Venstresiden har vært for unnvikende med å kritisere mekanismer i visse minoritetsmiljøer som har gjort at mange minoritetskvinner blir dobbelt (eller trippelt) diskriminert, skriver Inga Marte Thorkildsen.
En morgen denne uka hørte jeg et innslag på P2 om et skuespill som i disse dager spilles i Sverige. Skuespillet ble skrevet etter det forrige skamdrapet i vårt naboland, på ei enda yngre jente enn Fadime Sahindal. Forfatteren ønsket å minnes denne jenta, fordi drapet ifølge forfatteren ble dysset ned av det svenske samfunnet. Man ønsket ikke en debatt av den typen vi nå har fått. Er det altså slik, tenkte jeg, at grunnen til at Fadimes død fikk så enorm oppmerksomhet var at hun hadde vært så profilert i svenske medier i forkant av drapet? At man rett og slett ikke kunne forbigå hennes skjebne i stillhet? Jeg håper ikke dette er tilfelle, men jeg tror vi til tross for alle unyanser i denne debatten skal være veldig glade for at ekstreme uttrykk for makt og kontroll over kvinnekroppen nå har fått sin rettmessige plass i medienes rampelys. Så får det være vår alles oppgave å nyansere der det trengs, og komme med tiltak som ikke bare fokuserer på minoritetskvinner som stakkarslige og undertrykte, men også som den ressursen de er - og kan bli. Norskopplæring