Forfatter Trude Marstein er også kjent for sine til tider harde dommer over andre forfatterskap. Hun har tidligere reflektert over moral og litteratur, men mener etikken alltid er underordnet estetikken i en bok.

– Jeg mener litteraturen opplagt har en etisk funksjon. Men all entydig moralsk appell er antilitterær. Det sier jeg ikke bare fordi jeg prinsipielt setter det estetiske framfor det etiske, men fordi moralsk appell i skjønnlitterær ikke har noen etisk funksjon.

For å etterlyse etikk i en tekst behøver slett ikke bety at man ønsker seg oppbyggelige bøker – tvert imot

– Litteratur bør være amoralsk: vekke overraskende sympatier og antipatier. Det bør være vanskelig å fordele skyld og ansvar, vanskelig å ta stilling. Dermed utfordres man etisk. Jeg tror nok til og med at vi kan bli bedre mennesker av å lese god, amoralsk skjønnlitteratur.

Hun trekker fram André Brink, som «tydelig og klar», rasismen er åpenbart grusom hos ham, men selvsagt for oss, mener Marstein. Hos Coetzee, derimot, blir man i tvil om hva teksten sier; forholdet mellom svarte og hvite er veldig skjevt, men det blir ikke noe tema i teksten, og det utfordrer holdningene våre i større grad.

– Og etter at jeg har ha lest Thomas Bernhard, setter jeg mer pris på mennesker rundt meg, fordi han har en voldsom menneskeforakt – som til slutt ender i en inderlighet til mennesket. Det etiske er viktigere enn jeg har trodd, det lærer deg innlevelse i og forståelse for andre mennesker, men det må ikke være en misjon i teksten.