Overganger
- Norge er et lite land, heter det ofte når man skal begrunne en tvilsom etisk praksis og sammenblanding av roller. Det er en dårlig unnskyldning, noe vi får illustrerende eksempler på i den pågående granskningssaken mot kontreadmiral Atle Karlsvik for økonomiske misligheter og regelbrudd. Han har blant annet fått dekket utgifter til golf, sportsutstyr, pornoblader, sengetøy og romantiske middager med Kristin Krohn Devold. Til tross for det nære forholdet mellom forsvarsministeren og Karlsvik, utnevnte hun ham til sjef for Fellesstaben i Forsvaret.
- Et mindre påaktet problem i norsk samfunnsliv er den utstrakte pendlingen mellom ulike roller, slik vi for eksempel ser det i oljeindustrien, der toppsjefene pendler mellom Statoil og Aker Kværner, uten at noen ser ut til å reflektere over de bindingene som kan oppstå. I en artikkel i Samtiden tidligere i år viste Nils-Johan Jørgensen hvordan grensene mellom embets- og politikerrollen er i ferd med å viskes ut på det utenrikspolitiske området. Gjennom årene er det blitt en tradisjon at embetsmenn fra UD blir utnevnt til statssekretærer i det samme departementet, for deretter å gå tilbake til tjenesten. Jørgensen viser at dette ikke bare tåkelegger grensen mellom politikerne og embetsverket, men at det også fører til en monolittisk konsensuskultur.
- Den utstrakte bruken av UD-diplomater i politiske roller bidrar også til å begrense rekrutteringen til utenrikspolitikken fra de politiske partiene. «Den gradvise oppbygging av utenrikspolitisk kompetanse i egne partier uteblir. Når regjeringen faller, går statssekretæren og statsråden tilbake til UD og ikke til Stortinget som partipolitisk ressurs», skriver Nils-Johan Jørgensen, som mener et politisk infisert departement, vandringen mellom embets- og politikerrollen, velsignet og oppmuntret av den politiske elite, heller ikke oppmuntrer til uavhengig nytenkning. Praksisen bidrar i stedet til en monopolisering av den utenrikspolitiske debatten med en håndfull gjengangere som går ut og inn av de samme svingdørene. Jørgensens konklusjon er klar: Nettopp fordi det norske miljøet er lite, er det desto viktigere at man ikke blander kortene.
