I en ny rapport fra Nova konkluderer forsker Tormod Øia med at andregenerasjons innvandrere oftere er kriminelle enn førstegenerasjon. Grunnlaget er undersøkelsen «Ung i Norge», hvor 12.000 ungdommer fra 13 til 19 år har svart på spørsmål om nettopp det å være ung i Norge. Av undersøkelsen kom det fram at innvandrerungdom oftere er kriminelle enn hva tilfellet er for de etnisk norske ungdommene. I tillegg kommer det fram at andregenerasjons innvandrere oftere er kriminelle enn førstegenerasjon.

Øia mener det er helt normalt at ungdommer tester grenser og gjør gale ting, og han har derfor skilt den alvorlige kriminaliteten fra det han kaller «rølp». Hærverk på bussen og nasking fra foreldre sorterer under rølp, mens slåsskamp med våpen, hærverk og tyveri for mer enn 1000 kroner, og innbrudd er eksempler på kriminalitet.

– Når det gjelder rølpete atferd er det ikke forskjell på etnisk norske ungdommer og ungdommer med innvandrerbakgrunn. Men kriminelle forhold, og særlig vold, er mer utbredt blant gutter med innvandrerbakgrunn. Og spesielt ser vi det hos andregenerasjon, sier Øia. Og det er dette han har forsøkt å finne en forklaring på. Dette betyr ikke at alle ungdommer med innvandrerbakgrunn har kriminelle tilbøyeligheter:

– Det er viktig å få med at det er vanligere blant innvandrerungdommer enn blant etnisk norske aldri å gjøre noe galt, påpeker Øia, men han mener det er viktig å finne årsakene til utviklingen.

– Jeg har undersøkt om ungdom med innvandrerbakgrunn har svakere bånd til det norske samfunnet, for slik å finne ut om kriminaliteten kom av dårlig integrering. Men det er ingenting som tilsier at andregenerasjons innvandrere står i noen større avstand fra det norske samfunnet enn førstegenerasjon, så forklaringen kan ikke ligge der, fastslår Øia.

Framtidsplaner

Dårlig integrering er altså ikke årsaken. Øia mener en alternativ forklaring er ungdommenes framtidsutsikter.

– Vi ser at innvandrerungdom ofte ønsker seg høyere akademisk utdanning, men samtidig er de redde for at det ikke skal hjelpe dem til å få jobb i den andre enden. Her kan noe av forklaringen på hvorfor andregenerasjons innvandrere oftere er kriminelle ligge, dersom de føler at deres innsats ikke premieres på samme måte som deres etnisk norske venners, mener Øia. Og problemet er ikke særegent for norske forhold.

– Opptøyene i Frankrike tidligere i høst handlet om at store grupper av innvandrere holdes utenfor arbeidsmarkedet i generasjon etter generasjon. Ungdom som er født og oppvokst i Frankrike får ikke jobber. Også i Norge står en stor generasjon med norske innvandrere klare til å gå inn i arbeidsmarkedet. De er ferdig med norsk grunnskole, de behersker språket og de kjenner samfunnet. Den største utfordringen i norsk innvandringspolitikk i dag er å få disse ungdommene inn i arbeidslivet. Når de først er i arbeid, så blir de der, mener forskeren.

Dobbelthet

– Det er en dobbelthet i innvandrerungdommens opplevelse av det norske samfunnet. Går vi inn i ungdomsmiljøene er det åpenbart at mange har venner og omgås på kryss og tvers av etniske skillelinjer. Det er rett og slett lite rasisme. Men det finnes et samfunn på utsiden av den umiddelbart opplevde virkeligheten til ungdommene. Og utenfor det nære fellesskapet møter de holdninger som signaliserer at de ikke er norske og ikke hører hjemme. Den tvetydigheten kan være bestemmende for en del valg ungdommer gjør. Har du ingenting å tape, gjør det ingenting om du går fram på en ulovlig måte når du vil ha dyre merkeklær, mener Øia.

Unik posisjon

Selv om Øia ser flere fellestrekk mellom situasjonen i Norge og i Frankrike tror han ikke vi trenger å frykte lignende opptøyer i Norge. Og, enda viktigere, han mener vi er i en unik posisjon i forhold til land som Tyskland, Frankrike og England.

– I Norge har vi en mulighet til å løse problemene. I Norge er det 3 prosent arbeidsledighet, mens den i Tyskland ligger på 10. Det er en overvekt av eldre i befolkningen, så det er en ressurs i seg selv å være ung. Vi har en unik mulighet til å integrere unge med innvandrerbakgrunn inn i det norske arbeidsmarkedet. Det er dem vi må satse på å få ut i arbeidslivet, konkluderer Øia.