Velger seg olje
Tirsdag 13. desember, 2005
FAKTA
* 15. desember skal irakerne velge et Representantenes råd (nasjonalforsamling), som skal sitte i fire år.
* 307 politiske grupper og 19 koalisjoner er registrert for å konkurrere om de 275 setene i Representantenes råd.
* Det er tredje gang i år irakerne går til urnene.
* En Uavhengig Valgkommisjon (IECI), har hatt ansvar for å organisere, gjennomføre og kontrollere valget til overgangs-nasjonalforsamlingen, folkeavstemningen om grunnlovsutkastet og valget på Representantenes råd.
* Representantenes råd som velges denne uken skal erstatte den midlertidige Nasjonalforsamlingen som ble valgt i januar.
kilde: www.ieciraq.org/www.ft.com
* 30. januar var det valg på Nasjonalforsamling med 275 medlemmer, samt lokalvalg. En shia-dominert koalisjon vant valget med 48 prosent av stemmene. En kurdisk koalisjon fikk stor uttelling fra høy oppmøteprosent i Nord-Irak, og tok 26 prosent av stemmene. Sunni-muslimene, som dominerte Irak under Saddam Hussein, boikottet i stor grad valget, og ble dermed underrepresentert i nasjonalforsamlingen.
* 15. oktober stemte irakerne over utkast til ny grunnlov. Utkastet var lagd av en komite utpekt av nasjonalforsamlingen som ble valgt i januar. Forutsetningen for at grunnloven skulle bli godkjent var at det ikke ble avvist av mer enn to tredjedeler av velgerne i tre eller mer av Iraks 18 provinser. Resultatet var ifølge valgkommisjonen at bortimot 80 prosent av velgerne godkjente grunnloven, til tross for at velgerne i to sunni-dominerte provinser avviste det med stort flertall.
kilde:www.ft.com
* Enhver gruppe som ønsker å stille til valg må presentere en liste over kandidater, men minst 12 og maksimalt 275 navn. Listen må ha støtte fra minst 500 velgere og bli godkjent av en den uavhengige valgkommisjonen. Hvert tredje navn på listene må være en kvinne, for å sikre at minst 25 prosent av setene i nasjonalforsamlingen går til kvinner. Partiene må vedlegge oversikt over hvor de fikk penger fra, og de som kunne knyttes til militser eller «væpnede greiner» ble diskvalifisert.
* Carina Perelli, FNs valgsjef og rådgiver for Iraks valgkommisjon, anslår at ut fra Iraks befolkning på rundt 26 millioner og normal valgdeltakelse vil et parti eller en enkeltperson måtte ha 26.000–27.000 stemmer bak seg for å få et sete i nasjonalforsamlingen.
kilde: www.ft.com
Valget i Irak er i gang og topper seg torsdag. Deretter er det duket for en ny regjering, og flere av USAs allierte beiler om posten som regjeringssjef når departementene skal fylles på nytt.
Flere vestlige oljeselskap som har tråkket inn og ut av Oljedepartementets kontorer, har ventet på den nye regjeringen for å få de juridiske spørsmålene på plass for inngåelsen av internasjonale kontrakter. Iraks oljeproduksjon slurper, men mangelen på olje på verdensmarkedet gjør Iraks oljefelt mer strategisk viktig i dag enn ved invasjonen for snart tre år siden.
Skadeskutte prognoser
Det mangler ikke på prognoser. Ifølge tidligere oljeminister Fadhil Chalabi kan Irak øke produksjonen fra 2,5 til 4,5 millioner fat om dagen i 2008. Tidligere har slike prognoser bokstavelig blitt blåst bort av sabotasjeaksjoner fra motstandsbevegelsens side, og Iraks oljeinstallasjoner er nedslitte som følge av tre kriger og langvarige FN-sanksjoner som begrenset importen av vitale komponenter og deler.
Iraks tjenestemenn hevder at de anslåtte oljereservene på 112,5 milliarder fat kan gi 300 milliarder dollar. Men det er høyst avhengig av vilkårene som oljeselskapene har sikret seg gjennom de føringene som USA har lagt på Iraks framtidige økonomi, dels gjennom de vel hundre dekretene som USAs sivile okkupasjonsadministrator Paul Bremer la igjen etter seg i juni i fjor og dels gjennom Washingtons innflytelse på grunnloven, framført av ambassadør Zalmay Khalilzad som tidligere sto på lønningslista til oljeselskapet Unocal.
Lave tall
Oljeindustrien har gått tilbake siden invasjonen i mars 2003. Oljeproduksjonen er trolig under to millioner fat om dagen og langt fra de vel 3,5 millioner fat om dagen som Irak pumpet opp før Golfkrigen i januar 1991.
Målsettingen forkrigsplanleggerne i Washington var at produksjonen skulle opp på samme nivå i løpet av et år eller to etter invasjonen, og at Iraks oljeproduksjon skulle finansiere både krigen og gjenreisningen. Det har ikke gått slik daværende viseforsvarsminister Paul D. Wolfowitz framførte for Kongressen i startfasen av krigen.
De siste produksjonstallene viser en produksjon på bare 1,24 millioner fat om dagen for november, det laveste tallet for året. Tallene står i grell kontrast til den verbale offensiven fra Bush-administrasjonen med å presentere gjenreisningsarbeidet i Irak som en løfterik fortelling.
Oljebransjen rapporterer i stedet at produksjonen synes å være på vei ned, blant annet fordi feltene i sør blir kjørt hva rør og tårn kan holde. Tempoet blir drevet i været for propagandamessig å holde tallene oppe, og det er blitt ropt varsko om at flere felt er i ferd med å bli kjørt i senk som følge av rovdriften.
I nord er rørledningene til Tyrkia konstant utsatt for sabotasje.
Fokus på Irak
Forholdet rammer ikke bare budsjettene i Bagdad. Flere av de store oljeselskapene har kalkulert med å kunne legge de irakiske oljefeltene til sine porteføljer etter hvert som deres reserver blir tappet andre steder i verden.
Mange av de største selskapene tapper mer enn de klarer å utvide. Da de falske reservetallene til Shell ble avdekket, ble flere andre selskap tvunget til å gå gjennom sine produksjonskalkyler. Irak er derfor viktigere som krigsbytte i dag enn ved invasjonen, ifølge Financial Times.
Hittil er bare Halliburton og andre mindre leverandører til oljeindustrien på plass i Irak på kontrakter fra Bush-administrasjonen. De fire store, amerikanske ExxonMobil og ChevronTexaco, britiske BP og britisk-nederlandske Royal Dutch Shell, har ventet på det legale rammeverket som garanterer kontraktene, blant annet i forhold til de kontraktene som Saddam Hussein-regimet inngikk med russiske Lukoil og franske Total.
I forrige måned avslørte War on Want, Platform og Human Rights Group at Irak risikerer å tape 194 milliarder dollar på de produksjonsdelingsavtalene (PSA) som de internasjonale selskapene legger opp til.
