Dette er fortellingen om internettet, et pass og en sjokolade. Den første fortalte løgner, det andre var ubrukbart og den tredje ble aldri spist.

Det hele startet da jeg dro til Santa Fe for å lese fra min nye bok om Midtøsten. Der skulle det også være et intervju med det venstreradikale radio-ikonet Amy Goodman og en forferdelig masse mennesker som ville høre på «Bob av Arabia». Amerikanske immigrasjonsmyndigheter skannet med glede det lille røde passet mitt. Passet er fullt av visum fra paria-land, men dette så ikke ut til å plage damen fra Homeland Security. Det var noe annet som bekymret henne. «Den klarer ikke å avlese passet ditt,» sa hun. «Nei,» sa jeg nonchalant.

Jeg ble sendt til et stort rom fullt av sinte avviste USA-besøkende. En høy mann undersøkte irisene mine og tok fingeravtrykkene mine.

Så det var det, tenkte jeg. Men nei. Tre kvarter senere kom en ny dame fra Homeland Security – jeg liker virkelig ikke ordet «Homeland», med sitt lugubre ekko fra det tyske «Heimat».

Jeg trengte bare 36 timer i USA, prøvde jeg å si. For å holde et foredrag uten honorar, der flere hundre mennesker kom til å være tilstede.

«Jeg må snakke med sjefen min for å se hva vi kan gjøre,» erklærte hun smilende. Lenge leve Amerika, pustet jeg ut. Helt til hun kom tilbake og forklarte at sjefen hennes ikke ville la meg reise inn. Guttene og jentene som tilsynelatende skal forhindre Osama bin Laden å angripe Amerika hadde nå sørget for at jeg ikke kunne lese fra en bok i Santa Fe.

Raskt og behendig tekniskt arbeide gjorde det vel å merke mulig for meg å holde foredraget og lese fra boka mi via satellitt inn til Santa Fes foredragssenter.

Så kom slaget. En av arrangørene hadde fortalt New Mexican – avisa jeg nå har lyst til å kjøpe opp og legge ned – at amerikanske myndigheter hadde nektet meg inngang fordi jeg «ikke hadde papirene i orden». Hvilket for øvrig var sant, opp til et visst punkt.

Innen noen få timer ble internett – en fryktelig institusjon jeg ikke benytter meg av – overskylt av historier om at USA nektet meg innreise på grunn av mine kritiske artikler om Bush-administrasjonen, fordi jeg for lenge siden hadde intervjuet Osama bin Laden eller fordi jeg var et slikt et grusomt menneske at ikke noe demokrati noensinne ville la meg skitne til deres dørmatte.

Dette tullet fulgte etter meg rundt hele verden. Under en boklansering i Australia ble jeg spurt – på ti radio- og tv-programmer og under fire forelesninger – hvordan det føltes å bli utvist fra USA. Jeg må totalt sett ha brukt to timer til sammen på å forklare at dette ikke stemte. Jeg hadde rett og slett bare reist rundt med et gammelt pass som ikke lenger var gyldig for innreise til USA. Det var nytteløst.

I Skottland introduserte en akademiker meg ved å si at artiklene mine hadde «endelig gått Bush-administrasjonen på nervene», siden jeg hadde blitt nektet innreise.

Internett-tullet forfulgte meg til Dublin og så til Cork og videre til Belfast. Det virket som om ingen ting kunne reversere ryktene.

Robin Harvie, pressesekretæren for forlaget mitt Fourth Estate, ringte passkontoret i London for å sikre at jeg fikk ordnet et nytt datakodet pass som amerikanerne nå krever. Jeg må jo tross alt være i New York under den amerikanske lanseringa av boka mi den 8. november.

På pass-kontoret var de høflige, morsomme, hyggelige og forsto problemet mitt. Å, men jeg hadde to pass, ikke sant? Det ville kreve at avisa The Independent skriftlig forklarte at jeg jobbet i Midtøsten og at israelske stempel var «uforenlige» – den delen likte jeg særlig – med innreise til arabiske land og at to pass dermed var nødvendig.

En telefon til utenriksavdelingen i avisa og en påfølgende faks til passkontoret skjedde i løpet av tre minutter. Alt vel og bra, sa undersøkeren min ved passkontoret. Men passfotoene jeg hadde tatt med meg passet ikke. Ønsket jeg å ta nye bilder i fotoboksen i enden av korridoren? Det gjorde jeg. «Ses snart igjen,» sa maskinen fornøyelig idet jeg forlot den.

Ikke bra, sa undersøkeren min. Brilleglassene mine hadde reflektert lys til den nedre delen av øynene mine. Kan De ikke ta bildet uten brillene på, foreslo han. Jeg visste hva det kom til å innebære. Fra nå av kom alle arabiske visum-funksjonærer til å kreve at jeg tar av meg brillene når jeg ankommer luken deres.

Og jeg hadde ikke riktig beløp i småpenger til maskinen. Så jeg løp til Victoria Station, buste in på Marks and Spencer og ba dem veksle en seddel til småmynt for meg. Det kunne de ikke. Først måtte jeg kjøpe noe. Jeg løp rundt ved hyllene som et dyr og jaktet på den minste og billigste varen de hadde, grep tak i en sjokolade og gikk tilbake til kassa.

Jeg ilte tilbake til fotoboksen på passkontoret, kastet sjokoladen til Harvie (han spiser ikke sjokolade), puttet småpengene på maskinen, rev av meg brillene og stirret halvblindt på skjermen. «Ses snart igjen,» annonserte stemmen igjen, bare i en litt mer vemmelig tone denne gangen.

Undersøkeren – nå en kvinne – lovet meg et nytt pass en time før jeg måtte dra videre til Oxford og så til Heathrow for den europeiske delen av boklanseringen. Klokka var rundt tolv da The Independent ringte. «Pass-kontoret trenger et nytt bilde». Og nå kommer et ord jeg vanligvis ikke bruker i en kommentarspalte: Aaaaagh!

Tilbake til pass-kontoret. De tidligere bildene var for utydelige, noe min undersøker ikke hadde oppdaget da hun godtok de den første gangen. Fordi uten brillene kunne jeg jo ikke se den fordømte skjermen. Og med brillene ville glasset reflektere lys på øynene mine igjen. Jeg grep fatt i Harvie. «Still deg i den forbanna døråpningen og fortell meg hvordan jeg ser ut på skjermen før jeg putter pengene på maskinen,» tryglet jeg. Fire glimt til. «Ses igjen snart,» snerret maskinen mot meg. Jeg sparket den.

Tilbake til undersøkeren. Ja, nå var alt bra. Men passet kom ikke til å bli ferdig før etter minst fire timer. Og jeg måtte være i Oxford for å holde foredrag om tre timer. Jeg ba Harvie om å sende det nye passet med ilbud til meg i Irland. «Det er ulovlig,» glefset en annen undersøker. Harvie mumlet slik en anarkist gjør når han pønsker ut en kriminell plan. «Jeg henter det i morgen tidlig og prøver å rekke deg før du drar til Heathrow,» sa han.

Og klokka åtte morgenen etter kom han syklende med det skinnende nye passet. Jeg dro mot flyplassen. Åpnet passet ivrig og så på de strålende keiserlige ordene på første siden. «Hennes Britiske Majestets statsråd anmoder og forlanger i Hennes Majestets navn til dem det måtte gjelde å tillate bæreren av dette pass fritt og uten hindring …».

Jeg ser for meg guttene ved Homeland Security krype sammen av denne formaningen fra min yndlings-ex-trotskist av en utenriksminister. Formaningen som kommer til å seile meg inn i USA den 8. november. Eller? Hvis ikke, som de sier, «watch this space».