«Har du høyrt om noko som heiter 'inflasjon'?» spørres det i en novelle for barn. Guttungen Ask prøver å kjøpe en kniv av sin jevnaldrende Gro, men har ikke nok penger fordi han støter på problemet inflasjon. «Det betyr at alt kostar meir pengar. Det er heilt for gale. Det burde ikkje vere lov,» slår Gro fast. Den teksten falt ikke i god jord:

– Det var noen som våkna med et skrik til dagens Norge på 1970-tallet: «Noen prøver å forderve barna!». Det jeg gjorde, ble vel noen ganger sett på som en form for snikkommunisme. «I Einar Øklandas bøker bles det austlege vindar,» stod det om meg i Årbok for Norsk Barnelitteratur, sier Einar Økland, og forteller at det på den tid var en stemning også på bibliotekene om at man helst ikke ville ha «slemme» bøker i hyllene.

Økland har lagt fra seg barnebokskriving til fordel for sakprosa og lyrikk, men nå har Samlaget sydd sammen et utvalg fra hans slemme barnebøker i en perm, under tittelen «Den blanke bjølla».

Annerledes rabalder

Tekstene skal aller helst leses av barna selv, mener Økland:

– Å lese for barn er fint, det – men jeg synes nå at det er viktigere å snakke med dem.

Selv har han forsøkt å lese for sine barn og barnebarn, men ender opp på sengekanten, skravlende, i steden – som karakteren i hans barnebok «Snakk med dr. Ost», som prater og prater. Ikke det mest lettleste for barn? Økland protesterer, han vil gi barna noe annet enn ytre handlingsdramatikk.

– Barnelitteratur være på barns premisser eller gi barn premisser – gi de noe nytt. Jeg har nok tøyd den siste strikken litt, sier Økland, som mener det er for mye mas om spenning, action og magi i barnebøker. Det finnes andre måter å skape rabalder på i en tekst, mener han.

Som når Øklands gjenvendende heltinne Siri sitt hoppetau blir delt opp i mange smådeler – da må hoppetauet naturlig nok snakke like stakkato som Siri, som nå må hoppe i små steg: «Å-Å-Å-Å-ja-ja-ja-ja-Si-Si-Si-Si-ri-ri-ri-ri-det-det-det-det-må-må-må-må-du-du-du-du».

Å skape rabalder kan også skje tematisk. Som når Siri glefser i seg snøkorn («No et eg deg, snø!»), men plutselig («SOKK!» og «KLASK!») får smadrende snøballer mot seg. Hennes løsning blir det mest forbudte av alt; å kaste stein.

– Det ble litt bråk. Men jeg ville legitimere kvinnelig aggresjon, og jeg synes den står seg godt, sier Økland.

Forfatterskrekk

Det er ikke en selvfølge at han synes. Tekstene i «Den blanke bjølla» er henta fra en lang produksjon av barnebøker – helt i fra «Det blir alvor» som kom ut i 1974 til «Katten som må sova ute» fra 1993. Det må da være gjevt, å få gitt ut tidligere tekster i en samling? Men nei. Einar Økland synes det er helt katastrofalt.

– Jeg vegra meg en del for å kikke på bøkene igjen, sier Økland og tar seg til hodet for å illustrere hva slags reaksjoner en forfatter kan få av å se over tidligere tekster:

– «Å nei, å nei! Det skulle vært bedre!». Eller: «Har jeg vært så god? Dit kommer jeg aldri igjen! Nå er løpet kjørt!». Så det er havari uansett, slår han fast, drikker litt mer kaffe og understreker at det er viktig at en forfatter kan rose seg selv.

En gang var han så begeistra over tekst fra «Snakk med dr. Ost» at han ikke var i stand til å lese den opp for en stor skoleklasse. Han lo så godt av sin egen tekst at han ikke kom noen vei.

– Det var jo forferdelig pinlig den gangen, men i ettertid er jeg fornøyd med at det for en gangs skyld var jeg som hadde udiskutabelt største glede ved min egen tekst.