Trodde du at Norge sitter med kontrollen over FNs sanksjonskomite for Irak? Da må du ifølge James Paul tro om igjen. For selv om Norge siden inngangen av 2001 har sittet med den formelle makten representert ved komiteens leder, den norske FN-ambassadøren Ole Peter Kolby, ligger makten et helt annet sted.

- Norge spiller ingen rolle i reformeringen av sanksjonene, de har ingen stemme i den grunnleggende utviklingen av dem. Dette styres gjennom hemmelige forhandlinger blant de permanente medlemmene, sier Paul til Klassekampen.

Han vet hva han snakker om. Som direktør for Global Policy Forum, som koordinerer en rekke ideelle institusjoners arbeid overfor FN-systemet, er James Paul i jevnlig kontakt med embetsmennene i FN.

Ble presset

Paul er lite fornøyd med Norges rolle.

- Norge har ikke inntatt en så kritisk rolle og uavhengig holdning som vi hadde håpet, sier Paul.

James Paul hevder overfor Klassekampen at det norske utenriksdepartementet kom til den nye jobben i FNs sikkerhetsråd med en rekke politiske notater med forslag til reformer av sanksjonene. Etter press fra USA skal disse ifølge Paul ha blitt trukket tilbake.

- Når jeg i dag spør Kolby om å få innsyn i disse får jeg et nei som svar, forteller Paul. Grunnen er at notatene er hemmelige.

Da Norge fikk rollen med å lede FNs sanksjonskomite for Irak skal det ha skjedd etter forslag fra USA, som ønsket noen som kunne fortsette den harde linjen overfor Irak.

Kalt hjem

Slikt press fra USA er ifølge Paul vanlig kost når det gjelder sanksjonskomiteen. Et hardt press legges på alle som enten vil ha sanksjonene opphevet eller fundamentalt endret.

- Enkelte embetsmenn blir kalt hjem av sin utenriksminister etter press fra USA, hevder Paul. Dette skal blant annet ha skjedd med en ambassadør fra Brasil i 1999. Den kritiske ambassadøren ble erstattet med en som var langt mindre kritisk.

Slik press gjelder ikke bare i sanksjonskomiteen, hvilket lederen for FNs hjelpearbeid i Irak, Hans von Sponeck, har fått oppleve.

Etter at Sponeck i 2000 kritiserte sanksjonene for å være «en sann humanitær tragedie» og krevde dem hevet, ble han forlangt fjernet av USA og Storbritannia. Hans forgjenger Dennis Halliday hadde året før trukket seg fra vervet i protest mot sanksjonene.

Hemmelige møter

Manglende innflytelse over sanksjonene gjelder ikke bare Norge, det gjelder ifølge Paul alle de ti valgte medlemmene av sikkerhetsrådet.

- De fleste diskusjonene om sanksjonene har funnet sted i hemmelige møter mellom de fem faste medlemmene, de ti valgte medlemmene er satt til side, sier Paul.

Denne kritikken kommer også fram i en fersk rapport fra Global Policy Forum i samarbeid med en rekke organisasjoner, deriblant Redd Barna i Storbritannia.

Noen ganger er heller ikke alle de fem faste medlemmene til stede under de hemmelige forhandlingene.

Paul viser til resolusjon 1409 som trådte i kraft i mai. Ifølge flere kilder hadde USA gått utenom sanksjonskomiteen og forhandlet alene med Russland i flere måneder. Forhandlingene endte i en ferdig pakke som ble forelagt sanksjonskomiteen, som ikke hadde annet valg enn å stemme for den eller ikke.

Ifølge en artikkel fra Financial Times i mai skal Washington ha lovt Moskva at de ville godkjenne russiske kontrakter med Irak for 750 millioner dollar dersom de støttet USA.

Usynlig diplomati

Dette er ikke første gang USA blir kritisert for å styre sanksjonspolitikken gjennom hemmelige møter. Under et åpent møte i FNs sikkerhetsråd i november 1999 uttalte daværende leder av sanksjonskomiteen, nederlandske Peter van Walsum, følgende:

«De valgte medlemmene av sikkerhetsrådet er ikke fornøyd med bare å sitte og vente på at det kommer en hvit røyksky fra de fem permanente medlemmene, eller de fem nedarvede medlemmene som mange har begynt å kalle dem».

Walsums karakteristikk er ifølge Paul også gyldig for situasjonen i dag.

- Dette styres av USA og Storbritannia mens resten er med på det usynlige diplomatiet uten at de liker det. Det er en dynamikk der andre land i komiteen er mer eller mindre misfornøyd med sanksjonene uten at de kan gjøre noe med det. De kunne selvsagt ha gjort mer hadde de vært mer modige, men de er for redde for å ta en kamp med USA, sier Paul. Også Norge kunne ha spilt en annen rolle, mener han.

- Som leder av komiteen har Norge et enormt ansvar, sier Paul.

Trodde du at Norge sitter med kontrollen over FNs sanksjonskomite for Irak? Da må du ifølge James Paul tro om igjen. For selv om Norge siden inngangen av 2001 har sittet med den formelle makten representert ved komiteens leder, den norske FN-ambassadøren Ole Peter Kolby, ligger makten et helt annet sted.

- Norge spiller ingen rolle i reformeringen av sanksjonene, de har ingen stemme i den grunnleggende utviklingen av dem. Dette styres gjennom hemmelige forhandlinger blant de permanente medlemmene, sier Paul til Klassekampen.

Han vet hva han snakker om. Som direktør for Global Policy Forum, som koordinerer en rekke ideelle institusjoners arbeid overfor FN-systemet, er James Paul i jevnlig kontakt med embetsmennene i FN.

Ble presset
Paul er lite fornøyd med Norges rolle.

- Norge har ikke inntatt en så kritisk rolle og uavhengig holdning som vi hadde håpet, sier Paul.

James Paul hevder overfor Klassekampen at det norske utenriksdepartementet kom til den nye jobben i FNs sikkerhetsråd med en rekke politiske notater med forslag til reformer av sanksjonene. Etter press fra USA skal disse ifølge Paul ha blitt trukket tilbake.

- Når jeg i dag spør Kolby om å få innsyn i disse får jeg et nei som svar, forteller Paul. Grunnen er at notatene er hemmelige.

Da Norge fikk rollen med å lede FNs sanksjonskomite for Irak skal det ha skjedd etter forslag fra USA, som ønsket noen som kunne fortsette den harde linjen overfor Irak.

Kalt hjem
Slikt press fra USA er ifølge Paul vanlig kost når det gjelder sanksjonskomiteen. Et hardt press legges på alle som enten vil ha sanksjonene opphevet eller fundamentalt endret.

- Enkelte embetsmenn blir kalt hjem av sin utenriksminister etter press fra USA, hevder Paul. Dette skal blant annet ha skjedd med en ambassadør fra Brasil i 1999. Den kritiske ambassadøren ble erstattet med en som var langt mindre kritisk.

Slik press gjelder ikke bare i sanksjonskomiteen, hvilket lederen for FNs hjelpearbeid i Irak, Hans von Sponeck, har fått oppleve.

Etter at Sponeck i 2000 kritiserte sanksjonene for å være «en sann humanitær tragedie» og krevde dem hevet, ble han forlangt fjernet av USA og Storbritannia. Hans forgjenger Dennis Halliday hadde året før trukket seg fra vervet i protest mot sanksjonene.

Hemmelige møter
Manglende innflytelse over sanksjonene gjelder ikke bare Norge, det gjelder ifølge Paul alle de ti valgte medlemmene av sikkerhetsrådet.

- De fleste diskusjonene om sanksjonene har funnet sted i hemmelige møter mellom de fem faste medlemmene, de ti valgte medlemmene er satt til side, sier Paul.

Denne kritikken kommer også fram i en fersk rapport fra Global Policy Forum i samarbeid med en rekke organisasjoner, deriblant Redd Barna i Storbritannia.

Noen ganger er heller ikke alle de fem faste medlemmene til stede under de hemmelige forhandlingene.

Paul viser til resolusjon 1409 som trådte i kraft i mai. Ifølge flere kilder hadde USA gått utenom sanksjonskomiteen og forhandlet alene med Russland i flere måneder. Forhandlingene endte i en ferdig pakke som ble forelagt sanksjonskomiteen, som ikke hadde annet valg enn å stemme for den eller ikke.

Ifølge en artikkel fra Financial Times i mai skal Washington ha lovt Moskva at de ville godkjenne russiske kontrakter med Irak for 750 millioner dollar dersom de støttet USA.

Usynlig diplomati
Dette er ikke første gang USA blir kritisert for å styre sanksjonspolitikken gjennom hemmelige møter. Under et åpent møte i FNs sikkerhetsråd i november 1999 uttalte daværende leder av sanksjonskomiteen, nederlandske Peter van Walsum, følgende:

«De valgte medlemmene av sikkerhetsrådet er ikke fornøyd med bare å sitte og vente på at det kommer en hvit røyksky fra de fem permanente medlemmene, eller de fem nedarvede medlemmene som mange har begynt å kalle dem».

Walsums karakteristikk er ifølge Paul også gyldig for situasjonen i dag.

- Dette styres av USA og Storbritannia mens resten er med på det usynlige diplomatiet uten at de liker det. Det er en dynamikk der andre land i komiteen er mer eller mindre misfornøyd med sanksjonene uten at de kan gjøre noe med det. De kunne selvsagt ha gjort mer hadde de vært mer modige, men de er for redde for å ta en kamp med USA, sier Paul. Også Norge kunne ha spilt en annen rolle, mener han.

- Som leder av komiteen har Norge et enormt ansvar, sier Paul.