I kjelleren på Tronsmo bokhandel geleider Tronsmo-ansatte Atle H. Boysen Klassekampen gjennom tunge stabler med tegneseriebøker som tar for seg snø og jul. Boysen trekker fram et stort spenn av tegneserier – men mistenkelig få norske serieskapere har funnet vei til bunken. Grunnen? Det er rett og slett ikke mange som portretterer en virkelighet der snø har en framtredende funksjon. For norske tegneserier har gjennomgått et generasjonsskifte – med alt det innebærer.

– Påfallende mange av de gamle seriene var mest opptatt av å formidle nynorsk, som «Smørbukk», «Ingeniør Knut Berg på eventyr» og «Vangsgutane». Den nye generasjonen serietegnere har sin egen agenda, og skriver om det livet og det miljøet de tilhører, forklarer Boysen.

Tegneseriene er med andre ord blitt mer voksne, og får lov til å oppføre seg friere, som litteraturen får. Det innebærer blant annet retten til å tegne mer urbanistiske streker der julenek og dompap ikke er blant ingrediensene.

– Men det er nå snø og jul der likevel. I årets julealbum fra Karine Haaland, som utvilsomt er det beste, finnes det for eksempel innvandrerfamilier som skal feire jul. Dette er nytt, og mer relevant for i dag. Vangsgutanes tegneseriebokser med tekst under har jeg personlig ikke noe begeistring for.

– Hva med de tingene som vi andre enkle sjeler liker, da, som Carl Barks' «Jul på Bjørnefjell»?

– Barks er annerledes enn de gamle norske seriene, han legger mer vekt på sosiale kommentarer, så han liker jeg godt. Smørbukk-varianten, derimot, er for meg bare nostalgi.

I opposisjon

Tegneserie-ekspert Morten Harper skriver om tegneserier for Dagens Næringsliv, og er enig med Boysen i at det ikke akkurat er noen snøstorm i norske serier.

– Mange norske tegneserier er veldig urbant orientert – noen av de mest populære seriene som Frode Øverlis «Pondus» Lise Myhres og «Nemi» foregår i et bymiljø, hvor den tradisjonelle bygdejula ikke finner sted.

Klassekampen intervjuet tidligere i uka kulturforsker Olav Christensen som fortalte hvordan snø- og skikultur har blitt brukt bevisst og aktivt som et element i nasjonsbygginga. Det rygger unge serieskapere bort fra.

– Men den nye bølgen av islandske filmskapere er et eksempel på en strategi der de unge bruker det «særegne» nasjonale og mytene omkring et land i både karikert og selvmytologiserende form. Hvorfor gjør ikke norske tegneserieskapere det?

– De nye norske serietegnerne har i stor grad sett på seg selv som en tydelig reaksjon mot det gamle, gjerne i direkte opposisjon til de gamle seriene. Man har sett på de gamle seriene som trauste, treige og håpløse, og hatt et ønske om å skille seg fra dem, sier Harper.

Progressivt reaksjonært?

Men der snøen finnes i tegneseriene, hvilken funksjon har den der? Er det så enkelt som at litteraturen råder over den poetiske og eksistensielle bruken av snø, mens tegneserier har et mer lekende forhold til det? Overhodet ikke, mener Harper.

– Snø og lekenhet er riktignok en klassiker – både hos Frode Øverli i «Pondus» og i «Tommy og Tigern». Men bruken av snø har også et sterkt anstrøk av nostalgi, en lengsel etter det naturlige.

Som eksempel viser Harper til svenske Sven Nordqvists serie «Gubben og katten», som også finnes som barnebøker og på film. Nå har det kommet som julehefte, med en ekstrem bygderomantisk tilnærming, nærmest en 1950-tallsstemning, mener Harper.

– Det høres ut som om snøen er et voldsomt reaksjonært element?

– Jo, men kanskje det kan være progressivt i dag. Å ha en lengsel etter noe naturlig er det jo ikke noe galt i. «Gubben og katten» er et klart statement mot utviklinga i Sverige, hvor gubber og katter har flytta på toroms i byen. I denne serien bor de i stedet på landet.

Nostalgi er ikke det eneste snøen forbindes med. Harper trekker fram science-fiction-tegneserien «Simon fra Floden» av Claude Auclair, der en samfunnskollaps fører til at leseren blir ført til isødet, der snøen er uttrykk for en naturtilstand i utvidet forstand: Snøen representerer det ubestemmelige etter et sammenbrudd i den sosiale orden.

– Den kaotiske snøen; snø som isolasjon, som trussel eller våpen, er også viktig. For serieskapere er det jo ikke bare viktig hva snøen symboliserer, men de visuelle mulighetene som snøen gir. I Frank Millers «Sin City» trasker hovedpersonen rundt i ekstrem snøføyke, og snøen skaper et trykk, nærmest et slag i bildet. Jeg mener det er en højdare, den serien som har kommet nærmest i å gjenskape følelsen av å gå i en snøstorm. Det viser hvor sterkt snøen kan fungere.

– Er det bare eksistensiell snø som laver ned på seriesidene? Hva med alle de som bruker vintersesongen til å kjøre scootere, får de et par ruter noe sted?

– Faktisk så ser man de i «Smørbukk», hvor karakterene har blitt oppdatert. Og serien skildrer bygda, hvor du forholder deg til snøen på en annen måte, avslutter Harper.