Thure Erik Lunds nye roman Uranophilia inneholder vel strengt tatt ingen overraskelser av betydning, hverken språklig eller innholdsmessig, for lesere som allerede har skaffet seg kjennskap til denne forfatterens særegne univers og uttrykksform. Han holder absolutt stilen, og teksten er til de grader velskrevet, spennende og utfordrende i seg selv – og også en logisk avslutning av romansyklusen som begynte med Grøftetildragelsesmysteriet i 1999 – men for første gang får man en vag fornemmelse av at Lund, som oss andre dødelige, faktisk iblant kan falle for fristelsen til å gjenta seg selv.

Uranophilia kan meget godt leses som en selvstendig roman, men Lund-kjennere vil få gleden av et nytt møte med helten/antihelten Thomas Olsen Myrbråthen – som nå har kommet opp i sekstiårene. Nevnte karakter isolerer seg i et gammelt verksted og sysler der med å nedtegne sin egenartede verdensteori. Denne teorien får vi høre mye om både i bokens første del, Den uavvendelige flyten i tilværelsen, og dens tredje og siste del, Opp gjennom tida, inn i hver og en av oss, og som vanlig fortelles og reflekteres det med overbevisende, manende glød.

Bokens ytre handling begrenser seg stort sett til eksperimenter med en mystisk innretning som vi kanskje kan kalle en slags tidsmaskin, oppfunnet av en aldrende original ved navn Ludvig, samt hovedpersonens gjenforening med sin samboer Helene fra Elvestengfolket. Og her er det ikke snakk om lange sekvenser.

Del nummer to, Den uranophiliske bakgrunnsstrålingen, fremstår som et relativt omfattende innskutt essay – vel en noe spesiell måte å bryte opp en romantekst på. Temaet er her en obskur gammel bok/tekstsamling, som nettopp heter «Uranophilia» (tittelen henspiller på guden Uranus) og skal ha eksistert i forskjellige versjoner opp gjennom historien, fra mange hundre år tilbake – en slags dunkel blanding av symbolfortelling, spådomsbok, astrologisk-matematiske og filosofiske spekulasjoner og ymse koder. Ja, en høyst verdifull kilde til gammel/tidløs kunnskap – som imidlertid lenge ble uglesett fordi man oppfattet boken som en slags motsats til det kristne verdensbildet og ergo en trussel mot samfunnsordningen.

Lund beskriver i frapperende detalj, og med henvisning til tallrike autentiske personer og verker, hvordan de uranophiliske tekstene skal ha påvirket historiens gang i det mer eller mindre skjulte. For å være på den sikre siden, lette jeg ganske grundig både på biblioteket og nettet etter mulige hint om eksistensen av et slikt verk – men min mistanke om at Lund utsetter leseren for et Sebald-lignende flettverk av fiksjon og virkelighet, ble selvfølgelig bekreftet...

Som sagt har Uranophilia en nokså underlig komposisjon, men igrunnen synes jeg komposisjonen kler teksten. Trådene samles etterhvert på en uklar, forførende måte som setter igang en rekke assosiasjoner i disponerte lesere, og det skal alltid godt gjøres å angre på å ha tatt seg tid til å lese en bok av Thure Erik Lund. Språket har den samme originaliteten og den samme suggererende og samtidig forstyrrende rytmen som har kjennetegnet denne forfatteren fra debuten av, og sin vane tro maler han de mest usannsynlig-troverdige, fascinerende og uhyggessvangre bilder av en verden som både er og slett ikke er vår egen.

Er det noe Thure Erik Lund aldri blir, så er det kjedelig. Han kan kverne side opp og side ned på et hvilket som helst besynderlig tema som leseren aldri under noen annen omstendighet ville ha ofret en tanke – og uansett holde ham trollbundet. Jeg vil nesten tro at dersom man bare kan få en fantasiløs person til å lese igjennom en av Lunds tekster, vil han underveis utvikle en snev av fantasi – og kan man få en trangsynt idiot til å gjøre det samme, vil han begynne å resonnere på brukbart nivå. Lund er så sinnssvakt inntrengende uten å være påtrengende, og både hans forførende overtalelseskunster og hans billedskapende evne er i en klasse for seg. Han kan vekke døde.

Tid og virkelighetsoppfatning, natur og sivilisasjon: Disse grunntemaene har gått som en rød tråd gjennom hele Lunds forfatterskap – og danner også aksen som beretningene og refleksjonene i Uranophilia dreier om. Teksten uttrykker vekselvis beundring for og demonisering av naturen, som i Lunds univers også omfatter teknologien, og «leser» verden på den helt spesielle måten denne forfatterens bøker bestandig gjør.

Samtidig som Lund mener at alle resultater av menneskelig virksomhet er en form for natur, uttrykker han gjennomgående sterk skepsis til den samfunnsformen vi nå har grunnlagt. Han kritiserer vår sivilisasjon for å helliggjøre «fremtiden» og «utviklingen» på en komplett destruktiv måte, som paradoksalt nok vil føre til at vi helt slutter å «utvikle» oss og ikke lenger har noen «fremtid» – og den såkalte objektive forskningen får gjennomgå for å fungere som et «forskrudd monster, nær sagt sinnsforvirret». Alle de «fråtsemaniske teknomodernistene» med sine «perverse demokratiske ideer» har på sin side bidratt til å umuliggjøre enhver sann opplevelse, utfoldelse og innsikt. Det nedslående resultatet er at vi nå kun eksisterer som fanger i en kald, repeterende verden uten noen fruktbar form for tenkning eller engang sansning.

Ja, den vestlige verdensordningen har ironisk nok ødelagt den verden den ville «ordne» – ødelagt den i enhver forstand og i både direkte og overført betydning. Klodens livsmiljø forandrer seg og tar skade, mens menneskene faktisk ikke lenger er det man tidligere forsto med menneskelige vesener. Moderne mennesker mangler noe helt vesentlig, noe vi har «glemt», og lever bare som forvirrede, degraderte ledd i «verdensmaskinen»: «Vi har ikke lenger noe samfunn. Hele den vestlige sivilisasjon er ikke annet enn en endeløs kobling mellom penger og maskiner. Etter 1970 har det som kjent bare vært steinforsotning og en rabiat metallgitteroppbygging.»

Uranophilia etterlyser nye – eller egentlig gamle – måter å oppfatte og tenke på. I lys av denne teksten (og forfatterens tidligere tekster) fremstår vår nåværende verdensanskuelse – den vi gjennomgående betrakter som «opplyst» og totalt overlegen – som en skrudd kuriositet av blind, kvasirasjonell overtro, som i verste fall kan transformere arten til noe vi ikke liker å tenke på. Vi velger nå å viske ut nitti prosent av den virkelighet som burde vært tilgjengelig for et vesen som mennesket, og som i mange tidligere sammenhenger har vært tilgjengelig for oss. Vi velger å begrense oss selv på det mest deprimerende, i den tro at profitt og komfort er synonymt med fremskritt og frihet.

Det fascinerende er at Lunds verdensbilde, på tross av denne krasse kritikken, samtidig dypest sett er materialistisk. Eller kanskje er det riktigere å si at han utvider det tradisjonelle materialistiske verdensbildet, uten å gi det religiøse føringer. Det er noe temmelig snedig og usedvanlig ved disse tankemønstrene, som tar i bruk gammel kunnskap på genuint nyskapende vis, og som forener logikk med ekspansiv fantasi på et nærmest einsteinsk nivå. Lunds helt spesielle form for klarsyn er like sjeldent som hans tilsvarende evne til å formidle sitt tankegods gjennom en litterær fiksjon. Kombinasjonen blir bortimot uslåelig.

Humor mangler selvfølgelig heller ikke – da ville vi neppe hatt med Thure Erik Lund å gjøre. Hans humor er lun, rå, skarp, nådeløs og sjenerøs på samme tid, og han mestrer alt fra krakilske utbrudd til finslepne sarkasmer. De snodige setningene og isolert sett bisarre påstandene som er hans varemerke, dukker alltid opp på helt riktige tidspunkter, og på sitt beste utløser de aha-opplevelser og får en genial funksjon innenfor helheten. Selv på sitt svakeste er de befriende latter-avbrekk som for mange lesere vil gjøre det mer lystbetont å arbeide seg videre gjennom en tekst som neppe kan kalles lett tilgjengelig. «Jeg har fått beholde mitt gode gretne humør ved å holde kjeft,» forteller Myrbråthen lakonisk – og om metropolenes forsteinede u-verden og deres maskinfolk sier han: «Å ikke bli begravet levende kan sette hele slekter i vanry.»

Selv om Uranophilia ikke bringer noe vesentlig nytt i forhold til Lunds tidligere bøker, er den antagelig likevel den beste norske romanen som blir utgitt i år. Alt er relativt, og Thure Erik Lund kan igrunnen bare sammenlignes med seg selv. Uhyre få samtidsforfattere her i landet kan vel sies å befinne seg på hans nivå rent litterært sett – Lønn og Askildsen er mulige forslag – og absolutt ingen har noe mer originalt eller interessant å meddele. At det ikke blir skikkelige debatter i kjølvannet av bøker som Lunds, synes å bevise at han er inne på noe når han kaller oss mer døde enn levende ...

Skal jeg komme med en innvending mot Uranophilia, må det være at teksten ikke helt kler forfatterens spredte forsøk på å være en smule pedagogisk ved å «oversette» noen av de mange fremmedordene til folkelig norsk i bisetninger. Her ville det nok fungert bedre om Lund nøyde seg med å velge ett av synonymene i hver enkelt setning. Men dette er selvfølgelig småpirk og til en viss grad en smakssak.

Selv om den praktfulle dystopien Compromateria fra 2002 etter denne anmelders mening fremdeles blir stående som Thure Erik Lunds mest fascinerende og gjennomførte roman så langt, sier det seg selv at Uranophilia anbefales på det varmeste. Boken er et skattkammer av grensesprengende tankelek, historisk informasjon, malende skildringer, sivilisasjonskritikk, finurlig fortellerkunst og dypdykk i den menneskelige erkjennelse, alt formidlet på en måte som midt i sin skakende dysterhet og dype seriøsitet utrolig nok også kan kalles underholdende. At teksten mangler noe oppsiktsvekkende nytt i forhold til forfatterens tidligere romaner, betyr ikke at den mangler noe som helst annet.