Blindern, en forblåst høstettermiddag i 1965: Fem-seks unge skribenter marsjerer inn på det lange, smale tidsskriftkontoret i Niels Treschows hus. Redaksjonssekretæren i studenttidsskriftet Profil , Otto Homlung, sitter og roter i en papirhaug. Han ser opp, og oppdager at kontoret plutselig er fylt av alvorlige menn. ? Hv-hva vil dere? spør Homlung. ? Dette er et hold-up. Vi er den nye redaksjonen av Profil. Bladet er for dårlig redigert og for tynt. Vi skal gjøre det bedre. Den lille gruppen presenterer seg. Om mulig detter redaksjonssekretærens hake enda lenger ned. ? J-javel, stammer Homlung. ? Så får vi nøklene til kontoret da! Lykkelig unntak Omtrent slik har Tor Obrestad beskrevet det beryktede Profil-kuppet i 1965. På nyåret 1966 gav den nye redaksjonen ut sitt første nummer, der modernismen ble satt på dagsorden. Dermed hadde de unge forfatterspirene ? deriblant Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Einar Økland, Paal-Helge Haugen, Noel Cobb, Tor Obrestad og Jan Erik Vold ? startet et prosjekt som skulle sette varige spor i norsk litteraturhistorie. ? Det spesielle med Profil? Først og fremst at det litterære Norge for én gangs skyld var i takt med resten av verden , sier Jan Erik Vold. ? I Sverige hadde man et tilsvarende unglitterært tidsskrift i Rondo , som ble stiftet i 1961. I Finland samlet flere forfattere seg om Sbt , som mange hevdet var «Finlands besta tidning». I Danmark kom tidsskriftet ta , som Hans-Jørgen Nielsen var delaktig i. Jeg tror slike tendenser kommer i clusters : Over hele Vest-Europa forstod unge, blivende forfattere at de var nødt til å foreta et brudd med de tradisjonelle formene og strategiene. De måtte skape noe nytt, og de gjorde det med tidsskriftene som plattform. ? Og opprøret lyktes, langt på vei? ? Vi ble lagt merke til, og vi møtte motbør ? fordi vi ikke automatisk tilpasset oss tradisjonen, men stilte spørsmål. Samtidig var vi aldri uvennlig innstilt til den norske litterære arven. Tvert imot: Vi var veldig orientert mot den norske, og skrev grundige presentasjoner av etablerte forfattere som Stein Mehren, Tarjei Vesaas, Johan Borgen, Olav H. Hauge, Erling Christie og Axel Jensen. Ingen enhet Jan Erik Vold, som var med i Profil-redaksjonen fra kuppet og fram til sommeren 1968, vegrer seg ikke mot å omtale Profil som et unglitterært tidsskrift. Begrepet er vel etablert i Sverige, og brukes også av den norske litteraturviteren Jahn Thon, som har tatt doktorgraden på de unglitterære tidsskriftene Profil (Norge), Rondo (Sverige) og Heretica (Danmark). Ifølge Thon kan «det unglitterære modus» oppstå i grupperinger av unge skribenter som ennå ikke har en posisjon innenfor det litterære feltet. ? Hvorfor vi kom sammen? Fordi vi var kapslet ute fra viktige deloffentligheter, fordi vi ikke slapp til . Vi hadde egentlig ikke noe felles «prosjekt» ? annet enn at vi ikke aksepterte det foreliggende. Noe av grunnen til at miljøet ble så slagkraftig, var at vi var fem-seks-syv svært sterke og svært forskjellige personligheter. Det fantes ikke to som liknet hverandre. Vi skrev omtrent like mye poesi som prosa, og de fleste behersket essay-sjangeren. Alt dette gav oss en bredde som var unik i norsk sammenheng. ? Men etter hvert, med politiseringen av miljøet, gikk Profil-fellesskapet i oppløsning? ? Dag Solstad og jeg var de siste av forfatterne i 66-redaksjonen som trakk oss. Det var sommeren 1968. Inn kom blant andre Helge Rykkja og Jan Carlsen, som gav bladet en mer politisk og ml-aktig profil. Selv begynte jeg i Vinduet, og så kom Solstads Arild Asnes 1970 . Dermed synes jeg ? dessverre! ? at mye av Mor Godhjerta -stemningen fra 66-67 forsvant. Eller jeg kunne ha sagt: Det ble usle vilkår for prosjekter av typen Punkt 8 [Kjell Heggelunds diktsamling fra 1968]. Slutt på moroa For Vold levde mye av Profil-prosjektet videre i tidsskriftene Vinduet og Basar utover 70-tallet. Begge disse tidsskriftene ble drevet av unge, aktive forfattere. Men noen ny «Profil-generasjon» har vel strengt tatt ikke dukket opp etter 1966? ? Nei, men det kunne ha skjedd. Jo Eggen, Nils Yttri, Karin Moe og Øyvind Berg kunne ha klart det, men det skal så mye til for at en slik gruppering kommer sammen. ? Hva med senere tidsskrift-prosjekter ?? ? Tidlig på 90-tallet satset Aschehoug stort på Bøk , som ble redigert av Jan Kjærstad og Jon Fosse. Men tidsskriftet var på ingen måte unglitterært: Både Kjærstad og Fosse befant seg trygt innenfor bokinstitusjonen. Derfor var det ikke så forbløffende at tidsskriftet døde hen etter få år. Vagant har flere likhetstrekk med Profil, men skiller seg likevel fra Profil på ett vesentlig punkt: Det er ikke forfattere, men kommende kritikere, litteraturvitere og essayister som dominerer tidsskriftet. Det mangler en dikterisk stemme. ? Mangelen på unglitterære prosjekter må kanskje forstås i lys av den generelle ståa i samtidslitteraturen? ? Kanskje. Jeg må jo innrømme at noe av spenningen rundt nye bokutgivelser har sluknet. Mediene og forlagene venter på den nye bestselgeren, men hvor mange er det egentlig som venter i spenning ? Og hvor mange er det som venter på de nye bøkene til fine forfattere som Ellen Einan og Bjørn Aamodt ? andre enn Jan Erik Vold?

Blindern, en forblåst høstettermiddag i 1965: Fem-seks unge skribenter marsjerer inn på det lange, smale tidsskriftkontoret i Niels Treschows hus. Redaksjonssekretæren i studenttidsskriftet Profil , Otto Homlung, sitter og roter i en papirhaug. Han ser opp, og oppdager at kontoret plutselig er fylt av alvorlige menn. ? Hv-hva vil dere? spør Homlung. ? Dette er et hold-up. Vi er den nye redaksjonen av Profil. Bladet er for dårlig redigert og for tynt. Vi skal gjøre det bedre. Den lille gruppen presenterer seg. Om mulig detter redaksjonssekretærens hake enda lenger ned. ? J-javel, stammer Homlung. ? Så får vi nøklene til kontoret da!

Lykkelig unntak Omtrent slik har Tor Obrestad beskrevet det beryktede Profil-kuppet i 1965. På nyåret 1966 gav den nye redaksjonen ut sitt første nummer, der modernismen ble satt på dagsorden. Dermed hadde de unge forfatterspirene ? deriblant Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Einar Økland, Paal-Helge Haugen, Noel Cobb, Tor Obrestad og Jan Erik Vold ? startet et prosjekt som skulle sette varige spor i norsk litteraturhistorie. ? Det spesielle med Profil? Først og fremst at det litterære Norge for én gangs skyld var i takt med resten av verden , sier Jan Erik Vold. ? I Sverige hadde man et tilsvarende unglitterært tidsskrift i Rondo , som ble stiftet i 1961. I Finland samlet flere forfattere seg om Sbt , som mange hevdet var «Finlands besta tidning». I Danmark kom tidsskriftet ta , som Hans-Jørgen Nielsen var delaktig i. Jeg tror slike tendenser kommer i clusters : Over hele Vest-Europa forstod unge, blivende forfattere at de var nødt til å foreta et brudd med de tradisjonelle formene og strategiene. De måtte skape noe nytt, og de gjorde det med tidsskriftene som plattform. ? Og opprøret lyktes, langt på vei? ? Vi ble lagt merke til, og vi møtte motbør ? fordi vi ikke automatisk tilpasset oss tradisjonen, men stilte spørsmål. Samtidig var vi aldri uvennlig innstilt til den norske litterære arven. Tvert imot: Vi var veldig orientert mot den norske, og skrev grundige presentasjoner av etablerte forfattere som Stein Mehren, Tarjei Vesaas, Johan Borgen, Olav H. Hauge, Erling Christie og Axel Jensen.

Ingen enhet Jan Erik Vold, som var med i Profil-redaksjonen fra kuppet og fram til sommeren 1968, vegrer seg ikke mot å omtale Profil som et unglitterært tidsskrift. Begrepet er vel etablert i Sverige, og brukes også av den norske litteraturviteren Jahn Thon, som har tatt doktorgraden på de unglitterære tidsskriftene Profil (Norge), Rondo (Sverige) og Heretica (Danmark). Ifølge Thon kan «det unglitterære modus» oppstå i grupperinger av unge skribenter som ennå ikke har en posisjon innenfor det litterære feltet. ? Hvorfor vi kom sammen? Fordi vi var kapslet ute fra viktige deloffentligheter, fordi vi ikke slapp til . Vi hadde egentlig ikke noe felles «prosjekt» ? annet enn at vi ikke aksepterte det foreliggende. Noe av grunnen til at miljøet ble så slagkraftig, var at vi var fem-seks-syv svært sterke og svært forskjellige personligheter. Det fantes ikke to som liknet hverandre. Vi skrev omtrent like mye poesi som prosa, og de fleste behersket essay-sjangeren. Alt dette gav oss en bredde som var unik i norsk sammenheng. ? Men etter hvert, med politiseringen av miljøet, gikk Profil-fellesskapet i oppløsning? ? Dag Solstad og jeg var de siste av forfatterne i 66-redaksjonen som trakk oss. Det var sommeren 1968. Inn kom blant andre Helge Rykkja og Jan Carlsen, som gav bladet en mer politisk og ml-aktig profil. Selv begynte jeg i Vinduet, og så kom Solstads Arild Asnes 1970 . Dermed synes jeg ? dessverre! ? at mye av Mor Godhjerta -stemningen fra 66-67 forsvant. Eller jeg kunne ha sagt: Det ble usle vilkår for prosjekter av typen Punkt 8 [Kjell Heggelunds diktsamling fra 1968].

Slutt på moroa For Vold levde mye av Profil-prosjektet videre i tidsskriftene Vinduet og Basar utover 70-tallet. Begge disse tidsskriftene ble drevet av unge, aktive forfattere. Men noen ny «Profil-generasjon» har vel strengt tatt ikke dukket opp etter 1966? ? Nei, men det kunne ha skjedd. Jo Eggen, Nils Yttri, Karin Moe og Øyvind Berg kunne ha klart det, men det skal så mye til for at en slik gruppering kommer sammen. ? Hva med senere tidsskrift-prosjekter ?? ? Tidlig på 90-tallet satset Aschehoug stort på Bøk , som ble redigert av Jan Kjærstad og Jon Fosse. Men tidsskriftet var på ingen måte unglitterært: Både Kjærstad og Fosse befant seg trygt innenfor bokinstitusjonen. Derfor var det ikke så forbløffende at tidsskriftet døde hen etter få år. Vagant har flere likhetstrekk med Profil, men skiller seg likevel fra Profil på ett vesentlig punkt: Det er ikke forfattere, men kommende kritikere, litteraturvitere og essayister som dominerer tidsskriftet. Det mangler en dikterisk stemme. ? Mangelen på unglitterære prosjekter må kanskje forstås i lys av den generelle ståa i samtidslitteraturen? ? Kanskje. Jeg må jo innrømme at noe av spenningen rundt nye bokutgivelser har sluknet. Mediene og forlagene venter på den nye bestselgeren, men hvor mange er det egentlig som venter i spenning ? Og hvor mange er det som venter på de nye bøkene til fine forfattere som Ellen Einan og Bjørn Aamodt ? andre enn Jan Erik Vold?