Hun har fortsatt et tungt drag av alvor over ansiktet. Noe har sluknet i henne.

På bildet som ble tatt i Manila for et par år siden lyser Ida Cathrine Ruud av glede og framtidshåp. Sammen med kjæresten Isaias Manano sto hun midt i kampen for bedre kår for fattigfolk på Filippinene. Ida og Isaias planla å leve livet sammen.

Framtida de drømte om ble skutt i filler 28. april i fjor.

Uvant virkelighet

Ida var bare 20 år da hun første gang kom til Filippinene i 2001, i regi av Kirkens Nødhjelp/Changemaker. Møtet med virkeligheten til fattigfolk på øya Mindoro gjorde et dypt inntrykk.

– Vi skulle egentlig se på hvilke konsekvenser virksomheten til det norsk-kanadiske selskapet Mindex fikk for lokalbefolkningen. Så ble det drept tre mennesker på to uker, og vi ble i stedet med i en granskningskommisjon. Jeg skjønte fort at her var det noe som ikke stemte. Dette handlet om mer enn at landet er fattig og korrupt, sier hun.

– Ble du redd?

– Nei. Jeg ble mer sint og lei meg. Kanskje jeg ikke forsto rekkevidden. Jeg ble også sterkt knyttet til de aktivistene vi møtte, særlig Isaias. I 2001 var det et levende aktivistmiljø på Mindoro, det var mulig å drive åpent politisk arbeid. Isaias ledet Mindoro-avdelingen av Anakpawis, en organisasjon for arbeidere, bønder og fiskere, tilknyttet paraplyorganisasjonen Bayan. Både de legale organisasjonene under Bayan-paraplyen og det forbudte filippinske kommunistpartiets gerilja New Peoples Army (NPA) sto sterkt på øya.

Tilbake til Mindoro

Ida dro hjem igjen etter tre måneder. I 2003 reiste hun tilbake og ble et år. Hun lærte seg det lokale språket tagalog, og deltok i Anakpawis arbeid på øya Mindoro, om lag fire timer sør for Manila.

– Vi reiste rundt i landsbyene. I begynnelsen var jeg mest observatør. Etter hvert ble jeg mer og mer «en av dem». Jeg stortrivdes ute i landsbyene. Det samme gjorde Isaias, det var en av de tingene vi fant hverandre på.

I 2003 var situasjonen blitt mye tøffere på Mindoro. Under dekke av å bekjempe terrorister hadde president Gloria Macapagal Arroyos regime trappet kraftig opp det militære nærværet på øya. Fra høsten 2001 hadde hæren satt inn en rå offensiv på øya. Det handlet om likvideringer av aktivister ved hjelp av dødsskvadroner og leiemordere, trusler mot aktivister og øvrig sivilbefolkning, psykologisk krigføring av ymse slag. Nå opplevde Ida at selv lovlige blader, som før kunne leses åpent, måtte fraktes, spres og leses i all hemmelighet.

– All lovlig politisk virksomhet måtte drives i det skjulte. Aktivistene måtte bo rundt omkring i husene til lokalbefolkningen, det var umulig å ha åpne kontorer. Hæren hadde spioner overalt. De lovlige organisasjonene måtte oppføre seg som om de var ulovlige.

I fare

Forfølgelsene og drapene på aktivister førte til at Isaias tok sjanser han ikke burde tatt.

– Isaias var aktiv på for mange plan. Han organiserte folk, var talsmann, deltok i granskingskommisjoner, møtte i forhandlinger med militæret. Egentlig skulle disse oppgavene spres, men de ble så få igjen. Allerede i 2002 mottok han drapstrusler. De visste navnet hans og kjente fjeset hans, men de klarte ikke å koble navn og ansikt.

Jula 2003 feiret de sammen med Isaias' familie. Ida viser bilde av seg sjøl sammen med Isaias' besteforeldre, der hun rasper kokosnøtter til desserten.

– Den fineste jula jeg har hatt! Skyggen av et smil streifer ansiktet.

Så, den 13. februar 2004 ble to gode venninner drept. Begge var aktivister i det lovlige partiet Bayan Muna. De ble skutt mens de kjørte bil, like i nærheten av en militærbase. Ingen på militærbasen hadde hørt noe.

– Slik var det med alle drapene. Ingen hadde hørt noe, ingen hadde sett noe, ingen ville si noe. Det gjaldt politi, ordførere, militæret.

Ida og Isaias bodde hjemme hos foreldrene hans, og planla å reise en tur til Norge sommeren 2004. De skulle gifte seg, og Ida planla et liv med base på Filippinene og mest mulig kontakt med Norge. I mai skulle de reise til Manila for å ordne pass til Isaias.

Henrettet

– I midten av april var Isaias med i en granskingskommisjon sør på Mindoro. De var 52 stykker, og ble sperret inne i en kirke av militæret. Jeg hadde kontakt via tekstmeldinger. Jeg var så redd. Til slutt fikk de komme ut, en og en, og ble fotografert. En mann med finlandshette pekte dem ut. Isaias trodde det var en han kjente.

Isaias fortsatte arbeidet. En kveld var han på et møte sammen med en kamerat. På tilbakeveien merket de at noen fulgte etter dem. De satte opp farten, og gikk til slutt i hver sin retning.

– Isaias ble skutt i ryggen mens han krysset veien. Kameraten løp i siksakk og kom unna. Gjerningsmannen gikk tilbake til Isaias og skjøt ham i tinningen. Det er klassisk prosedyre for leiemordere.

– Det var en regelrett henrettelse?

– Ja. Men det er typisk for behandlingen av opposisjonelle under Arroyo-regimet. Under Marcos var det mer arrestasjoner.

– Når fikk du vite hva som hadde skjedd?

– Det kom en kamerat hjem til oss. Hun sa «Noe har skjedd med Isaias». Da raste min verden sammen, sier hun stille.

Ida husker bare glimt av de første dagene etterpå. Besøket på likhuset. Hun viser bilder av en Isaias blodige lik. Likvaken, som varte fire-fem dager.

– Jeg sto ved kista, men så mer på bildet av Isaias enn på ham. Han var så annerledes.

Begravelsen ble en kjempedemonstrasjon, med krav om rettferdighet for Isaias. Politiet var lite interessert i akkurat det. Men de kom til likvaken, i sivil. Mange av kameratene turde ikke komme. Begravelsesprosesjonen ble fotografert av overvåkere.

– Ingenting betydde noe for meg. Jeg hadde lyst til å bli og kjempe. Men kameratene sa jeg måtte reise. Nå var det meg militæret spurte etter. Jeg dro rett etter begravelsen, sammen med kamerater som var kommet fra Manila. Etter en tid i Manila dro jeg hjem til Norge. Det var en tøff flytur. Og det var tøft å komme hjem. Jeg orket ikke å jobbe, og få forsto hva jeg hadde opplevd. Ingen kjente den virkeligheten jeg hadde levd i, ingen kjente vårt forhold.

Verre og verre

Nå er Ida igang med studier og jobb igjen. I sommer var hun tilbake på Filippinene. Da så hun at terrorpolitikken som er blitt prøvd ut på Mindoro blir satt i verk over hele Filippinene.

– Mindoro var et laboratorium for militæret. Nå ser vi at de bruker samme oppskrift mot opposisjonen over hele øyriket. I fjor ble 63 aktivister drept, i år var tallet 150 fram til desember.

Ida retter en anklagende pekefinger mot USA.

– Arroyo-regimet hadde ikke klart å holde et så intenst voldsapparat i gang uten økonomisk, militær og politisk støtte fra USA. Det er en økonomisk krise på Filippinene, og Arroyo-regimet er uten legitimitet. Gloria sitter på grunn av støtte fra den filippinske eliten, militærapparatet og USA. Den massive volden er et uttrykk for at regimet er desperat og redd for opposisjonen.

– Hvordan var det å komme tilbake?

– Det var tøft å være der, men godt også. Alt minnet om Isaias, lydene, luktene, landet. Familien står meg svært nær. Det er rart å ha en svigerfamilie, men ikke en mann. Mora er fantastisk. Hun takket meg for at jeg gjorde Isaias hel før han døde. Han trivdes så godt sammen med folk, hadde det best sammen med folkene ute i landsbyene, på tross av farene. Vi fant hverandre på nettopp det. Men det var noe som manglet før det ble oss. Det handler om å elske og bli elsket.

Nå planlegger hun en framtid i Norge, med hyppige besøk på Filippinene. Hun er med i solidaritetsorganisasjonen Filippinsk ressurssenter (www.umauas.com). Hjertet hennes er fortsatt hos det filippinske folket.