– Kunst er å agere i samfunnet på interessant vis. Vi må huske på at vi på lang sikt kommer til å sortere bort nesten alt av samtidskunst, sier den svenske kunstneren Lars Vilks.

«Velkommen til middelmådigheten!» roper han og Martin Schibli i sin bok «Hvordan man blir samtidskunstner på tre dager», gitt ut på det svenske forlaget Nya Doxa.

Boka er en lærebok for kunststudenter i hvordan komme seg opp og fram i kunstverdenen. Der råder som oftest middelmådigheten, ifølge Vilks og Schibli – kunsten kan lages i kaffepausen så lenge du nettverker bra nok.

Faldbakken

Det minner mistenkelig om Sarah Sørheim og Nora Nerdrums kritikk av Matias Faldbakkens kunst. Forfatter og kunstner Faldbakken lager kunst som ikke vil kommunisere, skrev de i avisa Morgenbladet i forrige uke. Og kritikerstanden henger med, for det som er pop skal man like, kritiserer Sørheim og Nerdrum.

Vilks mener kunstlivets regler kommer til å avfeie kritikken:

– Nerdrum og Sørheim angriper kritikerstandens autoriteter, men for å gjøre det må du selv ha autoritet. Det har de ikke, de anses som second-hand-kritikere. Kunstlivet kommer til å klare å forsvare seg mot dette, sier han til Klassekampen.

Han har vært lærer på Kunsthøgskolen i Bergen, for både Matias Faldbakken og Garde Eide Einarsson, som ofte samarbeider med Faldbakken:

– Faldbakken har hittil vist seg å være original: Han gir ut bøker, arbeider med video og med billedkunst. Men at han har en strategisk bevissthet? Det er klart. Men det må man ha.

Nei til folket

Bør kunstverdenen forsvare seg? Sørheim og Nerdrum mener kritikerne gjør seg vanskelige og ikke gir noe hjelp til å forstå Faldbakkens kunst – som er for uforståelig.

– Det er da ikke noe kritikk mot et kunstverk at det er uforståelig. Du skal ikke kunne kreve av kunsten at den skal kunne leses helt enkelt og greit, sier Vilks.

Kritikerne kan man heller ikke forvente klar tale av, mener Vilks.

For hva er smart i kunstverdenen? Å konsekvent beskrive kunsten og kunstverdenen, og unngå å vurdere den, ifølge Vilks og Schiblis lærebok til kunststudenter.

– Det er klart det er mye lettere å beskrive enn å vurdere noe. Kunstkritikerne er redd for å måtte gå tilbake på det de har sagt, så de avventer situasjonen og skuler på hverandre, beskriver Vilks.

Vilks tror vi kommer til å se mer av den ubestemmelige kunsten.

– Faldbakkens sosiale kritikk er ikke så enkel. Den er ubestemt og kan føres i mange retninger. Kunstverdenen har i en ti års tid hatt et naivt ønske om å gå inn i virkeligheten og skape en bedre verden, de vil «nå ut til folket». Men ingen i kunstverdenen bryr seg om det. I realiteten er kunstverdenen en liten sirkel hvor alle har seg med hverandre. Da må man bytte strategi – og det blir nå å være mer uklar. Forstyrringene i et verk kommer til å bli ansett for å være mer interessant enn virkelighetsforankringen, sier Vilks om det han mener er i emning.

Deleuze under armen

Kritikken av Faldbakken kommer bare til å styrke hans posisjon, mener Vilks:

– Nå får han motstand, og det er sjelden kost i dag. Tidligere var det mer klassisk: En ny kunstner entrer scenen og møter motstand. I dag, derimot, passerer det meste uten reaksjon.

Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson har det som gjør at de kommer seg opp og fram i kunstverdenen, mener Vilks.

– Gardar kom inn i kunstverdenen med en bok av Gilles Deleuze under armen, han kunne lese kunstverdenen, i likhet med Faldbakken. Det er det viktigste: Ikke kunst, men kunstverdenen. Forstår du ikke den, har du ikke en sjanse.

I morgen inviterer Klassekampen til debatt på utestedet Mono, og da kommer Vilks fra Sverige for å gi en rapport fra samtidskunsten.

Les også anmeldelse av Lars Vilks' bok på side 19