Da bølgen traff etter det skjebnesvangre jordskjelvet utenfor Sumatra den 26. desember i fjor, var det øyene utenfor Aceh-provinsen i Indonesia den først traff. Deretter utryddet den en hel by på vestkysten av øya, før den satte provinshovedstaden Banda Aceh under vann.

Ingen steder traff bølgen med så stor kraft som her, helt nord på Sumatra i Indonesia. Ingen steder krevde den så mange menneskeliv, ødela så mange hus, familier og så mye infrastruktur.

Ett år senere er fortsatt en halv million mennesker hjemløse. Mandag tenner de lys for sine 169.000 døde og savnede.

Stille markering

Ingvild Solvang som jobber for hjelpeorganisasjonen Care i Aceh kan fortelle Klassekampen om en stille markering. Den lokale skikken innebærer besøk på gravsteder, bønn og tenning av lys. Solvang og de andre internasjonale hjelpearbeiderne har gitt sine acehnesiske kolleger fri for å minnes sine døde.

– Folk her vil alltid leve med det tapet de har opplevd, og jobber fremdeles med å finne svar på spørsmål om hvorfor de har blitt satt på en slik stor prøve. Etttårsdagen blir markert av de overlevende ved besøk på gravsteder og bønn i håp om at deres kjære skal få hvile i fred. Care og de andre organisasjonene her er bedt av myndighetene om å ikke arrangere aktiviteter på ettårsdagen. Mine acehnesiske kollegaer har fri til å være sammen med sine egne. Dette er deres dag, sier Solvang.

Det snakkes om bølgen i Aceh, det er en del av sorgarbeidet, også Solvang hører dette.

– Folk snakker mye om tsunamien, og er veldig åpne. Noen har fremdeles behov for å snakke om hvordan de opplevde selve tragedien, mens andre ganger kommer historiene opp i dagligdags samtale. Samtidig merker jeg at folk også har behov for å se

framover og fokusere på at livet går videre.

Gjenoppbygging

I Aceh er den opprinnelige nødhjelpsfasen over, fokuset er i stedet på rehabilitering. FN melder at over en halv million fortsatt bor i telt og midlertidig husvære i Aceh. 100.000 hjem ble smadret av bølgen. FN har regnet ut at det vil ta flere år, 200.000 håndverkere og minst fem milliarder dollar å gjenoppbygge Aceh. Derfor trenes det nå opp murer og snekkere. Gjenoppbyggingen er også en måte å sysselsette mennesker som mistet livsgrunnlaget under katastrofen.

Solvang roser de lokale hjelpeorganisasjonenes arbeid og mener acehneserne selv er optimistiske, til tross for det tapet de har gått gjennom.

– I denne situasjonen er hver enkelt overlevendes historie spesiell. For de fleste er det de små marginene som har bestemt utfallet mellom liv og død. Jeg er imponert over historiene til småbarnsmødre som har unsluppet, høygravide med andre små barn hengende på ryggen og rundt halsen. I det året som har gått har de likevel greid å skape et hjem for barna sine under

vanskelige forhold. Det lærer oss mye om menneskelig styrke.

Brakte fred

Aceh ble så hardt rammet at landskapet forandret seg, landsbyer er forlatt, nye er bygd.

Også det politiske landskapet forandret seg som en følge ev bølgen. I august kunne myndighetene i Indonesia og opprørstyrken Gerakhan Aceh Merdeka (GAM) endelig undertegne en fredsavtale. Og de siste ukene før markeringen av ettårsdagen for tragedien er opprørere blitt avvæpnet og regjeringssoldater kalt hjem til Djakarta.

Solvang mener fredsavtalen for Aceh utgjør den viktigste forandringen i Aceh.

– Tsunamien åpnet en mulighet for forhandling og dialog som begge parter har utnyttet godt. Avtalen ble undertegnet i august, og folk forteller at de opplever en ny og bedre hverdag uten frykt. Dette viser at det tross alt kan komme noe positivt ut av slik en forferdelig tragedie.