Det er ikke bare påsketuristene som sverger til det litt masete mantraet «født med ski på beina» og som blir salige av nysnø. Snøbrettkjørerne har for lengst inntatt det vinterhvite Norge.

Nå er begge gruppene truet av klimaendringer: Klassekampen fortalte i gårsdagens avis om forskningsprosjektet RegClim, som har regnet ut at det bare vil være 60 skidager i året i 2050. Merkelappen «skinasjonen Norge» kan påvirkes av dette – og den stikker dypt.

– Den store katastrofefortellingen innenfor snøbrettfilm har over et tiår vært mildere klima og mindre puddersnø, sier folklorist Olav Christensen. Han har blant annet studert brettkjørernes inntog i ski-og snøkulturen, men sporer ideen om ski på beina tilbake til opplysningstiden:

– Det hele starter ved starten av moderniteten, på midten av 1700-tallet, når opplysningstenkerne diskuterer hvordan klimaet påvirker menneskets egenskaper. Den franske filosofen, Montesqieu er først ute når han setter fram ideen om de sterke nordboerne som overmennesker: De som klarer seg i et røft klima, karakterfaste mennesker.

Nordmenn leser disse innovative europeernes tanker, og vil de gjerne kjenne seg igjen i dem: «Yes, det er meg!». Så blir det satt på dagsorden som en slags første fase av det nasjonale gjennombrudd: Å se seg selv som vintermenneske.

Snø som industri

Allerede i «Kongsspegelen», det norrøne bokverket fra 1200-tallet, plundrer den unge læresvennen med spørsmålet om andre lands eksotiske skikker og sannhetsgehalten i det han hører at de bedriver. Det kan da umulig stemme, alt man hører?

Å jo da, det kan det, sier hans eldre, lærde samtalepartner: Bare tenk på hvor sært vårt land høres ut for ukjente. Tror du virkelig folk tror på historiene om at vi spenner planker på beina, og at det fører til at vi kan fyke like fort som vinden bortover bakken?

Dette idealiserte blikket på det norske særtrekket med ski ble tatt opp igjen av norske diktere etter Montesqieus analyse av det klimaskapte mennesket.

– Mens de europeiske dikterne komponerte hyllester til våren og sommeren, skrev norske diktere om å gå vinteren i møte med friskt mot og åpent bryst. Det var en hel gjeng av dem, og snø og ski ble et tema gjennom hele 1700-tallet. Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814 diskuterte faktisk å gjøre skileik obligatorisk for mannlig ungdom, forteller Christensen.

– Men hva med folk flest? De syntes vel ski var bra uten hjelp av europeiske tenkere og høytsvevende diktere?

– Helt klart. Snøen var velkommen i den grad den kunne gjøre livet i det tradisjonelle samfunnet enklere. Husk at mye av næringslivet vårt har vært avhengig av snø: Skogbruk i stor skala hadde vært utenkelig uten snø. Man kan flytte tømmerstokker på snø, og når snøen smelter, stiger elvene til transportårer for tømmeret. Så snøen er en grunnleggende ressurs i vårt samfunn, uavhengig av hva borgerskapet og ideologene mente.

Eksportvare

Skikulturen er også den kulturelle impulsen vi har gitt til verden, mener Christensen.

– Jeg har kildeskrifter fra Sveits hvor de skriver «takket være nordmenn har vi skikultur». De ville ikke erkjent det i dag, men fra midten av 1800-tallet var kompetanse om snø og det å eksportere skikultur en karrierevei for mange nordmenn, som reiste til både Montenegro, Sverige, Russland og Himalaya, forteller han.

Christensen mener eksporten har vært vellykket, og viser til at ordet «ski» er ett av de få norske ordene som har gått inn i verdensspråket.

– Før oljerikdommen var norsk nasjonal selvhevdelse vinterøvelser. I mer enn hundre år har karrieresultne polfarere og skiløpere blåst opp nordmenns selvbilde.

Snobbenes ski

Skikulturen ble også eksportert mellom klassene: Først overtok borgerskapet arbeidsfolkets redskap, så rappet sosialdemokratene det tilbake:

– Snobbene satte seg først i en fet slede, men når de så at skikulturen kunne gi nordmenn særpreg, tok de til seg skikulturen. De bygde feite tømmerhytter og hyllet hverandre og skikulturen med renn og pokaler. Så kom den Gerhardsenske skiforståelsen, sosialdemokratiets adopsjon av skikulturen. På 1920-tallet jobbet sosialdemokratene energisk for å få ski til alle fattige barn som levde i randsonen av det tuberkuløse. Det fantes utlånsstasjoner med ski!

– Og i dagens flerkulturelle Norge?

– I dag virker det ekskluderende å ha et samlingspunkt ti prosent av befolkningen ikke har noe forhold til. Men kanskje vi burde hatt samme strategi som Oslo kommune hadde på 1920-tallet? Det kunne blitt gitt ut gratis kort, for å integrere andre i skikulturen, siden den er så viktig for nordmenn. Også er det tross alt gøy å ake, samme hvor du kommer fra.

Men det er ikke bare kultur som byr på utfordringer – også naturen, med klimaendringene som brettkjørerne bekymrer seg for. Christensen tror klimaendringer kommer til å få klassedelte konsekvenser:

– Dersom snøen uteblir i sentrale strøk, blir det dem med ressurser og hytter som kan dra nytte av snøen. Det er synd, for snøen er demokratisk. Mange nasjoner har bygd sine identiteter rundt eksklusive symboler som avanserte filosofer og kunstnere. Vi har bygget identiteten vår rundt en veldig tilgjengelig ressurs: Snø, som er tilgjengelig for alle.