Blør for streitinger
Håvve Fjell er en svært alternativ kunstner. Smerte er hans fag. Han henger seg opp i kroker festet i huden, han syr sin egen kropp fast i en stol, han bader i gnistregn og flammer. Fjell er for tiden eneste mann i performancegruppa og næringsforetaket Pain Solution. For selv om det er viktig for Fjell å være del av en subkultur, så er han selvstendig næringsdrivende ? om enn uten stresskoffert. Også kunstnere trenger til smør på brødet.
? Jeg får mange oppdrag for næringslivet, og jeg har tenkt mye på i hvor stor grad jeg kan tillate meg selv å være kommers. Men også jeg er avhengig av en inntekt. Dessuten er det viktig å nå ut til mange. Det ville være meningsløst om jeg bare skulle opptre i mørke kjellere. Jeg må komme det publikum i møte som ikke oppsøker meg når jeg opptrer i undergrunnen, sier Fjell.
Forblir undergrunn
Fjell mener altså det er bra at undergrunnen og mainstreamen møtes. Det trenger ikke å ende i et kulturrelativistisk helvete, som i Faldbakkens bok.? Undergrunnen har mye å lære bort, sier Fjell. Selv forbereder han et samarbeid mellom det psykiatriske fagmiljøet og ham selv om behandling av selvskadere. Fjell vil arbeide med å rette selvskadernes perspektiv vekk fra personlig destruktivitet og mot følelsen av mestring, blant annet ved hjelp av «body suspension», fagterminologien for å henge seg opp i kroker.
? Men det er selvfølgelig viktig at ikke skillene mellom undergrunn og mainstream viskes ut helt. Undergrunnen må forbli undergrunn, sier Fjell, som har en fortid som Blitz-aktivist. Han tror han fremdeles ville være i opposisjon hvis opposisjonen i dag hadde sittet ved makten.
? Det å være i opposisjon er viktigere en faktisk politisk innflytelse?
? Subkultur og meningsmotstand er kjempeviktig. Jeg er anarkist og vil ikke bli styrt ovenfra, jeg vil ikke berøves min personlige frihet. Inntil jeg kan oppleve politisk frihet i praksis vil jeg være i opposisjon. Dette er en anarkists dilemma fordi anarkiet er utopisk, med mindre du flytter til et autonomt, lukket samfunn. Men det er i alle fall nytteløst, for det forandrer garantert ingenting.
Fjell har tro på den politiske kunsten. Selv lar han sjelden det politiske komme direkte til orde i sine kunstuttrykk, men ifølge ham selv handler det meste av det han gjør om kampen mot restriksjoner, for personlig frihet.
? Det eneste vi kan råde over er vår egen kropp. Alt annet finnes det regelverk for, og det plager meg. Det forhindrer meg i mitt daglige virke, sier anarkisten.
Tabuer
? Faldbakken tematiserer mangelen på sjokkeffekter og tabuer i vår tid, og at det er vanskelig å markere seg på en måte som skiller seg fra alle andre. Hvordan opplever du det?? I Norge er det ikke så mange som driver med det som jeg gjør. Jeg tror folk oppfatter meg både som nyskapende, sjokkerende ? og noen ganger frastøtende. Min kunst er kanskje litt tabu, men jeg ville aldri bryte tabuer bare for å sjokkere. Jeg ønsker å bryte tabuer for å skape en refleksjon hos publikum. Generelt tror jeg det er bra at det er få tabuer igjen. Vi bør kunne snakke om alt. Problemet oppstår når man må ty til ekstremene for å oppnå spenning fordi «alt er lov». Denne tilstanden skildrer Faldbakken på en glimrende måte, synes Fjell. Han har stor sans for Faldbakkens bok, selv om han er skuffet over avslutningen.
? Det ender jo ingen steder, sier Fjell.
Han er ikke alene om den vurderingen.
? Boka er vel en blanding av litteratur og performance, en blanding av politisk kritikk, underholdning og kunstnerisk eksperimentering.
Opprørsfetisjisme
? Kjenner du deg igjen i det miljøet boka beskriver?? Nei, det gjør jeg ikke, men historien er jo dratt ut i det ekstreme. Jeg kan ikke annet enn å le.
? Faldbakken sparker i flere retninger, og han tar opp aktuelle problemstillinger som voldsfanatisme, ungdoms sterke spenningsbehov, integreringsproblematikk og mangelen på ikke-kommersielle tilbud til ungdom. Som gammel Blitz-aktivist savner jeg kanskje flere gatekampskildringer. Men det er sikkert et resultat av min egen opprørsromantisering.
? Noen har lest Faldbakkens bok som en kritikk av opprørfetisjistisk ungdom, der gatekamper blir en ekstremsport for ungdom som kjeder seg. Er Blitz et eksempel på det?
? For mange som oppsøker Blitz-miljøet er nok saken mindre viktig enn kampen. Det primære er søken etter spenning. Det er bedre at disse ungdommene kommer til Blitz enn for eksempel til nynazistiske grupper. Men de fleste på Blitz har et bevisst forhold til sin virksomhet. Blitz er først og fremst et politisk, kreativt og oppbyggende miljø.
? Nå står også Blitz i fare for å bli oppkjøpt. Det er kanskje ikke så farlig, hvis mainstreamen og undergrunnen har godt av å blandes?
? Blitz kan ikke kjøpes opp. Blitz kan ikke være annet enn selvstyrt, det miljøet kan ikke manipuleres av kapitalkreftene. Som jeg sa tidligere: Subkulturene må ikke utvannes av hovedkulturen. Motstand er viktig, uansett. Men etter 20 år skal de godt gjøres å kjøpe opp Blitz. Jeg er ikke egentlig så veldig bekymret.
Med dette avslutter Klassekampen debattserien om «Macht und Rebel.
Håvve Fjell er en svært alternativ kunstner. Smerte er hans fag. Han henger seg opp i kroker festet i huden, han syr sin egen kropp fast i en stol, han bader i gnistregn og flammer. Fjell er for tiden eneste mann i performancegruppa og næringsforetaket Pain Solution. For selv om det er viktig for Fjell å være del av en subkultur, så er han selvstendig næringsdrivende ? om enn uten stresskoffert. Også kunstnere trenger til smør på brødet.
? Jeg får mange oppdrag for næringslivet, og jeg har tenkt mye på i hvor stor grad jeg kan tillate meg selv å være kommers. Men også jeg er avhengig av en inntekt. Dessuten er det viktig å nå ut til mange. Det ville være meningsløst om jeg bare skulle opptre i mørke kjellere. Jeg må komme det publikum i møte som ikke oppsøker meg når jeg opptrer i undergrunnen, sier Fjell.
Forblir undergrunn
Fjell mener altså det er bra at undergrunnen og mainstreamen møtes. Det trenger ikke å ende i et kulturrelativistisk helvete, som i Faldbakkens bok.
? Undergrunnen har mye å lære bort, sier Fjell. Selv forbereder han et samarbeid mellom det psykiatriske fagmiljøet og ham selv om behandling av selvskadere. Fjell vil arbeide med å rette selvskadernes perspektiv vekk fra personlig destruktivitet og mot følelsen av mestring, blant annet ved hjelp av «body suspension», fagterminologien for å henge seg opp i kroker.
? Men det er selvfølgelig viktig at ikke skillene mellom undergrunn og mainstream viskes ut helt. Undergrunnen må forbli undergrunn, sier Fjell, som har en fortid som Blitz-aktivist. Han tror han fremdeles ville være i opposisjon hvis opposisjonen i dag hadde sittet ved makten.
? Det å være i opposisjon er viktigere en faktisk politisk innflytelse?
? Subkultur og meningsmotstand er kjempeviktig. Jeg er anarkist og vil ikke bli styrt ovenfra, jeg vil ikke berøves min personlige frihet. Inntil jeg kan oppleve politisk frihet i praksis vil jeg være i opposisjon. Dette er en anarkists dilemma fordi anarkiet er utopisk, med mindre du flytter til et autonomt, lukket samfunn. Men det er i alle fall nytteløst, for det forandrer garantert ingenting.
Fjell har tro på den politiske kunsten. Selv lar han sjelden det politiske komme direkte til orde i sine kunstuttrykk, men ifølge ham selv handler det meste av det han gjør om kampen mot restriksjoner, for personlig frihet.
? Det eneste vi kan råde over er vår egen kropp. Alt annet finnes det regelverk for, og det plager meg. Det forhindrer meg i mitt daglige virke, sier anarkisten.
Tabuer
? Faldbakken tematiserer mangelen på sjokkeffekter og tabuer i vår tid, og at det er vanskelig å markere seg på en måte som skiller seg fra alle andre. Hvordan opplever du det?
? I Norge er det ikke så mange som driver med det som jeg gjør. Jeg tror folk oppfatter meg både som nyskapende, sjokkerende ? og noen ganger frastøtende. Min kunst er kanskje litt tabu, men jeg ville aldri bryte tabuer bare for å sjokkere. Jeg ønsker å bryte tabuer for å skape en refleksjon hos publikum. Generelt tror jeg det er bra at det er få tabuer igjen. Vi bør kunne snakke om alt. Problemet oppstår når man må ty til ekstremene for å oppnå spenning fordi «alt er lov». Denne tilstanden skildrer Faldbakken på en glimrende måte, synes Fjell. Han har stor sans for Faldbakkens bok, selv om han er skuffet over avslutningen.
? Det ender jo ingen steder, sier Fjell.
Han er ikke alene om den vurderingen.
? Boka er vel en blanding av litteratur og performance, en blanding av politisk kritikk, underholdning og kunstnerisk eksperimentering.
Opprørsfetisjisme
? Kjenner du deg igjen i det miljøet boka beskriver?
? Nei, det gjør jeg ikke, men historien er jo dratt ut i det ekstreme. Jeg kan ikke annet enn å le.
? Faldbakken sparker i flere retninger, og han tar opp aktuelle problemstillinger som voldsfanatisme, ungdoms sterke spenningsbehov, integreringsproblematikk og mangelen på ikke-kommersielle tilbud til ungdom. Som gammel Blitz-aktivist savner jeg kanskje flere gatekampskildringer. Men det er sikkert et resultat av min egen opprørsromantisering.
? Noen har lest Faldbakkens bok som en kritikk av opprørfetisjistisk ungdom, der gatekamper blir en ekstremsport for ungdom som kjeder seg. Er Blitz et eksempel på det?
? For mange som oppsøker Blitz-miljøet er nok saken mindre viktig enn kampen. Det primære er søken etter spenning. Det er bedre at disse ungdommene kommer til Blitz enn for eksempel til nynazistiske grupper. Men de fleste på Blitz har et bevisst forhold til sin virksomhet. Blitz er først og fremst et politisk, kreativt og oppbyggende miljø.
? Nå står også Blitz i fare for å bli oppkjøpt. Det er kanskje ikke så farlig, hvis mainstreamen og undergrunnen har godt av å blandes?
? Blitz kan ikke kjøpes opp. Blitz kan ikke være annet enn selvstyrt, det miljøet kan ikke manipuleres av kapitalkreftene. Som jeg sa tidligere: Subkulturene må ikke utvannes av hovedkulturen. Motstand er viktig, uansett. Men etter 20 år skal de godt gjøres å kjøpe opp Blitz. Jeg er ikke egentlig så veldig bekymret.
Med dette avslutter Klassekampen debattserien om «Macht und Rebel.
