Neste sultkatastrofe?

TØRT: En malawisk kvinne forsøker å snu den tørre jorda i Thyolodistriktet i Malawi. Fem millioner av i alt 10,7 millioner innbyggere står overfor matmangel.

Malawisjøen er landets liv. Den langstrakte sjøen ligger i Rift Valley om innhyller hele Malawi. Sjøen utgjør det meste av grensa i øst, mot Tanzania og Mosambik, og utgjør om lag 20 prosent av landets 94.080 kvadratkilometer.

Høylandet reiser seg fra Malawisjøens bredder. I sør rager Mount Mulanje og Zomba-fjellene. Seks folkegrupper har søkt seg til sjøen. Chewa som bor langs kysten, Yao på den sørlige bredden, Chipoka i den sentrale regionen, Tonga i nord, og Tumbuka og Ngonde. I alt 10,7 millioner innbyggere, men med en rask dalende forventet levealder på grunn av den omfattende aids-epidemien.

Fem millioner står overfor matmangel. De er en del av «den verste sultsesongen på et tiår», ifølge Gørill Husby, informasjons- og policysjef i hjelpeorganisasjonen Care. Det skjer mens alarmen uler fra Himalayafjellene i Pakistan hvor jordskjelvofrene befinner seg i en kritisk situasjon fordi vinteren kryper nedover fjellsidene som en hvit koldbrann.

Regnet har sviktet langs Malawisjøen. Det kommer vanligvis ikke mye nedbør i områdene rundt sjøen, men nå har det meste uteblitt. Den tørre vintersesongen strekker seg fra mai til oktober. I september stiger temperaturen, fra gjennomsnittlig 20 grader i vinterhalvåret til 27 grader i den sommerlige regnsesongen.

Det uteblitte regnet kommer på toppen av den kroniske fattigdommen og den epidemiske utbredelsen av hiv/aids. Landene i regionen er dessuten utmattet av flere år med sult. Krisebeltet dekker Zambia, Malawi, Zimbabwe, Lesotho, Mosambik og Swaziland.

Varselet er gitt for å unngå et nytt Niger. Malawi høster sin neste mais i mars-april. Avlingene kan bli magre når regnet sviktet. Den magre trøsten er at det er større internasjonal oppmerksomhet om det sørlige Afrika enn om Sahel-staten Niger.

Portrettet av Malawi er annerledes enn Niger, men noen av grunnrissene og karaktertrekkene er de samme. Malawi har Rift Valleys grønne bunn der Niger er furbitt av ørkenvinden. På begynnelsen av 1800-tallet besto Marave-folket av mindre folkegrupper som chewa, tumbuka, tonga og mang'anja som hadde bosatt seg til ulike tider under bantu-folkenes vandring sørover.

Folkegruppene solgte sitt jordbruksoverskudd og noe elfenben til de tidlige portugisiske handelsmennene som fulgte i Vasco da Gamas kjølvann langs Mosambik-kysten og over til India i 1498.

På 1800-tallet trakk folkegruppene ngoni og yao inn fra sør og øst etter hver som de hvite kolonialistene trengte dypere inn i det sørlige Afrika. Ngoniene og yaoene erobret jordbruksområder og solgte folk som slaver.

Samtidig kom skotske misjonærer til området, «frelst» av David Livingstone som ledet dem til «det forjette land». Misjonærene brakte med seg sin versjon av Christianity and commerce, en tidlig utgave av cash & carry, eller regelrett plyndring.

De skotske misjonærene behersket taktikken med splitt og hersk til de grådige fingerspissene. Misjonsstasjonene ble utposter for anleggelse av gårder. Ngoniene og yaoene ble holdt militært i sjakk, og slavehandelen ble forbudt med forbudene i Storbritannia, og deretter USA.

I 1891 erklærte britene Nyasaland for protektorat. Det ble etablert en liten bosetterøkonomi tuftet på jordbruksinteresser. For å få anlagt kaffeplantasjer, ble det lagt skatt på afrikanernes hytter slik at de ble tvunget til å arbeide for de hvite bosetterne, en lett omskrivning for slaveri.

Utvidelsene av gårdene og plantasjene førte til et sterk press på jorda. Bosetterne refset afrikanernes svedjebruk. Markedet ble konsentrert til sør, rundt Blantyre, Liwonde, Mulanje og Chikawa hvor det ble dyrket bomull. Folk trakk nordfra for å søke arbeid; andre dro utenlands. Rundt 1950 hadde om lag 150.000 forlatt landet.

Motstanden mot kolonivesenet var sterkest i sør hvor den største konsentrasjonen av hvite bosettere var. Britene sørget for å bryte opp ethvert tilløp til organisering med brutale midler, og opprøret som ble ledet av John Chilembwe i 1915, ble høyst kortvarig til tross for at Storbritannia lå i krig i Europa.

Dermed beholdt britene grepet om landet, og koloniøkonomien økte gradvis opp til 1940-tallet da to politiske spørsmål endret kartet. Det ene var føderasjonen mellom Rhodesia og Nyasaland som Nyasaland African Congress (NAC) sterkt motsatte seg.

Det andre var britenes rigorøse håndheving av jordbruksreguleringen. Afrikanerne ble tvunget til å plante på måter og til tider som koloniadministrasjonen dikterte ut fra sine markedsmessige behov.

NAC maktet imidlertid ikke å fange opp bøndenes misnøye og fremme deres krav. Først på midten av 50-tallet, med Mau Mau-opprøret i Kenya, sto radikale ledere som Henry Chipembere og Kanyama Chiume fram for å lede kampen for uavhengighet.

I juli 1958 returnerte den langt fra radikale dr. Hastings Kamuzu Banda etter 40 år i eksil i USA og Storbritannia. I mars 1959 erklærte britene unntakstilstand, forbød NAC og sendte Banda og andre NAC-ledere i fengsel. 52 afrikanere ble drept.

Britene skjønte raskt at de kunne bruke Banda og sendte ham til London for å forhandle om overgangen. I august 1961 vant Bandas parti, Malawi Congress Party (MCP), i 1963 ble føderasjonen opphevet og 6. juli 1964 ble Malawi uavhengig.

Banda satt som livstidspresident fra 1966 til 1994.

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg