Mandag 17. juni 2002
Stor sorg, rettferdig harme
Sammen med Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, bør Kari Beheim Karlsens Arve ? sonen min bli obligatorisk lesning både i våre lovgivende, utøvende og dømmende maktorganer. Sammen med Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, bør Kari Beheim Karlsens Arve ? sonen min bli obligatorisk lesning både i våre lovgivende, utøvende og dømmende maktorganer.

Kari Beheim KarlsenArve ? sonen minGyldendal, 2002Now those memories come back to haunt meThey haunt me like a curseIs a dream a lie if it don?t come trueOr is it something worse,that sends me Down to the riverthough I know the river is dry ?Sogndalselva var alt annet enn tørr. Tvert i mot gikk den hvit og vill i vårflommen. Som en fryktelig ironi var nettopp Bruce Springsteens «The River», som linjene over er hentet fra, en av Arve Beheim Karlsens yndlingslåter. I begravelsen i Hafslo kirke den 4. mai 1999 ble den spilt både som innledning og avslutning. Ti dager før, natt til 24. april endte Beheim Karlsens liv, ved drukning, i følge obduksjonsrapporten, nettopp i Sogndalselva. Drukning, står det. Den hele og fulle sannhet, som domstolene alltid bedyrer at de søker, er imidlertid en annen. For i overdreven korrekthet kan både jus og medisin, ved nettopp i egne øyne å fortelle sannheten, også skjule atskillig mer relevante og vesentlige sannheter. Til historien om Beheim Karlsens altfor tidlige død hører det nemlig med at han ble jaget i elven av to jevnaldrende ungdommer som var ute den kvelden for å «ta negeren».Det hadde de vært flere ganger før også. I månedene forut for drapet var Beheim Karlsen blitt truet, trakassert og regelrett banket opp og også mobbet ut av Øyrane videregåande skule, alt av de samme som nå er dømt for å ha forvoldt hans død. «Drep ham, drep den lille negeren,» skal vitner ha hørt dem rope, mens de løp, på vei fra rutebilstasjonen til broen, og under den, der Arve altså skal ha «falt» i elven. Likevel, rasisme var det ikke.DommenStraffelovens paragraf 135 a; den såkalte rasismeparagrafen, ble først etter over ett års intenst press, ikke minst fra Beheim Karlsens mor, Kari, og familiens bistandsadvokat, nå avdøde Gunnar Solbraa, trukket inn i saken. Inntil da hadde nesten alle andre involverte, fra forsvarets vitner til representanter for offentlige myndigheter, strittet i mot å vedgå at dette i det hele tatt hadde noe med rasisme å gjøre. I ettertid synes det klart at politiet ikke tok Beheim Karlsens anmeldelse av overfallet han ble utsatt for i Førde i januar 1999 alvorlig nok. Ei heller finnes det noen unnskyldning for rektor på Øyrane som løy om årsaken til at Beheim Karlsen etter bare et par måneder valgte å slutte på skolen. «Generelt grunnlag,» bedyret rektor. «Mobbing,» hadde Beheim Karlsen selv oppgitt. I den 29 sider lange dommen fant Gulating lagmannsrett det riktignok godtgjort at overgrepene Beheim Karlsen var blitt utsatt for hadde sammenheng med hans hudfarge og at de således var rasistisk motiverte. Rasismeparagrafen ble likevel ikke lagt til grunn for straffeutmålingen. De to tiltalte ble dømt til henholdsvis ett og tre års fengsel. Samtidig ble påtalemyndighetens anke avvist, også det av lagmannsretten, som mente at anken ikke ville føre fram. Påtalemyndigheten ble således ikke bare frarådet, men også nektet å anke saken. Som Solbraa og Beheim Karlsens familie sitter man også som leser igjen med en følelse av å være prisgitt et institusjonalisert og dypt urettferdig bukken-til-havresekken-system. «Forstå det den som kan,» skriver Kari Beheim Karlsen et sted. «Feigheit, unnfallenheit, likegyldigheit ? er alt det er,» skriver hun også. Forfatterens rolige, rettferdige harme har vakt oppsikt. Mellom rundene i rettssalen skrev hun brev, blant annet til medlemmene av Stortingets justiskomité, med oppfordring om å vurdere den rettslige beskyttelsen av ofrene, de fornærmede, og spesielt i tilfeller der disse er døde. Kari Beheim Karlsen opplevde selv at hele rettssystemet satte alt inn på å beskytte gjerningsmennene mot «justismord». Hennes egen sønn, død som følge av de selvsamme unge mennenes overgrep, kanskje til og med regelrette mord, var hun alene om å forsøke å beskytte. Selv et så enkelt krav som en bistandsadvokat, måtte hun kjempe gjennom. Sakte, men sikkert er imidlertid hennes kamp nå i ferd med å gi resultater. Senest i forrige uke uttalte justisminister Odd Einar Dørum at ofrenes rettsbeskyttelse er for dårlig og at han akter å gjøre noe med dette.DødenArve ? sonen min er ført i et beundringsverdig nøkternt, saklig språk. Både som mor og rettsrefser skriver Kari Beheim Karlsen engasjert og følelsesladet, men aldri sentimentalt. Bokens første del forteller om Arves oppvekst, fra han kom til Norge som adoptivbarn fra India i oktober 1981 og fram til like før han døde, våren 1999, bare 17 og et halvt år gammel. I andre del forteller Kari Beheim Karlsen om dagene like før og etter Arves død, mens hun i den tredje, den lengste, redegjør for hele rettssaken, presset fra mediene, parallellene til Holmlia-drapet og alt som foregikk i den forbindelse. Innimellom får vi også innblikk i hvordan hun og mannen Lars, midt i sin egen sorg, har strevd med å beskytte og gi omsorg og kjærlighet også til Arves to yngre søsken Sandhya og Ole Bernt. For midt i sjokket over en sønns og brors brutale død, går alle andres liv like ufortrødent videre. Det er skolegang og fritidsaktiviteter, fødselsdager og andre begivenheter som markerer at tiden går. Og hvor smertefullt det enn kan synes at ikke hele verden tar del i ens egen sorg, er det også godt, tross alt, at man på alle disse små og store måtene får hjelp, så å si, til å leve videre. Dette viser Kari Beheim Karlsen stor forståelse for ? det er i det hele tatt en svært forsonet og forsonlig bok hun har skrevet ? og mellom avsnittene av kritikk, ikke minst av hele rettsapparatet, får hun også med hvor mye det har betydd for hele familien at så mange, både kjente og ukjente, har støttet dem. Hele boken igjennom er likevel sorgen den altoverskyggende følelsen. For i tillegg til at det jo er nesten uutholdelig trist å miste noen man er så glad i, oppleves det at barn dør før sine foreldre også som naturstridig og fundamentalt galt, og dermed også på et eller annet grunnleggende vis som uforståelig.LærdommenSom en uhyggelig understrøm i boken går også den allmenne fornektelse man står overfor, kanskje spesielt i små og tett integrerte samfunn som dem Arves liv og død utspilte seg i, når noe så traumatisk som et åpenbart rasistisk framprovosert dødsfall skjer. Dette ? at det finnes svikere, samfunnsfiender, brodne kar eller brunt grums, kall dem hva du vil, i alle leire ? er en lekse hele Norge burde ha lært allerede under krigen. Idéen om enhet, likhet og intern solidaritet, nasjonalt så vel som lokalt, var og er imidlertid så sterk at ethvert hint om at virkeligheten kanskje ikke er like harmonisk, idyllisk og snill, møtes med akutt og absolutt fornektelse. Mønsteret gjentar seg hver gang et lite sted rammes av en stor tragedie. «Vi er ikke sånn,» lyder omkvedet. Så også i Sogndal, Hafslo, Naustdal, Luster, Kaupanger og andre byer og tettsteder som ble berørt av denne tragedien. Der var det også mange som fra først til sist, også i vitneboksen, nektet å innse at, «jo, sånn er vi også».På godt og vondt er det tydelig at Kari Beheim Karlsen opplever at hun har lært mye. Tidlig i boken bebreider hun seg selv sin egen naivitet, blant annet for å ha hatt tillit til at en anmeldelse automatisk leder til full etterforskning og deretter rettsforfølgelse av de skyldige, som sønnen hennes til og med hadde navngitt. Slik peker hun også, rolig, men konsekvent, på den store diskrepansen mellom allmennhetens intuitive rettsfølelse og politiets, domstolenes og hele rettsapparatets faktiske justis. Hvorfor er det slik, spør hun, at siktede og siktedes vitner har rett til ikke å forklare seg, mens fornærmede ikke har denne retten? Hvorfor er det også slik at det var opp til henne selv og bistandsadvokaten å sørge for at alt relevant bevismateriale kom med? Det er slike og en rekke andre beslektede spørsmål Kari Beheim Karlsen nå er i ferd med å vinne gehør for. Derfra til å slutte at hennes sønn Arve ikke døde forgjeves, er å gå for langt. Ett dødsfall som følge av rasisme er naturligvis ett for mye. Ingenting bør koste et helt liv. At det likevel kan komme noe konstruktivt ut av denne tragedien, er Kari Beheim Karlsens kamp det sterkeste og beste eksempelet på. Niels Jacob Harbitz

Kari Beheim Karlsen
Arve ? sonen minGyldendal, 2002
Now those memories come back to haunt meThey haunt me like a curseIs a dream a lie if it don?t come trueOr is it something worse,that sends me Down to the riverthough I know the river is dry ?Sogndalselva var alt annet enn tørr. Tvert i mot gikk den hvit og vill i vårflommen. Som en fryktelig ironi var nettopp Bruce Springsteens «The River», som linjene over er hentet fra, en av Arve Beheim Karlsens yndlingslåter. I begravelsen i Hafslo kirke den 4. mai 1999 ble den spilt både som innledning og avslutning. Ti dager før, natt til 24. april endte Beheim Karlsens liv, ved drukning, i følge obduksjonsrapporten, nettopp i Sogndalselva. Drukning, står det. Den hele og fulle sannhet, som domstolene alltid bedyrer at de søker, er imidlertid en annen. For i overdreven korrekthet kan både jus og medisin, ved nettopp i egne øyne å fortelle sannheten, også skjule atskillig mer relevante og vesentlige sannheter. Til historien om Beheim Karlsens altfor tidlige død hører det nemlig med at han ble jaget i elven av to jevnaldrende ungdommer som var ute den kvelden for å «ta negeren».Det hadde de vært flere ganger før også. I månedene forut for drapet var Beheim Karlsen blitt truet, trakassert og regelrett banket opp og også mobbet ut av Øyrane videregåande skule, alt av de samme som nå er dømt for å ha forvoldt hans død. «Drep ham, drep den lille negeren,» skal vitner ha hørt dem rope, mens de løp, på vei fra rutebilstasjonen til broen, og under den, der Arve altså skal ha «falt» i elven. Likevel, rasisme var det ikke.
DommenStraffelovens paragraf 135 a; den såkalte rasismeparagrafen, ble først etter over ett års intenst press, ikke minst fra Beheim Karlsens mor, Kari, og familiens bistandsadvokat, nå avdøde Gunnar Solbraa, trukket inn i saken. Inntil da hadde nesten alle andre involverte, fra forsvarets vitner til representanter for offentlige myndigheter, strittet i mot å vedgå at dette i det hele tatt hadde noe med rasisme å gjøre. I ettertid synes det klart at politiet ikke tok Beheim Karlsens anmeldelse av overfallet han ble utsatt for i Førde i januar 1999 alvorlig nok. Ei heller finnes det noen unnskyldning for rektor på Øyrane som løy om årsaken til at Beheim Karlsen etter bare et par måneder valgte å slutte på skolen. «Generelt grunnlag,» bedyret rektor. «Mobbing,» hadde Beheim Karlsen selv oppgitt. I den 29 sider lange dommen fant Gulating lagmannsrett det riktignok godtgjort at overgrepene Beheim Karlsen var blitt utsatt for hadde sammenheng med hans hudfarge og at de således var rasistisk motiverte. Rasismeparagrafen ble likevel ikke lagt til grunn for straffeutmålingen. De to tiltalte ble dømt til henholdsvis ett og tre års fengsel. Samtidig ble påtalemyndighetens anke avvist, også det av lagmannsretten, som mente at anken ikke ville føre fram. Påtalemyndigheten ble således ikke bare frarådet, men også nektet å anke saken. Som Solbraa og Beheim Karlsens familie sitter man også som leser igjen med en følelse av å være prisgitt et institusjonalisert og dypt urettferdig bukken-til-havresekken-system. «Forstå det den som kan,» skriver Kari Beheim Karlsen et sted. «Feigheit, unnfallenheit, likegyldigheit ? er alt det er,» skriver hun også. Forfatterens rolige, rettferdige harme har vakt oppsikt. Mellom rundene i rettssalen skrev hun brev, blant annet til medlemmene av Stortingets justiskomité, med oppfordring om å vurdere den rettslige beskyttelsen av ofrene, de fornærmede, og spesielt i tilfeller der disse er døde. Kari Beheim Karlsen opplevde selv at hele rettssystemet satte alt inn på å beskytte gjerningsmennene mot «justismord». Hennes egen sønn, død som følge av de selvsamme unge mennenes overgrep, kanskje til og med regelrette mord, var hun alene om å forsøke å beskytte. Selv et så enkelt krav som en bistandsadvokat, måtte hun kjempe gjennom. Sakte, men sikkert er imidlertid hennes kamp nå i ferd med å gi resultater. Senest i forrige uke uttalte justisminister Odd Einar Dørum at ofrenes rettsbeskyttelse er for dårlig og at han akter å gjøre noe med dette.
DødenArve ? sonen min er ført i et beundringsverdig nøkternt, saklig språk. Både som mor og rettsrefser skriver Kari Beheim Karlsen engasjert og følelsesladet, men aldri sentimentalt. Bokens første del forteller om Arves oppvekst, fra han kom til Norge som adoptivbarn fra India i oktober 1981 og fram til like før han døde, våren 1999, bare 17 og et halvt år gammel. I andre del forteller Kari Beheim Karlsen om dagene like før og etter Arves død, mens hun i den tredje, den lengste, redegjør for hele rettssaken, presset fra mediene, parallellene til Holmlia-drapet og alt som foregikk i den forbindelse. Innimellom får vi også innblikk i hvordan hun og mannen Lars, midt i sin egen sorg, har strevd med å beskytte og gi omsorg og kjærlighet også til Arves to yngre søsken Sandhya og Ole Bernt. For midt i sjokket over en sønns og brors brutale død, går alle andres liv like ufortrødent videre. Det er skolegang og fritidsaktiviteter, fødselsdager og andre begivenheter som markerer at tiden går. Og hvor smertefullt det enn kan synes at ikke hele verden tar del i ens egen sorg, er det også godt, tross alt, at man på alle disse små og store måtene får hjelp, så å si, til å leve videre. Dette viser Kari Beheim Karlsen stor forståelse for ? det er i det hele tatt en svært forsonet og forsonlig bok hun har skrevet ? og mellom avsnittene av kritikk, ikke minst av hele rettsapparatet, får hun også med hvor mye det har betydd for hele familien at så mange, både kjente og ukjente, har støttet dem. Hele boken igjennom er likevel sorgen den altoverskyggende følelsen. For i tillegg til at det jo er nesten uutholdelig trist å miste noen man er så glad i, oppleves det at barn dør før sine foreldre også som naturstridig og fundamentalt galt, og dermed også på et eller annet grunnleggende vis som uforståelig.
LærdommenSom en uhyggelig understrøm i boken går også den allmenne fornektelse man står overfor, kanskje spesielt i små og tett integrerte samfunn som dem Arves liv og død utspilte seg i, når noe så traumatisk som et åpenbart rasistisk framprovosert dødsfall skjer. Dette ? at det finnes svikere, samfunnsfiender, brodne kar eller brunt grums, kall dem hva du vil, i alle leire ? er en lekse hele Norge burde ha lært allerede under krigen. Idéen om enhet, likhet og intern solidaritet, nasjonalt så vel som lokalt, var og er imidlertid så sterk at ethvert hint om at virkeligheten kanskje ikke er like harmonisk, idyllisk og snill, møtes med akutt og absolutt fornektelse. Mønsteret gjentar seg hver gang et lite sted rammes av en stor tragedie. «Vi er ikke sånn,» lyder omkvedet. Så også i Sogndal, Hafslo, Naustdal, Luster, Kaupanger og andre byer og tettsteder som ble berørt av denne tragedien. Der var det også mange som fra først til sist, også i vitneboksen, nektet å innse at, «jo, sånn er vi også».På godt og vondt er det tydelig at Kari Beheim Karlsen opplever at hun har lært mye. Tidlig i boken bebreider hun seg selv sin egen naivitet, blant annet for å ha hatt tillit til at en anmeldelse automatisk leder til full etterforskning og deretter rettsforfølgelse av de skyldige, som sønnen hennes til og med hadde navngitt. Slik peker hun også, rolig, men konsekvent, på den store diskrepansen mellom allmennhetens intuitive rettsfølelse og politiets, domstolenes og hele rettsapparatets faktiske justis. Hvorfor er det slik, spør hun, at siktede og siktedes vitner har rett til ikke å forklare seg, mens fornærmede ikke har denne retten? Hvorfor er det også slik at det var opp til henne selv og bistandsadvokaten å sørge for at alt relevant bevismateriale kom med? Det er slike og en rekke andre beslektede spørsmål Kari Beheim Karlsen nå er i ferd med å vinne gehør for. Derfra til å slutte at hennes sønn Arve ikke døde forgjeves, er å gå for langt. Ett dødsfall som følge av rasisme er naturligvis ett for mye. Ingenting bør koste et helt liv. At det likevel kan komme noe konstruktivt ut av denne tragedien, er Kari Beheim Karlsens kamp det sterkeste og beste eksempelet på.
Niels Jacob Harbitz

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.32
Fredag 20. oktober 2017
Skuespillere opp­lever mer enn dobbelt så mye seksuell trakassering på jobb som andre arbeidstakere. Men ingen av de største teatrene i Norge satte i gang tiltak etter at tallene ble kjent i 2010.
Torsdag 19. oktober 2017
Fire av de sju arkitektgruppene som deltok i konkurransen om å tegne nytt regjeringskvartal har klaget på Statsbygg. De mener gruppen som vant anbudet fikk vinneroppskriften allerede i 2015.
Onsdag 18. oktober 2017
Flere norske film­arbeidere går nå ut på sosiale medier og forteller om seksuell trakassering på jobb. – Det er så lett å le det bort, sier skuespiller Renate Reinsve.
Tirsdag 17. oktober 2017
Mens den ene søndagsavisa etter den andre er blitt lagt ned, har Bergens­avisen gitt søndagsavisa et nytt liv i digitalt format. Dermed har avisa også blitt årets pressestøttevinner.
Mandag 16. oktober 2017
– All skriveteknikk handlar om å få lesaren til å sjå verda, seier Finn Iunker. Han er ute med boka «Stemmer fra Israel».
Lørdag 14. oktober 2017
I regjeringens budsjettforslag får ikke kunstnerorganisasjonene oppnevne komiteene som deler ut kunstner­stipend. – Krakelering av makts­predningen, mener Hilde Tørdal i Norske billedkunstnere.
Fredag 13. oktober 2017
Regjeringen vil kutte hardt i presse­støtten til de største mottakerne, som Dagsavisen, Vårt Land og Klassekampen. Men KrF i sin nye vippeposisjon på Stortinget kan sette foten ned.
Torsdag 12. oktober 2017
Even Tømte mistet jobben etter fire år som «fastlanser» i Bistandsaktuelt. – Vi ble stadig minnet på at vi var annenrangs medlemmer av redaksjonen, sier Tømte.
Onsdag 11. oktober 2017
Det er to år til Norge skal være hovedland under Frankfurt-messa, men norske agenter merker allerede «Frankfurt-effekten». – Det gir oss et momentum, sier Gina Winje.
Tirsdag 10. oktober 2017
Bistandsaktuelt tilbyr frilansjournalister fast kontrakt på 1200 timer i året, med krav om å gå i turnusarbeid og delta på redaksjonsmøter. Norsk Journalistlag er kritisk til avtalen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk