Tør ikke søke om adopsjon

ALENE: Guro Sibeko er foreløpig eneforsørger for sønnen Trym selv om hun og Anne Mette Johnsen har vært partnere i seks år.

I 2002 ble adopsjonsloven endret, og det ble åpnet for stebarnsadopsjon for par som er registrerte partnere. I løpet av den siste uka har flere par fått avslag på søknadene sine på tross av at barnevernet anbefaler at adopsjonen skal gå igjennom.

Lesbiske Guro Sibeko ble gravid ved hjelp av kunstig inseminasjon i Danmark. I dag har hun og partneren, Anne Mette Johnsen, sønnen Trym på snart to år, og de har startet prosessen for at Sibekos partner Johnsen skal bli mor til Trym også juridisk sett.

– Vi har en avtale om at barnevernet skal komme på sitt første besøk 14. desember, men vi vurderer å avlyse det, sier Sibeko.

Hun har gjennom organisasjonen Partnerbarn jobbet for at sønnen hennes skal få de samme rettighetene som barn av heterofile par. Men den siste ukas avslag har fått henne til å vurdere saken på nytt. Det er Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som vurderer søknadene, i tillegg til at søkerne vurderes av barnevernet.

Absurd

– Vi oppfatter begrunnelsene som så absurde at det må være vikarierende motiver som ligger til grunn for vurderingene fra Bufetat. Vi har hørt om saker der hele barnevernsrapporten er blitt satt til side av etaten. På tross av barnevernets anbefaling om at adopsjonen skulle gå igjennom har etaten avslått søknaden. Det vil ikke jeg dra familien min gjennom, sier Sibeko.

For kortvarig partnerskap er en av grunnene som går igjen på avslagene. En annen grunn er at forholdet mellom kvinnen som skal adoptere og barnet er for kortvarig.

– Det kom som et sjokk på oss at flere av medlemmene våre har fått avslag. Vi har jobbet lenge for at Trym skal få de samme rettighetene som barn av heterofile foreldre, men stebarnsadopsjon innebærer en tøff prosess. Den vil vi ikke vil gå gjennom for ingenting, sier en oppgitt Sibeko, og mener åpningen for at partnere skal kunne stebarnsadoptere har falt skeivt ut.

– Når de innførte stebarnsadopsjon for noen år siden lå retningslinjene ute, og av dem kom det fram at adopsjon før barnet var to år gammelt var helt uaktuelt. Man skulle helst vente til barnet var 12. Men de retningslinjene var ikke tenkt for våre barn, sier hun.

– Vi lever jo allerede som en familie med barnet. Hvis man aksepterer at adoptivforeldre er gode foreldre, er det absurd at de stiller spørsmål om hvor god tilknytning det er mellom barnet og den av mødrene som vil adoptere partnerens barn. Det er som å si at det burde være prøvetid på adopsjoner, at man etter et par år skulle vurdere om barnets tilknytning til foreldrene er god nok. Det er det ingen som mener. Vi føler at Bufdir straffer barna våre fordi de ikke liker måten vi har fått dem på, sier hun, men ser ikke gode alternativer til å søke.

– Alternativet vårt er å håpe at ingen av oss dør før det kommer en lovendring som gir Trym den tryggheten barn av heterofile par har. For oss er det snakk om en risikovurdering: Jeg tror ikke søknadsprosessen er bra verken for Trym eller oss, og det involverer jo hele storfamilien.

Tøff prosess

– Første steg er å sende en adopsjonssøknad med blant annet politiattest, attester på inntekt, helseattest. Det er ikke mulig å søke om adopsjon før etter at barnet har fått personnummer, for oss tok det to måneder. For de fleste parene vi kjenner har behandlingstiden hos Bufdir vært på over et år, på den tiden er alt de gjør å stemple papirene og sende dem over til barnevernet i bydelen. Så skal barnevernet vurdere oss og skrive en like grundig rapport som de gjør ved utenlandsadopsjon. Det innebærer tre besøk på to til fem timer hvor de spør om alt. Forholdet til bestefaren din, hva du følte hva moren din døde – dette fremmede mennesket skal grave i livet ditt, sier Sibeko.

Frykter avslag

– Vi som har hyggelige familier risikerer ikke at mine foreldre tar Trym hvis jeg dør. Men dersom partneren min dør har ikke sønnen vår noen juridiske rettigheter. Hvis hun også hadde vært moren hans ville han hatt krav på utbetalinger fram til han fylte atten, sier hun.

Sibekos far er selv adoptert, og nå frykter hun at det kan få konsekvenser for sønnen hennes.

– Jeg er redd for at vi kan få avslag. Pappa er fra Sør-Afrika og ble adoptert bort til sin moster. Han har mange søsken som verken han eller jeg har oversikt over, og jeg aner ikke hvor mange fettere og kusiner jeg har. Det er sånt man må gjøre rede for, for ikke å få avslag, sier hun.

Ber om hjelp

Dersom heterofile par som ikke kan få barn velger å bli gravide med inseminasjon, vil mannen bli registrert som barnets far selv om han ikke er biologisk far. Det samme gjelder ikke for kvinner som er registrerte partnere. Her må den kvinnen som ikke er biologisk mor søke om å få adoptere barnet. Inntil barnet er adoptert har det kun en juridisk forelder, og dersom den den biologiske moren skulle dø har medmoren ikke krav på å beholde barnet.

– Barnet vårt er ingens stebarn. Vi har vært sammen i snart ti år og vært partnere i seks år. Vi valgte sammen at vi ville ha barn, og har gått sammen gjennom hele svangerskapet og fødselen. Heterofile par som velger å bli gravide ved hjelp av inseminasjon blir automatisk mor og far til barnet, selv om far ikke er biologisk far, sier hun.

Guro Sibeko og Anne Mette Johnsen ønsker at sønnen Trym skal være trygg uansett hva som skjer med dem. Men nå vet de ikke hva som er til det beste for barnet: Å vente på en eventuell lovendring eller å gå gjennom adopsjonsprosessen med muligheter for et negativt utfall. Derfor har Sibeko sendt et brev til Barne- og familieminister Karita Bekkemellem hvor de ber henne om råd.

– Vi håper Karita Bekkemellem kan ta seg tid til å gi oss råd om hva som er det beste for familien vår. På kort sikt håper vi hun kan gjøre noe med forskriftene etaten forholder seg til når de gjør sine vurderinger, men på lang sikt ønsker vi en endring i barneloven som gjør at barn i regnbuefamilier får de samme rettighetene som barn av heterofile par, sier hun

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg