. En av de første dagene på Lørenskog stoppet han en forbipasserende for å få hjelp til å skrive en lapp på norsk.

– Kvinnene tenkte jeg ikke engang på å stoppe. Jeg er jo muslim, så jeg skal ikke snakke med tilfeldige kvinner eller se på dem. De gikk jo også rundt halvnakne, for dette var midt på sommeren, og jeg var så sjenert. Har de ikke noen menn som passer på dem, tenkte jeg. Det var veldig sjokkerende for meg.

– Så jeg lot kvinnene gå forbi, men jeg stoppet en mann. Da han var ferdig med å hjelpe meg, sa jeg høflig: «Takk. Gud velsigne deg.» Han ble veldig forskrekket, målte meg opp og ned. «Det finnes ingen Gud», sa han. Jeg visste ikke at folk kunne ha slik holdninger. Jeg begynte å spørre hvert eneste menneske jeg møtte om de trodde på Gud. Noen sa ja, andre nei. Det satte i gang mange tanker hos meg, men jeg kom fram til at jeg trodde på Gud. Jeg er muslim, og jeg er annerledes.

Ahsans muslimske tro er preget av respekt og toleranse.

– Respekt for andre mennesker, omtanke, nestekjærlighet og toleranse. Det er de grunnleggende verdiene. Særlig toleransen er en meget viktig verdi. De som er tolerante har ikke problemer med å omgås andre mennesker. Da går det ut på ett om andre er hvite, svarte, homofile, lesbiske, muslimer eller kristne. Man kan ha forskjellig ståsted, så lenge man respekterer den andre.

– Er dette synet representativt for islam?

– Islam er både en tolerant og ikke-tolerant religion avhengig av hvem som tolker den. Men min islam er veldig tolerant. Jeg identifiserer meg ikke med den islam som bomber rundt om i verden.

Ahsan mener det er fordi han er oppdratt til høvding at han er så tolerant.

– Jeg har lært å vise respekt. I min stilling har jeg lært at det må være plass for alle sammen. Jeg har tatt med meg den stillingen til Norge. Jeg må ta vare på folk rundt meg, vise omsorg og være talsmann. På den andre siden setter jeg grenser og sier fra hvis noe er åpenbart urimelig. Jeg er oppdratt til å gå inn i flere roller. Jeg tror jeg har tatt med alle rollene til Norge, og det har jeg vokst på, sier Ahsan.

Det hellige

– Hva er hellig for deg?

– Det spørsmålet må du forklare meg.

– For eksempel er Koranen hellig for muslimer …

– Joda, selvfølgelig. Koranen er hellig, men la oss heller snakke om det praktiske liv. For meg er to ting viktig: Respekten for unger og respekten for eldre. Barn har en veldig hellig stilling for meg. Jeg blir veldig frustrert når jeg ser at barn blir en slags nomader. Det er for lett å gå fra unger i dag. Når man har barn bør man legge alle krefter inn for å få samlivet til å gå i hop, men i dagens samfunn gir man kanskje seg sjøl høyest prioritet. Den andre gruppen er de gamle. Det må også være en hellig gruppe. De har oppdratt oss og slitt igjennom et langt liv, og så reiser vi fra dem og skriver kanskje julekort, eller vi gjør ikke det en gang. Blodrelasjoner blir tynnere og tynnere etter hvert, sier den gamle høvdingen.

– Har du et livstema?

– Jeg bruker alltid veldig lang tid på å gjøre research. Slik kommer jeg fram til en overbevisning, og så handler jeg etter den. Jeg har aldri hatt problemer med å endre mening, hvis noen har overbevist meg, sier Ahsan.

Han synes fortsatt det er synd at han aldri har fått møte den damen som snakket på «Sånn er livet» for 17 år siden. Men så har han møtt så mange andre igjennom disse julearrangementene. Han har til og med sett enslige finne hverandre og kjærligheten.

– Jeg har blitt invitert i noen brylluper etter hvert, smiler Ahsan under den rød lua han får låne av fotografen.

– Og til slutt kan du få med at i et samfunn som blir mer og mer mangfoldig, må vi huske på å være mennesker og medmennesker uansett. Noe sånt, ikke sant?