Kate Pendry, Hooman Sharifi, Baktruppen og Kikut er blant scenekunstnerne som opptrår i Brussel fram til 8. desember. I tillegg kommer konserter med dj Bjørn Torske og Kaptein Kaliber.

Det norske programmet er kuratert av BIT Teatergarasjen i Bergen, i samarbeid med Teaterhuset Avantgarden i Trondheim og Black Box Teater i Oslo.

For tre år siden satte BIT Teatergarasjen norsk scenekunst på programmet i Frankfurt, og i 2000 fikk Reykjavik besøk av en rekke norske scenekunstnere. Klassekampen spurte administrativ leder Mette Helgesen i BIT Teatergarasjen hva slike utenlandssatsninger betyr for norsk scenekunst.

? Det betyr at folk får presentert seg der ute gjennom en kvalifisert kurator. Vi programmerer hos partnere som vi stoler på og som har en profil vi vet at kunstnerne vil falle inn i. Vi har tidligere sett eksempler på norske markeringer gjort på helt andre vis, der man har sendt scenekunstnere til USA eller England, og regelrett leiet seg inn på teatrene. Sånt blir det kræsj av, og kunstnerne får heller ikke den oppmersksomhet de fortjener. Jeg har dessverre sett en del skrekkeksempler i så måte, sier Helgesen.

? Hvem betaler gildet i Brussel? Er EU-midler involvert?

? For vår del har det ikke vært snakk om EU-midler. I det norske programmet som vi har kuratert er Kulturrådet inne via gjestespillordningen. Også Utenriksdepartementet støtter økonomisk. I den totale programpakken som visningen av den norske scenekunsten inngår i, Nordic Scene, var mange involvert, også Nordisk Råd. Mottakeren av arrangementet, Kaaitheater, har også gjort sitt i forhold til finansieringen.

Bildekunsten har sitt eget Office for Contemporary Art Norway (OCA) til å koordinere deler av utvekslingen med utlandet. Kan en tilsvarende instans komme på tale for scenekunstens del?

? Når vi sender norsk scenekunst utenlands bygger vi på kunstneriske valg, og baserer utvekslingen på at det eksisterer et forhold mellom avsender og mottaker. Det er ikke sikkert at et sentralt kontor hadde vært like interessant. Det avgjørende er om det finnes økonomiske ordninger som sikrer fortsatt utveksling. Vi opplever, gjennom arbeid i forskjellige internasjonale nettverk, at god utveksling har mye å gjøre med om det er tilstede et genuint forhold mellom avsender og mottaker av forestillingene, sier Mette Helgesen.

internasjonal avantgarde

Hvorfor setter dere norsk scenekunst på plakaten?

? Kaiitheater var interessert i å delta i prosjektet Nordic Scene. Siden jeg ikke kjenner den norske kunstscenen kontaktet jeg Sven Åge Birkeland, kunstnerisk leder i BIT Teatergarasjen, og ba ham kuratere et program. BIT har vi kjent i årevis, og siden deres program er sammenlignbart med vårt, spurte vi om BIT ville velge ut ung, norsk avantgardistisk scenekunst.

? Hva forventer dere av det norske bidraget?

? Vi her i Belgia er interessert i kunnskap om hvordan norsk avantgarde behandler de samme temaene som også våre kunstnere problematiserer. Vi forventer altså en viss gjenkjennelse, samtidig som vi er interessert i å se hva som gjøres annerledes i Norge, forklarer Reyniers.

? Hva er den største forskjellen?

? Vanskelig å si. Avantgarde-miljøet er veldig internasjonalt, for eksempel er det bare en tilfeldighet at iransk-norske Hooman Sharifi havnet i Norge. Han kunne jo like godt flyktet til Tyskland. Forrige uke viste vi Kate Pendrys Sex in the Warzone. Hun bor i Norge, men er britisk. Det er ikke lett å si hva som er norsk i deres arbeider. Vi har den samme situasjonen her i Brussel. De viktige kunstnerne som mottar pengestøtte, som for eksempel Meg Stuart, kommer ofte ikke herfra. Akkurat som Kaaitheaters repertoar, så er også BIT-programmet veldig internasjonalt, sier den flamske kunstneriske lederen.

? Blir de norske forestillingene godt besøkt?

? Vi er ennå ikke utsolgt, men vi kan ikke klage. Kaaitheater består av både små og store teatersaler, og de nyeste navnene blir ikke bestselgere med det samme. Men de norske scenekunstnerne har fått ganske bra med oppmerksomhet, synes Johan Reyniers på telefonen fra Brussel.

Kate Pendry, Hooman Sharifi, Baktruppen og Kikut er blant scenekunstnerne som opptrår i Brussel fram til 8. desember. I tillegg kommer konserter med dj Bjørn Torske og Kaptein Kaliber.

Det norske programmet er kuratert av BIT Teatergarasjen i Bergen, i samarbeid med Teaterhuset Avantgarden i Trondheim og Black Box Teater i Oslo.

For tre år siden satte BIT Teatergarasjen norsk scenekunst på programmet i Frankfurt, og i 2000 fikk Reykjavik besøk av en rekke norske scenekunstnere. Klassekampen spurte administrativ leder Mette Helgesen i BIT Teatergarasjen hva slike utenlandssatsninger betyr for norsk scenekunst.

? Det betyr at folk får presentert seg der ute gjennom en kvalifisert kurator. Vi programmerer hos partnere som vi stoler på og som har en profil vi vet at kunstnerne vil falle inn i. Vi har tidligere sett eksempler på norske markeringer gjort på helt andre vis, der man har sendt scenekunstnere til USA eller England, og regelrett leiet seg inn på teatrene. Sånt blir det kræsj av, og kunstnerne får heller ikke den oppmersksomhet de fortjener. Jeg har dessverre sett en del skrekkeksempler i så måte, sier Helgesen.

? Hvem betaler gildet i Brussel? Er EU-midler involvert?

? For vår del har det ikke vært snakk om EU-midler. I det norske programmet som vi har kuratert er Kulturrådet inne via gjestespillordningen. Også Utenriksdepartementet støtter økonomisk. I den totale programpakken som visningen av den norske scenekunsten inngår i, Nordic Scene, var mange involvert, også Nordisk Råd. Mottakeren av arrangementet, Kaaitheater, har også gjort sitt i forhold til finansieringen.

Bildekunsten har sitt eget Office for Contemporary Art Norway (OCA) til å koordinere deler av utvekslingen med utlandet. Kan en tilsvarende instans komme på tale for scenekunstens del?

? Når vi sender norsk scenekunst utenlands bygger vi på kunstneriske valg, og baserer utvekslingen på at det eksisterer et forhold mellom avsender og mottaker. Det er ikke sikkert at et sentralt kontor hadde vært like interessant. Det avgjørende er om det finnes økonomiske ordninger som sikrer fortsatt utveksling. Vi opplever, gjennom arbeid i forskjellige internasjonale nettverk, at god utveksling har mye å gjøre med om det er tilstede et genuint forhold mellom avsender og mottaker av forestillingene, sier Mette Helgesen.

internasjonal avantgarde
Mottakeren av den BIT-kuraterte tapningen av ny, norsk scenekunst er altså Kaaitheater i Brussel. Klassekampen har snakket med Kaaitheaters kunstneriske leder Johan Reyniers.

Hvorfor setter dere norsk scenekunst på plakaten?

? Kaiitheater var interessert i å delta i prosjektet Nordic Scene. Siden jeg ikke kjenner den norske kunstscenen kontaktet jeg Sven Åge Birkeland, kunstnerisk leder i BIT Teatergarasjen, og ba ham kuratere et program. BIT har vi kjent i årevis, og siden deres program er sammenlignbart med vårt, spurte vi om BIT ville velge ut ung, norsk avantgardistisk scenekunst.

? Hva forventer dere av det norske bidraget?

? Vi her i Belgia er interessert i kunnskap om hvordan norsk avantgarde behandler de samme temaene som også våre kunstnere problematiserer. Vi forventer altså en viss gjenkjennelse, samtidig som vi er interessert i å se hva som gjøres annerledes i Norge, forklarer Reyniers.

? Hva er den største forskjellen?

? Vanskelig å si. Avantgarde-miljøet er veldig internasjonalt, for eksempel er det bare en tilfeldighet at iransk-norske Hooman Sharifi havnet i Norge. Han kunne jo like godt flyktet til Tyskland. Forrige uke viste vi Kate Pendrys Sex in the Warzone. Hun bor i Norge, men er britisk. Det er ikke lett å si hva som er norsk i deres arbeider. Vi har den samme situasjonen her i Brussel. De viktige kunstnerne som mottar pengestøtte, som for eksempel Meg Stuart, kommer ofte ikke herfra. Akkurat som Kaaitheaters repertoar, så er også BIT-programmet veldig internasjonalt, sier den flamske kunstneriske lederen.

? Blir de norske forestillingene godt besøkt?

? Vi er ennå ikke utsolgt, men vi kan ikke klage. Kaaitheater består av både små og store teatersaler, og de nyeste navnene blir ikke bestselgere med det samme. Men de norske scenekunstnerne har fått ganske bra med oppmerksomhet, synes Johan Reyniers på telefonen fra Brussel.