I tall er ikke Verdensbanken noen stor post på det norske bistandsbudsjettet, men det Utviklingsfondet og Ignis fant da de leste fotnotene til den forrige regjeringens budsjettforslag var en langt dypere «verdensbankifisering» enn pengesummen skulle tilsi.

– Bilateral bistand «verdensbankifiseres» gjenom såkalt harmonisering av giverressursene. Dette gjøres under (Poverty Reduction Strategy Papers-prosessene (PRSP). Videre noterer vi oss Pengefondets viktighet som premissleverandør, forklarer Christoffer Ringnes Klyve, informasjonsmedarbeider i Utviklingsfondet.

Sammen med Vegard Hole fra samme organisasjon og John Jones fra forskningsstiftelsen Ignis har han forfattet rapporten, et arbeid som har tatt et halvt år og nitid lesning av dokumenter i Oslo og Washington.

I utviklingens vold

Hos den forrige regjeringen utgjorde støtte til Verdensbanken rundt ti prosent av budsjettet, den nye regjeringen har varslet at denne støtten skal kuttes over tid, nedprioriteringen er allerede synlig i de endringene sentrum/venstre-regjeringen har lagt inn i neste års statsbudsjett, hvor støtte til multilaterale finansinstitusjoner og gjeldsslettetiltak er redusert med til sammen 200 millioner.

Men dette holder altså ikke, mener de tre forfatterne av rapporten «Verdenbankifiseringen av norsk bistand». Ved en gjennomgang av den forrige regjeringens budsjett for 2005 fant de mindre enn to sider om de multinasjonale utviklingsbankene, men til gjengjeld var hele bistandsbudsjettet krydret med 132 referanser til Verdensbankens politikk.

I tillegg til den direkte støtten til banken gis mesteparten av pengene vi gir bilateralt til land som Mosambik og Tanzania som er hovedsamarbeidsland i Afrika, er «harmonisert» gjennom såkalte PRSP-prosessser. Etter at kritikken mot Verdensbanken og Pengefondets jernharde strukturtilpasningsprogrammer vokste i andre del av 1990-tallet ble de forlatt til fordel for disse såkalte fattigdomsreduserende strategiplanene. Disse er ikke, som de tidligere strukturtilpasningsplanene, diktert fra Washington, men har vist seg å følge samme makroøkonomiske konsensus.

– Alle disse programmene kommer med en pris for befolkningen i de fattige landene, disse heftelsene er i en trussel mot demokratiet. Man snakker om at land er i «utviklingens vold», poengterer medforfatter John Jones fra Ignis.

I Bankens vold

Norge har hele tiden hevdet å ha ført en reformagenda i Verdensbanken, for å gjøre den mer sosialt bevisst og demokratisk. Men den nye rapportens forfattere mener at den norske innflytelsen på banken er minimal, rundt 0,5 prosent av de ansatte er nordmenn, og vi kontrollerer rundt en prosent av stemmene i styret. John Jones tror Norges reformagenda er en smule optimistisk. Det er ikke uten grunn, mener han, at Verdensbanken og Pengefondets lokaler ligger to kvartaler fra Det hvite hus i Washington.

– Norge elsker å snakke om at vi skal forandre banken, men den kan ikke forandres, for det første er den en dinosaur, den kontrollerer hele feltet, for det andre er den en bank. Den er full av bankmenn og bankretorikk For det tredje er den en amerikansk bank, sier John Jones.