En av TV2 sine største seriesuksesser noensinne har vært den amerikanske thrilleren 24 timer. Den siste av de 24 episodene ble vist forrige mandag. Da hadde serien rulla og gått hver mandag i nesten et halvt år. Den hadde opp mot 700.000 seere. Nesten 50 prosent av alle dem som så på fjernsyn i Norge mandagskveldene gjennom sommer, høst og førjulsvinter så på 24 timer.

Og jeg hang med. For første gang fulgte jeg en så lang tv-serie fra begynnelse til slutt. Det hadde med livssituasjonen min å gjøre. Jeg var rekonevalesent og hadde bedre tid enn vanlig, måtte ta det litt med ro. Men naturligvis var det også noe ved selve serien som gjorde at jeg satt klistra gjennom de første episodene og ? noe motvillig ? ble med helt til slutt.

Slutt er det forresten ikke. Serien har bare fått en foreløpig slutt i Europa. I USA har tv-selskapet Fox produsert og begynt å sende en ny runde av serien, stadig med Kiefer Sutherland i hovedrollen som anti-terror-agenten Jack Bauer. Jeg har funnet fram litt informasjon fra internett om plottets utvikling i den nye bolken med 24 timer, og skal komme tilbake til det.

Handlingen i 24 timer er ganske enkel og ikke særlig original. En kunne beskylde mansuforfatterne Joel Surnow og Robert Cochran for å ha plagiert tidligere verker, for eksempel filmen Nick of Time fra 1995. Intrigens kjerne i 24 timer er at en presidentkandidat i USA ønskes drept av en bande. Agent Bauers kone og datter kidnappes og holdes som gisler av banden. Hensikten er at Bauer skal tvinges til å drepe presidentkandidaten. Rundt dette spinnes flere sideintriger. Hver episode foregår i løpet av en av døgnets timer, i «real time» eller sann tid. Det er nok av action og blod.

Dramaturgisk fulltreffer

Det som løftet 24 timer opp over den vanlige tv-såpas boblestrøm var raffinert og hypermoderne dramaturgi, og overraskende vendinger mot slutten av hver episode. Vi fikk se langt mer spennende rollefigurer ? særlig i kvinnerollene ? og langt bedre skuespillerprestasjoner enn det vi har vendt oss til i tv-serier. Et viktig element i dramaturgien var bruk av såkalt «split screen». Skjermen ble delt opp i ruter hvor vi kunne følge aktørene samtidig på forskjellige geografiske steder. Regissør Stephen Hopkins kom fra spenningsfilmens Hollywoood og brukte sin klo så det kunne merkes. Av og til reiv denne kloa riktignok rifter i handlingsmønsteret. Dermed oppsto en hel del logiske glipp, som nå debatteres livlig på internettsteder verden over, for eksempel BBCs.

Etter tolvte episode dabbet seriens drama av. Den begynte å gjenta seg selv. En årsak til denne temposvikten må ha vært at serien opprinnelig var planlagt med bare 12 episoder. Da den ble utvidet, falt trykket. Da Bauers datter Kim ble kidnappet for annen gang av de samme bandittene, begynte jeg å få nok. Fascinasjonen min var likevel såpass sterk at jeg altså ble med helt til mål. Det gjorde også store deler av det europeiske tv-publikummet. 24 timer ble faktisk en større hit i Europa enn på hjemmebane i USA. Selv om Sutherland fikk en Golden Globe-pris for skuespillerprestasjonen sin og forfatterne en Emmy-pris, druknet serien i all annen amerikansk såpe. Antakelig tapte den også fordi den ikke hadde komiske elementer. Både i Storbritannia, Danmark og Norge fikk serien lysende kritikker. Jeg har ikke sett en eneste kritisk innvending i norske medier.

Skurker fra Balkan

Når jeg nå har fått summa meg og skal ta stilling til hva det var jeg egentlig lot meg oppsluke av, blir jeg smått frøsen av skrekk. Burde ikke en anti-imperialist som jeg vært mer garva og motstandsdyktig mot angrepet fra det som tross alt var dusinvare fra den amerikanske underholdningsindustrien? Burde jeg ikke brukt av-knappen da jeg skjønte

hvem som fikk tildelt skurkerollen?

Til å begynne med trodde jeg at den afro-amerikanske presidentkandidaten David Palmer, spilt av Dennis Haysbert, skulle utsettes for et attentat planlagt av de kreftene som kunne tenkes å finne på noe slikt i USA. Hvem ville, i sin sjuke tankeverden, drømme om å knerte en senator-svarting på vei til Det hvite hus? Fanatiske rasister, naturligvis. Ku Klux Klan eller liknende ekstremt sure utgrupper.

I 24 timer er det en obskur gjeng fra Balkan, familien Drazen, som får tildelt rollen som terrorister. Drazen-klanen har forsåvidt et plausibelt motiv. To av familiens kvinner er blitt myrdet av en hemmelig kommandogruppe ledet av Jack Bauer, av grunner vi aldri får forklart. At amerikanske anti-terror-styrker kunne utføre slike likvidasjoner på Balkan, er ikke et tema for diskusjon i 24 timer, som ble påbegynt lenge før 11. september 2001. Senator Palmer er målskive for hevnen fordi han var den som ga klarsignal til aksjonen. I tillegg til å ville ekspedere ham, har Drazen-banden også et pengemotiv. USA har beslaglagt 200 millioner dollar av bandens formue. Til å komme fra Balkan, er Drazen-familien usedvanlig ressurssterk reint økonomisk. Dertil taler medlemmene gebrokkent og utviser et særs morderisk sinnelag. De blir klisjeer hele bunten.

Arabere med a-våpen

Senator Palmer er svart, men har ingen politikk for bedring av de svartes kår i USA. Han har i det hele tatt ingen politikk. Han framstilles konsekvent som en ærlig kjernekar med sans for familieverdier. Punktum. Min tanke går til noe sosiologen Dag Østerberg uttalte til Aftenposten den 16. november, i et oppslag om hvordan likhetstanken har lidd skipbrudd i Norge: «Vi har sett veldreide amerikanske serier år ut og år inn. De viser en gitt samfunnsorden, der finnes aldri politikk, aldri alternativer. Langsomt identifiserer vi oss med dette livet og disse verdiene. Det foregår en kulturell påvirkning.»

Nei, ingen politikk i ordets rette forstand. Men massevis av innsausa ideologi. Tv-mediet ser ut til å være på sitt aller mest effektive når det kan brukes som sause-kanon. Tilsynelatende uskyldig. Det er bare litt hoppsann og heisann, en dæsj glamour eller en dose spenning.

I virkeligheten blir vi bombardert med en saus som både kan være brun og svart.

Hva skjer i oppfølgeren, neste sekvens av 24 timer? Palmer blir valgt til president. Bauer lokkes ut av sitt hi når det dukker opp en trussel om at Los Angeles skal utslettes av en atombombe. Terroristene som rår over det kjernefysiske våpenet har pussig nok arabiske navn...

JON MICHELET

En av TV2 sine største seriesuksesser noensinne har vært den amerikanske thrilleren 24 timer. Den siste av de 24 episodene ble vist forrige mandag. Da hadde serien rulla og gått hver mandag i nesten et halvt år. Den hadde opp mot 700.000 seere. Nesten 50 prosent av alle dem som så på fjernsyn i Norge mandagskveldene gjennom sommer, høst og førjulsvinter så på 24 timer.

Og jeg hang med. For første gang fulgte jeg en så lang tv-serie fra begynnelse til slutt. Det hadde med livssituasjonen min å gjøre. Jeg var rekonevalesent og hadde bedre tid enn vanlig, måtte ta det litt med ro. Men naturligvis var det også noe ved selve serien som gjorde at jeg satt klistra gjennom de første episodene og ? noe motvillig ? ble med helt til slutt.

Slutt er det forresten ikke. Serien har bare fått en foreløpig slutt i Europa. I USA har tv-selskapet Fox produsert og begynt å sende en ny runde av serien, stadig med Kiefer Sutherland i hovedrollen som anti-terror-agenten Jack Bauer. Jeg har funnet fram litt informasjon fra internett om plottets utvikling i den nye bolken med 24 timer, og skal komme tilbake til det.

Handlingen i 24 timer er ganske enkel og ikke særlig original. En kunne beskylde mansuforfatterne Joel Surnow og Robert Cochran for å ha plagiert tidligere verker, for eksempel filmen Nick of Time fra 1995. Intrigens kjerne i 24 timer er at en presidentkandidat i USA ønskes drept av en bande. Agent Bauers kone og datter kidnappes og holdes som gisler av banden. Hensikten er at Bauer skal tvinges til å drepe presidentkandidaten. Rundt dette spinnes flere sideintriger. Hver episode foregår i løpet av en av døgnets timer, i «real time» eller sann tid. Det er nok av action og blod.

Dramaturgisk fulltreffer
Det som løftet 24 timer opp over den vanlige tv-såpas boblestrøm var raffinert og hypermoderne dramaturgi, og overraskende vendinger mot slutten av hver episode. Vi fikk se langt mer spennende rollefigurer ? særlig i kvinnerollene ? og langt bedre skuespillerprestasjoner enn det vi har vendt oss til i tv-serier. Et viktig element i dramaturgien var bruk av såkalt «split screen». Skjermen ble delt opp i ruter hvor vi kunne følge aktørene samtidig på forskjellige geografiske steder. Regissør Stephen Hopkins kom fra spenningsfilmens Hollywoood og brukte sin klo så det kunne merkes. Av og til reiv denne kloa riktignok rifter i handlingsmønsteret. Dermed oppsto en hel del logiske glipp, som nå debatteres livlig på internettsteder verden over, for eksempel BBCs.

Etter tolvte episode dabbet seriens drama av. Den begynte å gjenta seg selv. En årsak til denne temposvikten må ha vært at serien opprinnelig var planlagt med bare 12 episoder. Da den ble utvidet, falt trykket. Da Bauers datter Kim ble kidnappet for annen gang av de samme bandittene, begynte jeg å få nok. Fascinasjonen min var likevel såpass sterk at jeg altså ble med helt til mål. Det gjorde også store deler av det europeiske tv-publikummet. 24 timer ble faktisk en større hit i Europa enn på hjemmebane i USA. Selv om Sutherland fikk en Golden Globe-pris for skuespillerprestasjonen sin og forfatterne en Emmy-pris, druknet serien i all annen amerikansk såpe. Antakelig tapte den også fordi den ikke hadde komiske elementer. Både i Storbritannia, Danmark og Norge fikk serien lysende kritikker. Jeg har ikke sett en eneste kritisk innvending i norske medier.

Skurker fra Balkan
Når jeg nå har fått summa meg og skal ta stilling til hva det var jeg egentlig lot meg oppsluke av, blir jeg smått frøsen av skrekk. Burde ikke en anti-imperialist som jeg vært mer garva og motstandsdyktig mot angrepet fra det som tross alt var dusinvare fra den amerikanske underholdningsindustrien? Burde jeg ikke brukt av-knappen da jeg skjønte
hvem som fikk tildelt skurkerollen?

Til å begynne med trodde jeg at den afro-amerikanske presidentkandidaten David Palmer, spilt av Dennis Haysbert, skulle utsettes for et attentat planlagt av de kreftene som kunne tenkes å finne på noe slikt i USA. Hvem ville, i sin sjuke tankeverden, drømme om å knerte en senator-svarting på vei til Det hvite hus? Fanatiske rasister, naturligvis. Ku Klux Klan eller liknende ekstremt sure utgrupper.

I 24 timer er det en obskur gjeng fra Balkan, familien Drazen, som får tildelt rollen som terrorister. Drazen-klanen har forsåvidt et plausibelt motiv. To av familiens kvinner er blitt myrdet av en hemmelig kommandogruppe ledet av Jack Bauer, av grunner vi aldri får forklart. At amerikanske anti-terror-styrker kunne utføre slike likvidasjoner på Balkan, er ikke et tema for diskusjon i 24 timer, som ble påbegynt lenge før 11. september 2001. Senator Palmer er målskive for hevnen fordi han var den som ga klarsignal til aksjonen. I tillegg til å ville ekspedere ham, har Drazen-banden også et pengemotiv. USA har beslaglagt 200 millioner dollar av bandens formue. Til å komme fra Balkan, er Drazen-familien usedvanlig ressurssterk reint økonomisk. Dertil taler medlemmene gebrokkent og utviser et særs morderisk sinnelag. De blir klisjeer hele bunten.

Arabere med a-våpen
Senator Palmer er svart, men har ingen politikk for bedring av de svartes kår i USA. Han har i det hele tatt ingen politikk. Han framstilles konsekvent som en ærlig kjernekar med sans for familieverdier. Punktum. Min tanke går til noe sosiologen Dag Østerberg uttalte til Aftenposten den 16. november, i et oppslag om hvordan likhetstanken har lidd skipbrudd i Norge: «Vi har sett veldreide amerikanske serier år ut og år inn. De viser en gitt samfunnsorden, der finnes aldri politikk, aldri alternativer. Langsomt identifiserer vi oss med dette livet og disse verdiene. Det foregår en kulturell påvirkning.»

Nei, ingen politikk i ordets rette forstand. Men massevis av innsausa ideologi. Tv-mediet ser ut til å være på sitt aller mest effektive når det kan brukes som sause-kanon. Tilsynelatende uskyldig. Det er bare litt hoppsann og heisann, en dæsj glamour eller en dose spenning.

I virkeligheten blir vi bombardert med en saus som både kan være brun og svart.

Hva skjer i oppfølgeren, neste sekvens av 24 timer? Palmer blir valgt til president. Bauer lokkes ut av sitt hi når det dukker opp en trussel om at Los Angeles skal utslettes av en atombombe. Terroristene som rår over det kjernefysiske våpenet har pussig nok arabiske navn...

JON MICHELET