Partipisk
- Vi har med undring fulgt diskusjonen etter at Arbeiderpartiets Tom Pape brøt med Oslo-partiets vedtak og stemte for å flytte den amerikanske ambassaden til Husebyskogen. Oslo-partiets leder Jan Bøhler, som likte dette svært dårlig, har fått så hatten passer i de fleste medier – alt i demokratiets navn selvfølgelig. Ukeavisa Dag og Tid gikk i en leder i forrige uke så langt at den hevdet at tradisjonen med samlet partistemmegivning i parlamentariske organer har utspilt sin rolle. «No avgjer heltidspolitikarane og formannskapsmedlemmene langt meir av den politikken som vert ført», skriver avisa med billigelse.
- Partiene er riktignok svekket, og det er ikke alltid slik som det var i Haakon Lies dager, da han etter en rundreise gjennom landet på diverse partimøter kunne danne seg et ganske godt inntrykk av hva folk «egentlig» mente. Likevel er det grunn til å tro at en oppløsning av tradisjonen med at et partis representer stemmer i overensstemmelse med det som står i partiprogrammet og det som er demokratisk bestemt i partiet, vil føre til et enda større demokratisk problem, ikke minst fordi politikerforakten, som skyldes at politikerne ikke holder løftene når de kommer i posisjon, vil få enda bedre vekstbetingelser.
- Vi tror også at synet på partipiskens berettigelse i ekstrem grad vil være preget av hva en selv mener om den konkrete saken. Hvis en virkelig brenner for noe og har kjempet i årevis for at ens parti skal gå inn for nettopp denne saken, og så opplever at ledende sjikt i partiet velger å bryte ut og stemme mot demokratisk fattede vedtak, er det ikke vanskelig å forstå at folk blir frustrerte. På den andre sida, hvis en ikke synes det er så dumt at den amerikanske ambassaden raskt kommer seg ut av Oslo-gryta, er det ikke så rart at man kan ha en viss sympati for Tom Papes stemmegivning. Og fordi dette kan handle om grunnleggende moralske spørsmål, kan man ikke gardere seg hundre prosent mot at noen bryter ut. Det kan det være all grunn til å ha respekt for. Men det er ikke det samme som at det er klokt og demokratisk å gjøre løsgjengerloven til allment prinsipp for kommunestyrer og storting.
