WTO
- En meningsmåling Norstat har utført for Attac bekrefter inntrykket av at nordmenn er villig til å ofre ganske mye for å opprettholde norsk landbruksproduksjon og spredt bosetning. Selv når folk blir tvunget til å velge mellom å prioritere landbruk eller fiskeeksport i de pågående WTO-forhandlingene, er det et betryggende flertall for beskyttelse av eget landbruk. Dette er ikke noe særegent for Norge. I de fleste land er det nødvendig å verne landbruket. Dette har de fleste nordmenn forstått, til tross for en årelang og iherdig, og ikke så rent lite usaklig, kampanje mot norske bønder.
- WTO-prosessen, som startet i Doha i 2001, brøt sammen i Cancun i 2003, og som nå er igangsatt igjen foran toppmøtet i Hong Kong, handler likevel ikke bare om landbruk, men like mye om tjenester. Landbruk brukes primært som agn for å presse gjennom liberalisering av tjenestesektoren. Eller som Asbjørn Wahl sier i dagens avis: «WTO-møtet vil bli preget av industrilandenes press for å åpne tjenestesektoren i u-landene for egne selskaper og virksomheter». I en slik sammenheng er det et lite, men positivt bidrag at Norge nå trekker tilbake alle Gats-krav til de fattigste landene (MUL), og at krav til øvrige u-land trekkes når det gjelder strømdistribusjon, vannforsyning og høyere utdanning.
- Bakgrunnen for Attacs meningsmåling var at de store eksportselskapene innen fiskeindustrien selv hevder at deres interesser står i motsetning til landbrukets i WTO-sammenheng. Spesielt aktiv er Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, som driver intens lobbying for å få Norge til å satse hardere på å få senket tollen på industrivarer og fisk og samtidig øke presset for ytterligere liberalisering av den voksende handelen med tjenester. Så langt ser det ut til at Norge ikke har gitt etter for dette NHO-presset. Vår solidaritet under toppmøtet ligger ensidig hos motdemonstrantene, der det store flertallet kommer fra asiatiske land. Eller som Dagens Næringslivs utsendte reporter i Hong Kong skrev i går: «De rokker ved ideen om at å protestere mot WTO i første rekke er noe intellektuelle, hvite, ressurssterke middelklasse-europere driver med.»
