Regjeringen la 1. juli fram sin handlingsplan mot rasisme og diskriminering for 2002 til 2006. La det være sagt med én gang: Planen inneholder mye fornuftig, ja klokt. Det problematiske er ikke hva som står i planen, men hva som ikke står der.For å ta det positive først. Den generelle innledningen er skrevet av kompetente folk, som er på høyden med mye moderne tenking i feltet. Her pekes på at «rase» vitenskapelig sett er en fiktiv størrelse , men at forestillinger om «rase» likevel blir brukt som kriterium som diskriminerer. Det sies riktig at den åpne biologiske rasismen ikke er gangbar og har gått under jorda. Videre påpekes at diskriminering nå skjer gjennom forestillinger om «fremmed kultur», men at kulturene beskrives slik at de samme gruppene rammes. Det sies, også riktig, at rasisme kan finnes blant mange grupper, også i forholdet mellom innvandrede nasjonaliteter. Men det erkjennes at rasismen blir mye mer destruktiv når den bæres av dem som er i maktposisjon til å diskriminere ? at flertallets rasisme derfor får en annen virkning enn mindretallenes.TiltakVidere er det lagt fram en serie med tiltak, flere svært betimelige og fornuftige, på feltene arbeidsliv, offentlige tjenester, utdanning, politi, påtalemyndigheter og domstoler, overvåking og dokumentasjon av diskriminering, rasistisk propaganda på internett, lokalmiljøene, formelt rettsvern og dessuten blant annet diskriminering på utesteder. Eksempler blant flere gode forslag er å bedre ordningen med rett til å få prøvd sin realkompetanse, kravet om at minst én kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn skal innkalles til intervju ved statlige ansettelser og inndragning av skjenkeløyve til utesteder som diskriminerer. Planen omfatter både urbefolkningen (samene), de nasjonale mindretallene (kvener, skogfinner, romani, jøder og rom) og nye innvandringsminoriteter. Så lenge denne sammenstillingen ikke inviterer til å bygge ned rettigheter for noen, kan dette være ha mye for seg ? både fordi mindretall har noen likhetstrekk i kraft av å stå i en maktmessig underlegen stilling og fordi det kan åpne for allianser mellom mindretallene.Så til det som ikke står i planen. Det som ikke stårFor det første er noen felt ikke behandlet, trass i at det har vært store konflikter her de siste åra. Det gjelder for eksempel religion og retten til gudsdyrkelse; jamfør striden om bønnerop skal tillates fra moskeen i Åkebergveien i Oslo, adgang til halal mat for muslimer/ kjøtt fra dyr slaktet ved schächtning for jøder, og ikke minst kristendoms-, religions- og livssynfaget i skolen. Et annet, riktignok mer avgrenset felt, som kunne ha vært drøftet, er adgangen til sikkerhetsklarerte jobber for personer fra land der norsk politi mangler opplysninger. Endelig ? opplæring i norsk som andrespråk skal forbedres, men intet sies om undervisning i morsmål. For det andre er mange tiltak «billige». Noen er vesentlige symbolske, som å erklære en etat som «rasismefri sone». Noen er forbud, som en varslet lov mot etnisk diskriminering. Men det mangler klare sanksjoner, som når det sies at bestemmelser mot diskriminering skal inn i lovene om boligbygging, om borettslag, om husleie og eierseksjoner uten at det sies noe om oppfølging. Mange tiltak er kartlegginger av et spesielt felt. Det mangler stort sett en diskusjon omkring finansiering, og for mange tiltak finnes ikke tidsplaner. Her må det kreves inngående konkretiseringer.Mangel på kunnskap?For det tredje er det en «holdningsidealistisk» tendens i planen, en gjennomgående tro på at økt dokumentasjon og kunnskap blant flertallet skal endre diskriminerende holdninger. Så velment og riktig dette måtte være, springer tanken ut av en utilstrekkelig forståelse av hvorfor diskriminering skjer, nemlig at dette skyldes mangel på opplysning. Men den alvorlige diskrimineringen, som at folk kan søke hundrevis jobber, men stadig bli vraket, behøver overhodet ikke ha med kraftige fordommer å gjøre ? men kan skyldes at hver enkelt arbeidsgiver lar den lille usikkerheten slå ut ved ansettelser. Og når store grupper av norske arbeidsfolk, lavtlønte, pensjonister og unge menn slutter opp om et fremmedfiendtlig parti som Frp, er årsaka neppe mangel på allmenn opplysning om det uriktige ved å diskriminere. Grunnen ligger mer i at immigranter blir et symbol på det meste som er galt ? og svaret må være at andre partier klarer å føre fram en klassepolitikk som tar luven fra høyrepopulistene.For det fjerde, sist, men viktigst: Regjeringen fremmer en åpenbart velment plan mot diskiminering. Samtidig føres en politikk på de samfunnsmessig viktige feltene som slår beina under alle gode hensikter. Det gjelder arbeid, skole og boliger: Arbeid: I planen sies det at minst 60 prosent av registrerte arbeidsledige innvandrere skal ha jobb i løpet av 2002. Samtidig føres det i dag en politikk der arbeidsløsheten allerede øker bratt, der toneangivende økonomer anbefaler økt ledighet, og der det skal hentes inn ytterligere ufaglært arbeidskraft. Alle veit at allmen økt ledighet først og hardest rammer de gruppene der ledigheten er størst ? nettopp i mange innvandrernasjonaliteter. PrivatskolerSkole: Innen utdanning ønsker regjeringen blant annet flere med innvandrerbakgrunn inn i videregående og høyere utdanning. Skal det lykkes, må kvaliteten på skolen åpenbart økes. Men samtidig er bevilgningene så magre at foreldregrupper vil starte privatskoler, og vil bli invitert til dette av regjeringens forslag til ny lov på dette feltet. De velbergete «stikker av» inn i privatskolene, de øvrige, blant dem elevene med innvandrerbakgrunn, blir tilbake i en underernært allmennskole.Bolig: Grønland i Oslo er i dag et mangeetnisk lokalsamfunn, et lærested for å leve side om side. Grunnlaget er at området har hatt forholdsvis lave priser på boligene. Når operaen kommer i Bjørvika, vil reine markedsmekanismer skyve prisene opp i området ? og de med små inntekter, som mange innvandrere, vil skyves ut. De kjøpesterke som flytter inn, vil sikkert være enig i alle gode hensikter i regjeringens handlingsplan.Lærdommen er at idealisme, velvillig opplysning, å passe på at ingen bruker nedsettende ord og så videre, nok er nyttig, men har sine grenser. Skal diskriminering bekjempes, må kampen like mye, ja mer stå om materielle størrelser. Kanskje vil markedsmakt for mennesker i mindretallene være viktigere enn moralsk opprustning innad i flertallet?

Regjeringen la 1. juli fram sin handlingsplan mot rasisme og diskriminering for 2002 til 2006. La det være sagt med én gang: Planen inneholder mye fornuftig, ja klokt. Det problematiske er ikke hva som står i planen, men hva som ikke står der.

For å ta det positive først. Den generelle innledningen er skrevet av kompetente folk, som er på høyden med mye moderne tenking i feltet. Her pekes på at «rase» vitenskapelig sett er en fiktiv størrelse , men at forestillinger om «rase» likevel blir brukt som kriterium som diskriminerer.

Det sies riktig at den åpne biologiske rasismen ikke er gangbar og har gått under jorda. Videre påpekes at diskriminering nå skjer gjennom forestillinger om «fremmed kultur», men at kulturene beskrives slik at de samme gruppene rammes. Det sies, også riktig, at rasisme kan finnes blant mange grupper, også i forholdet mellom innvandrede nasjonaliteter. Men det erkjennes at rasismen blir mye mer destruktiv når den bæres av dem som er i maktposisjon til å diskriminere ? at flertallets rasisme derfor får en annen virkning enn mindretallenes. TiltakVidere er det lagt fram en serie med tiltak, flere svært betimelige og fornuftige, på feltene arbeidsliv, offentlige tjenester, utdanning, politi, påtalemyndigheter og domstoler, overvåking og dokumentasjon av diskriminering, rasistisk propaganda på internett, lokalmiljøene, formelt rettsvern og dessuten blant annet diskriminering på utesteder.

Eksempler blant flere gode forslag er å bedre ordningen med rett til å få prøvd sin realkompetanse, kravet om at minst én kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn skal innkalles til intervju ved statlige ansettelser og inndragning av skjenkeløyve til utesteder som diskriminerer.

Planen omfatter både urbefolkningen (samene), de nasjonale mindretallene (kvener, skogfinner, romani, jøder og rom) og nye innvandringsminoriteter.

Så lenge denne sammenstillingen ikke inviterer til å bygge ned rettigheter for noen, kan dette være ha mye for seg ? både fordi mindretall har noen likhetstrekk i kraft av å stå i en maktmessig underlegen stilling og fordi det kan åpne for allianser mellom mindretallene.

Så til det som ikke står i planen. Det som ikke stårFor det første er noen felt ikke behandlet, trass i at det har vært store konflikter her de siste åra. Det gjelder for eksempel religion og retten til gudsdyrkelse; jamfør striden om bønnerop skal tillates fra moskeen i Åkebergveien i Oslo, adgang til halal mat for muslimer/ kjøtt fra dyr slaktet ved schächtning for jøder, og ikke minst kristendoms-, religions- og livssynfaget i skolen.

Et annet, riktignok mer avgrenset felt, som kunne ha vært drøftet, er adgangen til sikkerhetsklarerte jobber for personer fra land der norsk politi mangler opplysninger. Endelig ? opplæring i norsk som andrespråk skal forbedres, men intet sies om undervisning i morsmål.

For det andre er mange tiltak «billige». Noen er vesentlige symbolske, som å erklære en etat som «rasismefri sone». Noen er forbud, som en varslet lov mot etnisk diskriminering. Men det mangler klare sanksjoner, som når det sies at bestemmelser mot diskriminering skal inn i lovene om boligbygging, om borettslag, om husleie og eierseksjoner uten at det sies noe om oppfølging.

Mange tiltak er kartlegginger av et spesielt felt. Det mangler stort sett en diskusjon omkring finansiering, og for mange tiltak finnes ikke tidsplaner. Her må det kreves inngående konkretiseringer. Mangel på kunnskap?For det tredje er det en «holdningsidealistisk» tendens i planen, en gjennomgående tro på at økt dokumentasjon og kunnskap blant flertallet skal endre diskriminerende holdninger. Så velment og riktig dette måtte være, springer tanken ut av en utilstrekkelig forståelse av hvorfor diskriminering skjer, nemlig at dette skyldes mangel på opplysning.

Men den alvorlige diskrimineringen, som at folk kan søke hundrevis jobber, men stadig bli vraket, behøver overhodet ikke ha med kraftige fordommer å gjøre ? men kan skyldes at hver enkelt arbeidsgiver lar den lille usikkerheten slå ut ved ansettelser. Og når store grupper av norske arbeidsfolk, lavtlønte, pensjonister og unge menn slutter opp om et fremmedfiendtlig parti som Frp, er årsaka neppe mangel på allmenn opplysning om det uriktige ved å diskriminere. Grunnen ligger mer i at immigranter blir et symbol på det meste som er galt ? og svaret må være at andre partier klarer å føre fram en klassepolitikk som tar luven fra høyrepopulistene.

For det fjerde, sist, men viktigst: Regjeringen fremmer en åpenbart velment plan mot diskiminering. Samtidig føres en politikk på de samfunnsmessig viktige feltene som slår beina under alle gode hensikter. Det gjelder arbeid, skole og boliger:

Arbeid: I planen sies det at minst 60 prosent av registrerte arbeidsledige innvandrere skal ha jobb i løpet av 2002. Samtidig føres det i dag en politikk der arbeidsløsheten allerede øker bratt, der toneangivende økonomer anbefaler økt ledighet, og der det skal hentes inn ytterligere ufaglært arbeidskraft. Alle veit at allmen økt ledighet først og hardest rammer de gruppene der ledigheten er størst ? nettopp i mange innvandrernasjonaliteter. PrivatskolerSkole: Innen utdanning ønsker regjeringen blant annet flere med innvandrerbakgrunn inn i videregående og høyere utdanning. Skal det lykkes, må kvaliteten på skolen åpenbart økes. Men samtidig er bevilgningene så magre at foreldregrupper vil starte privatskoler, og vil bli invitert til dette av regjeringens forslag til ny lov på dette feltet. De velbergete «stikker av» inn i privatskolene, de øvrige, blant dem elevene med innvandrerbakgrunn, blir tilbake i en underernært allmennskole.

Bolig: Grønland i Oslo er i dag et mangeetnisk lokalsamfunn, et lærested for å leve side om side. Grunnlaget er at området har hatt forholdsvis lave priser på boligene. Når operaen kommer i Bjørvika, vil reine markedsmekanismer skyve prisene opp i området ? og de med små inntekter, som mange innvandrere, vil skyves ut. De kjøpesterke som flytter inn, vil sikkert være enig i alle gode hensikter i regjeringens handlingsplan.

Lærdommen er at idealisme, velvillig opplysning, å passe på at ingen bruker nedsettende ord og så videre, nok er nyttig, men har sine grenser. Skal diskriminering bekjempes, må kampen like mye, ja mer stå om materielle størrelser. Kanskje vil markedsmakt for mennesker i mindretallene være viktigere enn moralsk opprustning innad i flertallet?