IKKE «TRAGEDIE»: Det er klare paralleller mellom de såkalte familietragediene og de mye omtalte æresdrapene, mener norske forskere bak en ny rapport: Gjennom å omtale drap som tragedier, bidrar vi til å opprettholde tabuet rundt menn som dreper seg selv o

Først dreper de en eller flere av sine nærmeste. Deretter tar de sitt eget liv.

Altfor ofte tar norske menn med seg familiene sine i døden: Av 383 mennesker som ble drept i Norge i perioden 1995 til 2004, var det i nesten 40 prosent av tilfellene en nær relasjon mellom offer og gjerningsmann.

En av fire drapsmenn begikk selvmord etter ugjerningen.

På tross av tallene har forskning på såkalte mord-selvmord vært fraværende, og sakene blir gjerne omtalt som «familietragedier» i norske nyhetsmedier. Nå har imidlertid den første norske forskningen på området kommet, og konklusjonen er at hendelsene ikke bare kan avfeies som familietragedier.

– Norske menn som dreper et nært familiemedlem, er ofte havarerte menn som har mistet kontrollen over livet sitt, sier Gustav Wik til Klassekampen.

Wik er professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen og har sammen med studentene Karen Galta og Siri Lerstøl Olsen skrevet boka «Mord-selvmord i nære relasjoner» om menn som dreper en eller flere av sine nærmerste for så å begå selvmord.

Måtte til Kripos

– Disse sakene gir store medieoppslag, men det er ingen som egentlig vet noe om fenomenet. Det er ikke gjort noen grundige undersøkelser tidligere, det fantes ikke engang statistikk, sier Wik.

Han forteller at de såkalte familietragedie-sakene har blitt registrert som separate mord og selvmord, og at forfatterne måtte henvende seg til Kripos for å få tallene samlet. Det er første gang dette ses under ett: Wik mener temaet er tabubelagt i det norske samfunnet, og at vi gjennom å omtale slike saker som «familietragedier» gjør drapssaker til et privat anliggende.

– Disse sakene etterforskes ikke så grundig som andre drapssaker, fordi gjerningsmannen er død og saken regnes som oppklart. Ved enkelte tilfeller kan det til og med være uklart hvem ofrene og gjerningsmannen er. Vi mener det er viktig å gå grundig til verks for å avdekke hva dette dreier seg om, sier Wik.

Ære eller ikke ære

Forfatterne mener det er klare paralleller mellom de såkalte familietragediene og de mye omtalte æresdrapene; mange mord-selvmord skjer i forbindelse med samlivsbrudd der kvinnen har tatt initiativet til å bryte ut. En åpenbar forskjell er at æresdrapene i regelen ikke resulterer i selvmord.

Wik mener likevel sammenligningen er gyldig, og refererer til professor i sosialantropologi Unni Wikan som har forsket på fenomenet æresdrap: Wikan mener det finnes en «applausgruppe» i noen samfunn hvor æresdrap forekommer, en aksept for handlingen fra samfunnet rundt.

– Vi tenker oss at det eksisterer en slags skjult applausgruppe i miljøene disse mennene ferdes i som forholder seg til foreldete mannsidealer, forklarer forskeren.

Han tror selvmordet blir en del av fortellingen når mennene innser at det eneste som venter er mer tapt ære.

Vil avdekke

Agendaen bak forskningsprosjektet er å løfte fram mord-selvmordsakene og å granske årsakene. Slik disse sakene behandles nå mener de at tabuene rundt dem får leve videre.

– Også etnisk norske menn dreper for å gjenopprette æren sin. Vi må akseptere at disse drapene skjer og at det er et reelt problem. I et flertall av tilfellene er det snakk om planlagte handlinger, sier han.

Et ferskt tilfelle fra Danmark trekkes fram i boka: En far hadde med seg en granat i sønnens bursdagsselskap. Mannen selv og sønnen døde, mens ekskona overlevde med store skader.

– Det er ikke en familietragedie, det er et mord, understreker Wik.

Han mener begrepet «familietragedie» gjør morderen til en del av tragedien, og fratar ham ansvaret for handlingen. Han påpeker at dette sender et uheldig signal til andre menn, og at et trekk ved mange av gjerningsmennene er at de lett lar seg krenke og føler seg dårlig behandlet.

– Når noen planlegger slike handlinger, må de ikke få se på seg selv som del av en tragedie. De må få signaler om at det de planlegger er et mord, mener Wik.

Farlig signal

I enkelte land gis det mildere straffer for såkalte æresdrap enn for andre drap. Wik mener begrepet «familietragedie» også bidrar til å gjøre forbrytelsen mindre alvorlig.

– I Norden har vi en tusenårig tradisjon som handler om at tap av ære skal gjenopprettes. Det underliggende er at folk synes det finnes en form for rett i disse mennenes handlinger. Når journalistene skriver om familietragedier der en mann har drept hele familien sin, kan leserne nikke og si «ja, det er tragisk», sier han.

Menn står for det store flertallet av mord-selvmord i Norge, mens forskning fra England på 1950-tallet viser at kvinner var overrepresentert blant mord-selvmorderne. Men det var ikke mannen sin de drepte, men barna og seg selv. Wik mener fortellingen om disse drapene er en annen en den vi ser blant hvite menn i Skandinavia i dag.

– Kvinner har aldri drept mennene sine for ærens skyld. I 1950-tallets England kunne kvinnene havne i håpløse situasjoner, som for eksempel å bli gravide og nødt til å gifte seg. De havnet i en fysisk uholdbar situasjon. De såkalte familietragediene i dag er ikke et resultat av materiell misere, men av at mannens idéverden bryter sammen, sier Wik.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg