– Jeg syns «ute/inne»-retorikken fungerer ekstremt dårlig i en debatt som dette. Moter og hype er riktignok en del av spillet, siden det i dag er så vanskelig å bestemme kvalitet på samtidskunsten, sier forfatter og kunstner Matias Faldbakken til Klassekampen.

Han mener man må passe seg for å forklare kunsten ved hjelp av «kulhetsbarometre». I gårsdagens avis intervjuet vi Nora Nerdrum, som sammen med Sarah Sørheim skrev et fortvilet innlegg i avisa Morgenbladet, om at kunstkritikere skriver uforståelige tekster og er opptatt av å holde seg inne med de vedtatt bra og kule kunstnerne.

Matias Faldbakken, som blant annet har utgitt boka «Macht und Rebel», er eksempelet de bruker på at «uforståelig» kunst i hvert fall ikke blir bedre forklart ved hjelp av kunstkritikerne.

Nervøse kritikere

«Det er en kjent sak at kritikere, som alle andre kulturarbeidere, er nervøse for sitt eget bidrag til debatten. Dette er fordi den kritiske diskurs er institusjonelt betinget, akkurat som den kunstneriske praksis,» skriver Faldbakken i boka «Snort stories» som nettopp er kommet ut. Kritikerne har nevroser, skriver han der, rundt kvaliteten på egen lesning.

– Jeg forsøkte å sette meg inn i kritikerens rolle. Kritikken er et kulturprodukt, det også, minner Faldbakken om.

I boka presenterer Faldbakken en kritiker som finner opp en formel for å vurdere bøker; den består av et enkelt ja eller nei – som han selv skriver: En tommel opp, eller tommel ned for kunsten. Altså ikke mye hjelp å få til å forstå verket der. Til tross for den harselerende tonen i Faldbakkens tekst i «Snort stories», protesterer han mot tanken på at en kritikk skal være skrevet for de store massene:

– Det er ikke noen forbrytelse å referere til koder som ikke alle er inneforstått med. Vi kan rett og slett ikke ha en forventning om at ethvert kulturprodukt skal være tilgjengelig for alle til enhver tid. Jeg har ved flere anledninger tidligere understreket viktigheten av at billedkunst retter seg mot et avgrenset, spesifikt publikum. En folkelighetsstrategi har selvfølgelig sine kvaliteter, en mer kryptisk utveksling har andre kvaliteter. I bøkene mine velger jeg å nå bredere ut, billedkunsten min er mer introvert. Dette er to helt bevisste arbeidsmetoder, sier Faldbakken.

Avslører kunsten

Den svenske kunstneren Lars Vilks kommer i dag til Oslo for å debattere samtidskunsten. Han har gitt ut boka «Hvordan bli samtidskunstner på tre dager» på forlaget Nya Doxa, og der avslører han kunstfeltets strategier for å komme seg opp og fram. Vilks har vært Faldbakkens lærer på Kunsthøgskolen i Bergen, og han gikk i gårsdagens Klassekampen ut med støtte til sin tidligere elev. Faldbakken er en god kunstner, men han skjønner hvordan kunstfeltet fungerer, og det er nøkkelen til noens suksess, mener Vilks.

– Vilks avslører noen sosiologiske mekanismer i kunstfeltet som ikke er så flatterende?

– Joda, men kunst handler om mer enn å stå på atelieret og produsere verk, det er de fleste inneforstått med. Vilks tar poenget langt, ved å si at strategi har overtatt fullstendig for kunstproduksjonen. Men vi må huske at han selv er en av de mest utrettelige aktørene på den skandinaviske scenen, og ved siden av å avdekke de «kyniske» og «strategiske» mekanismene i kunstverdenen, har han lagt ned et enormt «hands-on» arbeid som kunstner. Man må se helheten i prosjektet hans, før man dømmer ham som den som utelukkende dissekerer det trivelige ut av kunsten, bit for bit. Kunstkritikerne er redde for å felle en dom over samtidskunsten, mener Vilks, fordi de innser de kanskje kommer til å dømme feil.

– Skremmer du kritikere til konsensus med din kulhet?

– Jeg gir ut bøker, har utstillinger, jeg henger bilder på veggen. Ærlig talt, hvor kult kan det bli, avslutter Faldbakken.