Hvorfor er det så mye bråk i den norske skolen? Og hvorfor må elevene lære så lite, spør Jon Hustad (34) i den nye debattboka «Skolen som forsvann». Det utvidete essayet vil definitivt vekke debatt.

Jon Hustad, som for tiden arbeider som kulturjournalist i Klassekampen, tar utgangspunkt i det faktum at Norge er blant de landene som bruker mest penger på skolen, samtidig som vi har de mest uregjerlige elevene og stort sett oppnår middelmådige eller dårlige faglige resultater.

- Det verste er at det nesten er 100 prosent enighet om skolepolitikken i Norge. Kommer man med kritikk framstår man som en barbar og reaksjonær dustemikkel, sier Hustad, som selv en periode arbeidet som lektor. Da opplevde han hvor store endringer som har skjedd bare siden han selv gikk på skolen.

- Skolen er blitt byråkratisert med mange urolige elever. Basiskunnskapene er nedprioritert og det er lite sammenhengende læring, sier Hustad. Han mener mye av endringene startet på 1970-tallet, men prosessen ble forsinket fordi hovedtyngden av lærerne holdt igjen i forhold til den «progressive» pedagogikken.

Bråkmakerne

- Menneskesynet i den «progressive pedagogikken» går ut på at barna er svake og sårbare, og at folkeopplysningsskolen med sin vektlegging av hardt arbeid, disiplin og lærerautoritet er skadelig. Krav kan virke traumatiserende. Man ser dette grunnsynet tydelig formulert i seksårsreformen som kom i 1997. Stortinget aksepterte da i samlet flokk denne forutsetningen, sier Hustad.

- Vil du ha bråkmakerne ut av klassen?

- Vi har bråk i skolen fordi vi aksepterer bråk. Av 36 industriland lå Norge i en undersøkelse på 35. plass når det gjelder uro i skolen. Det er meningsløst at de som sliter mest, skal tvinges til å gå gjennom ungdomsskolen. I Norge er det bare 500 med atferdsvansker som har tilbud om alternativ skole, det er ekstremt lavt i verdensmålestokk. Det er dette valget, om de skal ut av den vanlige skolen eller ikke, vi ikke vil ta. Tas de ut av skolen står de i fare for å bli stigmatisert, forblir de i klassene ødelegger de alle muligheter for å skape et fornuftig læringsmiljø. Jeg har selv vært i klasser der det har vært fem voksne, én lærer og fire som har vært der for å passe på urolige elever med atferdsproblemer, sier Hustad.

Uten tavler

- Mange skoler har avviklet klasserommene, skrudd ned tavlene og fjernet pulter og faste plasser. En kan tenke seg hva dette gjør med et barn som har fått lite eller ingen struktur hjemme. Den elevstyrte skolehverdagen med utstrakt bruk av prosjektarbeid går ikke ut over borgerskapets barn. De har med seg arbeidsdisiplin i bagasjen hjemmefra. De som rammes er arbeiderklassens og klientenes barn. Barna til de svakeste blir gående på «sjølvstyre».

- Du er for å gjenopprette skillet mellom yrkesfag og gymnas. Hva da med drømmen om at arbeiderklassens barn skal få høyere utdanning?

- Det var høyere sosial mobilitet med den gamle gymnasmodellen. Den nåværende modellen sementerer klasseskiller og forskjeller mellom kjønnene, samtidig som den reduserer kunnskapsbasen for samfunnet som helhet.

Hustad forteller at i Oslo i år har 3,5 prosent søkt byggfag på videregående, mens 13,5 prosent har søkt til estetiske fag som dans, drama, design, form og farge.

- Vi kaster blår i øynene på de unge. Vi narrer unge mennesker til å tro at de har en framtid innen sektorer de på ingen måte har evner eller forutsetninger for å arbeide i. 13 prosent av Oslo-ungdommen kan ikke regne med å bli dansere, skuespillere eller grafiske designere, slår Hustad fast.

Stol på lærerne!

- Gudmund Hernes hadde valget mellom to strategier, og valgte den gale. I hans periode fikk lektorene sin største reallønnsnedgang noen gang. Som et svar på at standarden var blitt dårligere innførte han et byråkratisk jernbur. Han mente lærerne var så inkompetente at de måtte voktes. I stedet for denne strategien, reallønnsnedgang og byråkratisering, kunne han valgt å gjenreise læreren som autoritets- og rollemodell.

Hustad mener utviklingen i dagens skole spiller ballen rett i hendene på nyliberalistene.

- Stadig flere foreldre vil søke private løsninger, stadig mer av det som før var et samfunnsansvar, vil bli privatisert. Men det var pedagogene og Arbeiderpartiet som la bomben under arken, sier Jon Hustad.

Hvorfor er det så mye bråk i den norske skolen? Og hvorfor må elevene lære så lite, spør Jon Hustad (34) i den nye debattboka «Skolen som forsvann». Det utvidete essayet vil definitivt vekke debatt.

Jon Hustad, som for tiden arbeider som kulturjournalist i Klassekampen, tar utgangspunkt i det faktum at Norge er blant de landene som bruker mest penger på skolen, samtidig som vi har de mest uregjerlige elevene og stort sett oppnår middelmådige eller dårlige faglige resultater.

- Det verste er at det nesten er 100 prosent enighet om skolepolitikken i Norge. Kommer man med kritikk framstår man som en barbar og reaksjonær dustemikkel, sier Hustad, som selv en periode arbeidet som lektor. Da opplevde han hvor store endringer som har skjedd bare siden han selv gikk på skolen.

- Skolen er blitt byråkratisert med mange urolige elever. Basiskunnskapene er nedprioritert og det er lite sammenhengende læring, sier Hustad. Han mener mye av endringene startet på 1970-tallet, men prosessen ble forsinket fordi hovedtyngden av lærerne holdt igjen i forhold til den «progressive» pedagogikken.

Bråkmakerne
- Hva er feil med den «progressive pedagogikken?

- Menneskesynet i den «progressive pedagogikken» går ut på at barna er svake og sårbare, og at folkeopplysningsskolen med sin vektlegging av hardt arbeid, disiplin og lærerautoritet er skadelig. Krav kan virke traumatiserende. Man ser dette grunnsynet tydelig formulert i seksårsreformen som kom i 1997. Stortinget aksepterte da i samlet flokk denne forutsetningen, sier Hustad.

- Vil du ha bråkmakerne ut av klassen?

- Vi har bråk i skolen fordi vi aksepterer bråk. Av 36 industriland lå Norge i en undersøkelse på 35. plass når det gjelder uro i skolen. Det er meningsløst at de som sliter mest, skal tvinges til å gå gjennom ungdomsskolen. I Norge er det bare 500 med atferdsvansker som har tilbud om alternativ skole, det er ekstremt lavt i verdensmålestokk. Det er dette valget, om de skal ut av den vanlige skolen eller ikke, vi ikke vil ta. Tas de ut av skolen står de i fare for å bli stigmatisert, forblir de i klassene ødelegger de alle muligheter for å skape et fornuftig læringsmiljø. Jeg har selv vært i klasser der det har vært fem voksne, én lærer og fire som har vært der for å passe på urolige elever med atferdsproblemer, sier Hustad.

Uten tavler
Jon Hustad er spesielt opptatt av det store omfanget av gruppe- og prosjektarbeid i skolen.

- Mange skoler har avviklet klasserommene, skrudd ned tavlene og fjernet pulter og faste plasser. En kan tenke seg hva dette gjør med et barn som har fått lite eller ingen struktur hjemme. Den elevstyrte skolehverdagen med utstrakt bruk av prosjektarbeid går ikke ut over borgerskapets barn. De har med seg arbeidsdisiplin i bagasjen hjemmefra. De som rammes er arbeiderklassens og klientenes barn. Barna til de svakeste blir gående på «sjølvstyre».

- Du er for å gjenopprette skillet mellom yrkesfag og gymnas. Hva da med drømmen om at arbeiderklassens barn skal få høyere utdanning?

- Det var høyere sosial mobilitet med den gamle gymnasmodellen. Den nåværende modellen sementerer klasseskiller og forskjeller mellom kjønnene, samtidig som den reduserer kunnskapsbasen for samfunnet som helhet.

Hustad forteller at i Oslo i år har 3,5 prosent søkt byggfag på videregående, mens 13,5 prosent har søkt til estetiske fag som dans, drama, design, form og farge.

- Vi kaster blår i øynene på de unge. Vi narrer unge mennesker til å tro at de har en framtid innen sektorer de på ingen måte har evner eller forutsetninger for å arbeide i. 13 prosent av Oslo-ungdommen kan ikke regne med å bli dansere, skuespillere eller grafiske designere, slår Hustad fast.

Stol på lærerne!
- En hovedperson i boka er Gudmund Hernes, som sto i spissen for skolereformene på 1990-tallet. Men begynte ikke endringene i skolen lenge før ham?

- Gudmund Hernes hadde valget mellom to strategier, og valgte den gale. I hans periode fikk lektorene sin største reallønnsnedgang noen gang. Som et svar på at standarden var blitt dårligere innførte han et byråkratisk jernbur. Han mente lærerne var så inkompetente at de måtte voktes. I stedet for denne strategien, reallønnsnedgang og byråkratisering, kunne han valgt å gjenreise læreren som autoritets- og rollemodell.

Hustad mener utviklingen i dagens skole spiller ballen rett i hendene på nyliberalistene.

- Stadig flere foreldre vil søke private løsninger, stadig mer av det som før var et samfunnsansvar, vil bli privatisert. Men det var pedagogene og Arbeiderpartiet som la bomben under arken, sier Jon Hustad.