Reidar Almås er redaktør og medforfatter av firebindsverket Norges landbrukshistorie gjennom 6000 år, som lanseres på Samlaget i dag. Landbrukshistorie, -politikk og skisser for framtidas landbruk er hva bokverket konsentrerer seg om.

I et seminarinnlegg på Ås denne helgen kritiserte avtroppende nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Dag Fossen, jordbruksavtalene. Ifølge Nationen mener Fossen at jordbruksavtaler har ført til økte forskjeller i landbruket. Han er oppgitt over norsk landbrukspolitikk og trekker seg nå som tillitsvalgt i landbruket. I stedet for håpløse landbruksavtaler er det bedre å la markedet rå, lyder Fossens kraftsalve.

Kald krig

? Problemet med jordbruksavtalen er at store midler spyttes inn, men at lite når ut til bøndene. Jordbruksavtalen er for kostbar. I alle vestlige industriland får jordbruket massiv støtte. Resultatet er en konkurranse som kan minne om en kald krig landene imellom. Ingen kan kutte støtten så lenge ikke andre land gjør det, og aller minst Norge med det klimaet vi har. Uten grensevern og statlige overføringer vil ikke norsk jordbruk kunne eksistere. Jordbruksavtalen må justeres og effektiviseres, men ikke forkastes. Det regner jeg med at Fossen i bunn og grunn også mener. Hvis ikke kan han knapt kalles bonde, sier Almås som mener å gjenkjenne en Frp-retorikk i måten Fossen argumenterer på:

? Hva har Fossen egentlig bidratt til, hva radikalt nytt har han kommet med? Carl I. Hagen har argumentert for markedskreftene i landbruket i 15 år allerede. Sånn som situasjonen er nå, er Hagen den eneste politikeren med klare visjoner for jordbrukspolitikken; han vil avskaffe jordbruksavtalen.

Almås legger til at venstresida og Senterpartiet (Sp) her bør begynne å produsere egne løsninger i stedet for å føre oppholdende strid. Ved at Sp forsvarer foreldede løsninger blir partiet som burde være radikalt på området akterutseilt og konservativt, sier Almås.

? Hva slags endringer i jordbruksavtalen ser du for deg?

? I dag går det meste av støtten til masseproduksjon av standardvarer. Jeg ønsker meg en ny fordeling der flere midler må knyttes til såkalt multifunksjonelt landbruk, det vil si støtte til kulturlandskap, økologisk landbruk, gårdsforedling og variert produktmangfold. Dette vil kunne bidra til å holde næring og liv oppe i norske bygder nå når antallet masseproduserende bønder er sterkt nedadgående.

Mangler kampsaker

Almås peker på at Sp, Bondelaget og Norsk Bonde- og Småbrukarlag sliter med flere av de samme problemene. De mangler aktuelle kampsaker:

? Det er ikke fotfolket det står på, Sp kan for eksempel skilte med en stor medlemsmasse. Men både partiet og bondeorganisasjonene mangler saker å skrive på folkets faner og tyr dermed til gamle løsninger, sier Almås og framholder spesielt Bonde- og Småbrukarlagets kamp mot samdrift.

? Hva er så skadelig med å gå sammen om driften, sikre ferie, fritid og kollegialt samhold, spør han seg.

Innenfor strukturpolitikken mener Almås at bondeorganisasjonene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å arbeide mot å heve konsesjonsgrensene. Å heve konsesjonsgrensa til 100 dekar, hvorav 20 kan disponeres fritt ? blant annet ved å selge ut til hobbybruk, er bare av det gode, mener Almås.

Videre mener han at Bondelaget har så mange interessegrupper at de ikke makter å skjære gjennom og ta standpunkt. Han poengterer at han er spent på om påtroppende leder i Bondelaget, Bjarne Undheim, vil kunne dra organisasjonen i annen retning.

Karismatisk leder

Når det gjelder Sp peker Almås på at partiet lenge fløt på den posisjonen partiet hadde under Anne Enger Lahnstein og EU-kampen. Nå som antallet bønder har gått sterkt tilbake og bygdefolket stadig utgjør en mindre andel av befolkninga, samtidig som partiet ikke har noen karismatisk leder, mister partiet naturlig nok velgere. Partiet må nå fram til den velgergruppa som Lahnstein appellerte til, nemlig kvinner i offentlig sektor, gjerne bosatt i Bygde-Norge.

Almås tror ikke det bare er små barn og vilje det står på når det kommer til å besette ledervervet i Sp:

? Sp trenger noen som er modige nok til å ta en politisk kamp. De må skjære gjennom og finne politiske løsninger det politiske landskapet kan like. Sp må nå andre enn bønder og befeste sin posisjon gjennom å velge en politisk linje. Den linja bør ligge til venstre, som under Lahnstein. Ellers frykter jeg en splittelse mellom Lahnstein-fløyen og den mer konservative Sp-fløyen med Per Olaf Lundteigen i spissen. Og det er i Lahnstein-fløyen at velgerpotensialet ligger, mener Almås.

? Det er altså et godt stykke politisk og landbrukspolitisk arbeid som skal til for å få Sp og norsk jordbrukspolitikk på fote. Man bør slutte å slåss for gamle løsninger og lete etter nye, gode reformforslag. Det er det jeg mener med å avslutte sorgarbeidet og se framover. Som jeg pleier å si det: Johan Nygaardsvold kommer neppe tilbake, humrer Almås.

Reidar Almås er redaktør og medforfatter av firebindsverket Norges landbrukshistorie gjennom 6000 år, som lanseres på Samlaget i dag. Landbrukshistorie, -politikk og skisser for framtidas landbruk er hva bokverket konsentrerer seg om.

I et seminarinnlegg på Ås denne helgen kritiserte avtroppende nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Dag Fossen, jordbruksavtalene. Ifølge Nationen mener Fossen at jordbruksavtaler har ført til økte forskjeller i landbruket. Han er oppgitt over norsk landbrukspolitikk og trekker seg nå som tillitsvalgt i landbruket. I stedet for håpløse landbruksavtaler er det bedre å la markedet rå, lyder Fossens kraftsalve.

Kald krig
? Problemet med jordbruksavtalen er at store midler spyttes inn, men at lite når ut til bøndene. Jordbruksavtalen er for kostbar. I alle vestlige industriland får jordbruket massiv støtte. Resultatet er en konkurranse som kan minne om en kald krig landene imellom. Ingen kan kutte støtten så lenge ikke andre land gjør det, og aller minst Norge med det klimaet vi har. Uten grensevern og statlige overføringer vil ikke norsk jordbruk kunne eksistere. Jordbruksavtalen må justeres og effektiviseres, men ikke forkastes. Det regner jeg med at Fossen i bunn og grunn også mener. Hvis ikke kan han knapt kalles bonde, sier Almås som mener å gjenkjenne en Frp-retorikk i måten Fossen argumenterer på:

? Hva har Fossen egentlig bidratt til, hva radikalt nytt har han kommet med? Carl I. Hagen har argumentert for markedskreftene i landbruket i 15 år allerede. Sånn som situasjonen er nå, er Hagen den eneste politikeren med klare visjoner for jordbrukspolitikken; han vil avskaffe jordbruksavtalen.

Almås legger til at venstresida og Senterpartiet (Sp) her bør begynne å produsere egne løsninger i stedet for å føre oppholdende strid. Ved at Sp forsvarer foreldede løsninger blir partiet som burde være radikalt på området akterutseilt og konservativt, sier Almås.

? Hva slags endringer i jordbruksavtalen ser du for deg?

? I dag går det meste av støtten til masseproduksjon av standardvarer. Jeg ønsker meg en ny fordeling der flere midler må knyttes til såkalt multifunksjonelt landbruk, det vil si støtte til kulturlandskap, økologisk landbruk, gårdsforedling og variert produktmangfold. Dette vil kunne bidra til å holde næring og liv oppe i norske bygder nå når antallet masseproduserende bønder er sterkt nedadgående.

Mangler kampsaker
Almås peker på at Sp, Bondelaget og Norsk Bonde- og Småbrukarlag sliter med flere av de samme problemene. De mangler aktuelle kampsaker:

? Det er ikke fotfolket det står på, Sp kan for eksempel skilte med en stor medlemsmasse. Men både partiet og bondeorganisasjonene mangler saker å skrive på folkets faner og tyr dermed til gamle løsninger, sier Almås og framholder spesielt Bonde- og Småbrukarlagets kamp mot samdrift.

? Hva er så skadelig med å gå sammen om driften, sikre ferie, fritid og kollegialt samhold, spør han seg.

Innenfor strukturpolitikken mener Almås at bondeorganisasjonene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å arbeide mot å heve konsesjonsgrensene. Å heve konsesjonsgrensa til 100 dekar, hvorav 20 kan disponeres fritt ? blant annet ved å selge ut til hobbybruk, er bare av det gode, mener Almås.

Videre mener han at Bondelaget har så mange interessegrupper at de ikke makter å skjære gjennom og ta standpunkt. Han poengterer at han er spent på om påtroppende leder i Bondelaget, Bjarne Undheim, vil kunne dra organisasjonen i annen retning.

Karismatisk leder
Når det gjelder Sp peker Almås på at partiet lenge fløt på den posisjonen partiet hadde under Anne Enger Lahnstein og EU-kampen. Nå som antallet bønder har gått sterkt tilbake og bygdefolket stadig utgjør en mindre andel av befolkninga, samtidig som partiet ikke har noen karismatisk leder, mister partiet naturlig nok velgere. Partiet må nå fram til den velgergruppa som Lahnstein appellerte til, nemlig kvinner i offentlig sektor, gjerne bosatt i Bygde-Norge.

Almås tror ikke det bare er små barn og vilje det står på når det kommer til å besette ledervervet i Sp:

? Sp trenger noen som er modige nok til å ta en politisk kamp. De må skjære gjennom og finne politiske løsninger det politiske landskapet kan like. Sp må nå andre enn bønder og befeste sin posisjon gjennom å velge en politisk linje. Den linja bør ligge til venstre, som under Lahnstein. Ellers frykter jeg en splittelse mellom Lahnstein-fløyen og den mer konservative Sp-fløyen med Per Olaf Lundteigen i spissen. Og det er i Lahnstein-fløyen at velgerpotensialet ligger, mener Almås.

? Det er altså et godt stykke politisk og landbrukspolitisk arbeid som skal til for å få Sp og norsk jordbrukspolitikk på fote. Man bør slutte å slåss for gamle løsninger og lete etter nye, gode reformforslag. Det er det jeg mener med å avslutte sorgarbeidet og se framover. Som jeg pleier å si det: Johan Nygaardsvold kommer neppe tilbake, humrer Almås.