Ikke før har vi unnagjort «feiringen» av de femti første årene med norsk bistand, før regjeringen lanserer sin nye Handlingsplan for fattigdomsbekjempelse i sør. Den nye planen balanserer de motstridende interessene innad i Regjeringen; ministeren får de fine ordene, Høyre får lovnader om kutt til udemokratiske regimer.Det er lite konstruktivt å mistenke Regjeringen for å benytte den norske innsatsen for fattigdomsbekjempelse til å kaste glans over sin egen høye moral. På den andre siden må det være lov å minne om at resultatet så langt, etter 50 års innsats for de «underutviklede» landene, har ført til lite annet enn nettopp dette.Senere i denne måneden samles statsledere i Monterrey i Mexico for å enes om en erklæring omkring finansiering av utvikling. Erklæringen er ferdigskrevet og har allerede fått det amerikanske stempelet nederst i hjørnet: ingen forpliktelser, ingen krafttak, ingen tiltak som kan ha negativ effekt på egen økonomi. Jeg forventer at den norske delegasjonen signerer avtalen med duket nakke.Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson varslet i går strengere reaksjoner overfor bistandsmottakere som ikke følger opp de demokratiske spillereglene. Det skal ikke mye mot til for å si seg enig i den kritikken som er reist mot de skandinaviske sosialdemokratienes ukritiske støtte til Robert Mugabe. Men det hjelper dessverre ingen verdens ting, når alternativet til samfunnsbygging blir en sementering av fattigdommen. Her må politikerne tørre å velge. De burde vite at en modell hvor bistand til mindre demokratiske regimer kjøres gjennom frivillige organisasjoner, indirekte er det samme som en direkte budsjettstøtte.Ved framleggelsen av handlingsplanen i går, vektla bistandsministeren blant annet gjeldsslette, handel og investeringer. Svakheten ved norsk politikk på disse feltene, har vært fraværet av viljen til å gå veien alene. Våre myndigheter skal gjennomføre en vanskelig balansegang: på den ene siden er Norge best i klassen, og har således mye å si i det internasjonale miljøet. På den andre siden er vi så uendelig små, at ensidige norske tiltak, ikke er verdt noen ting, dersom vi ikke får flere med oss i gjennomføringen av disse.Men dette handler ikke utelukkende om hva som virker, eller ikke virker. Fattigdomsbekjempelse bør også for skams skyld handle om rettferdighet. Og det finnes ikke et snev av rettferdighet når mange afrikanske land har slitt i tiår etter tiår med å betale tilbake støtten de gav til norske nedleggingstruede verft på 1970-tallet, i sammenheng med en såkalte «skipseksportkampanjen»; en slik gjeldssletting er ikke annet enn rettferdig.På områdene handel og investeringer lar også Norge seg lede av de store massene. Tesen er, at våre investeringer er så små, at de alene ikke vil påvirke verken den ene eller den annen vei. Og ikke ønsker vi at vårt eget næringsliv skal stille bakerst i køen. Nettopp derfor kan vi gi blaffen i president Yoweri Musevenis krigføring i nabolandet Kongo-Kinshasa, når vi dirigerer norske investeringer til Uganda.Bistandsministerens kanhende mest interessant påpekning i går, dreiet seg om at «også annen norsk politikk» påvirker fattigdomssituasjonen i verden. Jøss! du sier ikke det? Men da beveger vi oss inn på minebelagte områder, som norsk politikk i WTO, om tilknytningen til EØS, Schengen og vår deltakelse i Verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Og da snakker vi om vår «soleklare rett» til å importere billig fra lavkostland, ta hjem vår del av deres naturressurser og leve høyt på en oljepris som svinebinder mange fattige land. Har bistandsministeren tenkt å instruere sin regjeringskollega Einar Steensnæs om å jobbe for lavere oljepris, slik at de oljeimport-avhengige utviklingsøkonomiene kan få en injeksjon billig drivstoff?Man kan like eller mislike bistandsministeren, men et slikt minefelt forventer jeg ikke at hun begir seg inn i.

Ikke før har vi unnagjort «feiringen» av de femti første årene med norsk bistand, før regjeringen lanserer sin nye Handlingsplan for fattigdomsbekjempelse i sør. Den nye planen balanserer de motstridende interessene innad i Regjeringen; ministeren får de fine ordene, Høyre får lovnader om kutt til udemokratiske regimer.Det er lite konstruktivt å mistenke Regjeringen for å benytte den norske innsatsen for fattigdomsbekjempelse til å kaste glans over sin egen høye moral. På den andre siden må det være lov å minne om at resultatet så langt, etter 50 års innsats for de «underutviklede» landene, har ført til lite annet enn nettopp dette.Senere i denne måneden samles statsledere i Monterrey i Mexico for å enes om en erklæring omkring finansiering av utvikling. Erklæringen er ferdigskrevet og har allerede fått det amerikanske stempelet nederst i hjørnet: ingen forpliktelser, ingen krafttak, ingen tiltak som kan ha negativ effekt på egen økonomi. Jeg forventer at den norske delegasjonen signerer avtalen med duket nakke.Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson varslet i går strengere reaksjoner overfor bistandsmottakere som ikke følger opp de demokratiske spillereglene. Det skal ikke mye mot til for å si seg enig i den kritikken som er reist mot de skandinaviske sosialdemokratienes ukritiske støtte til Robert Mugabe. Men det hjelper dessverre ingen verdens ting, når alternativet til samfunnsbygging blir en sementering av fattigdommen. Her må politikerne tørre å velge. De burde vite at en modell hvor bistand til mindre demokratiske regimer kjøres gjennom frivillige organisasjoner, indirekte er det samme som en direkte budsjettstøtte.Ved framleggelsen av handlingsplanen i går, vektla bistandsministeren blant annet gjeldsslette, handel og investeringer. Svakheten ved norsk politikk på disse feltene, har vært fraværet av viljen til å gå veien alene. Våre myndigheter skal gjennomføre en vanskelig balansegang: på den ene siden er Norge best i klassen, og har således mye å si i det internasjonale miljøet. På den andre siden er vi så uendelig små, at ensidige norske tiltak, ikke er verdt noen ting, dersom vi ikke får flere med oss i gjennomføringen av disse.Men dette handler ikke utelukkende om hva som virker, eller ikke virker. Fattigdomsbekjempelse bør også for skams skyld handle om rettferdighet. Og det finnes ikke et snev av rettferdighet når mange afrikanske land har slitt i tiår etter tiår med å betale tilbake støtten de gav til norske nedleggingstruede verft på 1970-tallet, i sammenheng med en såkalte «skipseksportkampanjen»; en slik gjeldssletting er ikke annet enn rettferdig.På områdene handel og investeringer lar også Norge seg lede av de store massene. Tesen er, at våre investeringer er så små, at de alene ikke vil påvirke verken den ene eller den annen vei. Og ikke ønsker vi at vårt eget næringsliv skal stille bakerst i køen. Nettopp derfor kan vi gi blaffen i president Yoweri Musevenis krigføring i nabolandet Kongo-Kinshasa, når vi dirigerer norske investeringer til Uganda.Bistandsministerens kanhende mest interessant påpekning i går, dreiet seg om at «også annen norsk politikk» påvirker fattigdomssituasjonen i verden. Jøss! du sier ikke det? Men da beveger vi oss inn på minebelagte områder, som norsk politikk i WTO, om tilknytningen til EØS, Schengen og vår deltakelse i Verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Og da snakker vi om vår «soleklare rett» til å importere billig fra lavkostland, ta hjem vår del av deres naturressurser og leve høyt på en oljepris som svinebinder mange fattige land. Har bistandsministeren tenkt å instruere sin regjeringskollega Einar Steensnæs om å jobbe for lavere oljepris, slik at de oljeimport-avhengige utviklingsøkonomiene kan få en injeksjon billig drivstoff?Man kan like eller mislike bistandsministeren, men et slikt minefelt forventer jeg ikke at hun begir seg inn i.